Jeg kunne skrevet om ”alt”. Om safranbusken vi kjøpte, og alo vera, basilikum, neem, sitrongress, alt dette for å lage hagen med urteplanter i huset ved Ur-Ganga samt på jordstykket nord i delstaten; om jernbaneslummen nord-øst i byen og jernbaneslummen rett i nærheten der kokekar og klær vaskes mellom jernbanesporene. Men det sitter færre kvinner, menn og barn mellom jernbaneskinnene disse dagene. Det er hett. En helt usedvanlig tørr ørkenvindhete; loo, kalles den, sier Binod. Jeg har hørt det navnet før. Men det stemmer ikke med den subtropiske kystbyen britene anla på en sump. Det er meget langt herfra til ørkenstaten Rajasthan. Og: så hete av ørkenslag. 40-42+; så underlig tørr.
De som garver skinn sukker; og dopa-ene, de som vasker tøy. Jeg så dem i dag. De dukket seg i dammen, så langt vekk fra byens ørkenhete de kunne komme. ‹Hadde det ikke vært for smerten, ville jeg aldri vært en fyllik”, stod en dopa og sang der ute i dammen. ‹Fotografer meg,› sa han også. Klærne var vasket i de store karene for lengst.
Kroppsarbeiderne står opp før soloppgang. Han som i dag trakk håndkjerre mellom bilene, med sko, og ikke barføtt, riktignok, og med håndkle på hodet, utførte et arbeid mennesker skulle slippe å utføre i middagshete. Men det fins få kunder før soloppgang.
Jeg har lest utdrag av FNs siste klimarapport, den som ble offentliggjort for tre-fire dager siden. Det jeg har lest stemmer med det kroppen vet her i Kolkata prima april 2014. Pluss på med ti celsiusgrader til, og folk stuper. En kropps tålegrense kan tøyes. Men det fins en grense for hva hjertekarsystem og lunger kan leve anstendig med; i hvert fall for de som ikke har praktisert ekstrem yoga i mange tiår.
Vi skal dyrke opp et jordstykke nordvest i denne delstaten; uten sprøytemidler og kunstgjødsel. Det geitene gir, samt fiskene, skal brukes til å gjøre jorden fruktbar. Biene er ikke med i tallet på våre utvalgte arter ennå; åh, måtte de komme. Geitene er ikke der, ikke fiskene heller. Et hus er der. En brønn. Et begynnende meditasjonssted. Samt timers, dagers og ukers ettertanke.
Hvilke tomater vil dere dyrke, spør Nelson. Vet ikke, svarer jeg som bryr meg om tomater som var jeg ennå det barnet som nøt smaken av sjelden tomat i etterkrigsmargarinen. Vet jo ikke. Men jeg vil gjerne smake og la folk få smake den gamle tomaten! Tomater i Europa har ikke lenger smak. Tomat skal ha stor rød smak. Som den jeg sugde til meg sør for Bucuresti i 1992, og en sjelden gang er i nærheten av i Budapest. En virkelig smak, uten plast og ukjente merkeligheter.
Jeg vil gjerne være med på å dyrke slike tomater, som i tillegg inneholder det en kjær ernæringsfysiolog jeg kjenner tror på. Tomat og gulrot, gjentar han.
Binod må dra til kremeringsstedet. En nabojentes far er død. Binod kjenner døde og etterlatte på en strengere måte enn andre jeg vet om. Jeg vet nå at jeg ikke får ferie, sa han nettopp. Jeg skriver dette og blir våtere og våtere under en svakt summende vifte, med en forkjølelse som nesten er blitt varig.
Badsha ringte nettopp fra fergeleiet i nærheten av en av sangskolene våre nord i Bangladesh. I hele går, sa han, var han redd. Jagende puls. Da det ble natt, kom ikke søvnen. Jeg mottok en lang tekstmelding den natten. Redselen skyldtes en plutselig henvendelse fra USAs ambassadør, som 11. april vil besøke Arshi Nagar. I førtifem minutter. Høre to-tre sanger, høre litt om organisasjonen; og kanskje si sitt. Hva kan en USA-amerikansk ambassadør til Bangladesh – hvis det da virkelig er ambassadøren, og ikke en annen tjenestekvinne, som kommer – ønske seg av en liten time der nord i landet.
Ta vare på selvrespekten, sa jeg. Og tenk litt på hva Jamaat e-Islamis folk i nabolaget vårt kan tenke seg om de får vite at…. Akkurat det hadde han åpenbart ikke tenkt på. Jeg har en vilter fantasi og tenker i tillegg: nå blir en trupp med barn invitert til USA. Byfolk ønsker seg jo av og til litt ”jungel”.
Så fins det jo de som ønsker seg rytme og musikalsk hengivenhet; eller, simpelthen, noe som er virkelig. Det kan finnes sanne ønsker som må vente lenge på svar, og kanskje aldri vil få det.
Hilsen Wera