Jeg tror salik betyr spurv; eller en fugl nært beslektet med spurv.
I kontorleiligheten vi nettopp flyttet fra hendte det jeg så Onima, hun som lager maten vår, samt gjør mye mer enn det, sitte i vinduskarmen og se ut. Jeg trodde hun slappet av etter en arbeidsøkt, dagdrømte litt, så på lekende unger. Nå vet jeg at hun satt der og matet en spurv med unger som hadde slått seg til under mønet. I dag røpet hun for meg at hun ofte snakket med spurven.
Denne spurven leter etter Onima, sier Jamir, som vitterlig kom med en spurv i hånden forleden dag, her i huset kalt Båt-Mor, bare fem hundre meter fra det forrige stedet vårt. Han slapp spurven ut av vinduet der jeg nå sitter, med et vidunderlig nærjungel-liv rett utenfor.
Hvordan kan du eller Onima vite at spurven i hånden din var ”Onimas spurv”, spurte jeg, en dum europeisk logiker.
Insekter tåler Onima ikke. Hun gufser og småhyler om en kakerlakk, noe mindre eller større av insektslag, dukker opp. De dukker jo opp. Jamir erter henne. Hun blir fra seg. Jeg sier: uten insekter, ingen jord. Onima bryr seg ikke om det jeg sier når det fins et insekt i nærheten. Mygg inngår ikke i denne insektkategorien. Ellers hører hun på alt.
Dette er ikke feberfantasier. Jeg er nesten feberfri nå, etter to dager med cirka 40 C hele tiden. Onima har pleiet meg. Hun har virkelig pleiet meg, med forskjellige drikker, hvitløk & ingefær, ingefær, honning & basilikum, samt spinatsupper av forskjellig slag. Jeg har spist tre paracetamol-tabletter medbrakt fra Norge; det er sant. Hosten har ikke gitt seg.
Vi har lært noe om medisiner, de som kjøpes i apotekene, på en ganske akutt måte. Jeg hadde hatt en langvarig ”forkjølelse” med hoste; helt fra dagen på hestekjerre med store mengder støv på sandøya i Bangladesh 11. mars. Etter en stund bestemte jeg meg for å bruke en ganske ”lett” antibiotikakur medbrakt fra Norge; uten effekt. Sist torsdag oppsøkte vi en luftveisspesialist her i byen. Ingen konstatert feber til den dagen. (Jeg merker lett 37.5) Spesialisten diagnostiserte astma & allergi etter å ha lyttet på lungene mine i ti sekunder, og skrev ut en ”hostesaft” pluss to typer tabletter. Jeg tenkte på den besværlige flyreisen Kolkata-Doha-Heathrow-Oslo, kjøpte og spiste medisinene.
De ble brukt i 36 timer. Kroppen ville ikke ha dem. Utslett, hjertebank – og, søndag formiddag, plutselig høy feber. Vevernes døtre satt og malte med plantefarger; en vidunderlig hengiven konsentrasjon. Jeg fotograferte. Plutselig kunne jeg ikke fotografere mer. Kunne jo ikke stå. Legge meg, tenkte jeg. Det fins ikke annet å gjøre. Skånsomt ble jeg tatt med til en seng. En jente la våt klut på pannen min en times tid. Det ble laget tomatsuppe. Termometer ble lånt av naboen. 39.7. Det er da folk her blir akutt sykehusinnlagt om de bor i en by med sykehus. Jeg viste ikke det; jeg visste bare at jeg ikke hadde tålt medisinene; ja at de helt hadde tatt kraften fra meg. Små hvite tyver. Kanskje forfalskede medisiner? Også slike selges. Men da jeg undersøkte på internett i går så jeg en lang liste med mulige bivirkninger.
Tre timers reise tilbake til byen på søndag. 40 C hele mandagen. Onima kom hver time med varme drikker, og kl 7 i dag morges en laboratorieknyttet og pålitelig person, som tok blodprøver: senking, virusprøver, og mer. Rapporten vil bli sendt til fastlegen i Oslo.
Hva medisiner kan gjøre med kroppen vet jeg mer om nå. Jeg kjente meg ikke syk; jeg spiste medisiner i halvannet døgn og ble syk. Kanskje villet jeg blitt enda sykere uten; dette er ukjent. Jeg vet bare hva jeg hadde spist og hvordan jeg ble. Vi har bare en kropp, og ikke en eksperimentell kropp i tillegg.
For mange år siden tenkte jeg, i Bangladesh, at jeg ville undersøkt produksjon, salg og profitt av farmasøytiske midler – om jeg ikke hadde hatt noe helt annet å gjøre. I den lille byen Lalmonirhat fins det mange titalls, kanskje hundretalls, medisinutsalg, ofte knyttet til et legekontor. De som selger vet at de tjener på det; de som kjøper tror at det gavner dem. Hva skulle de ellers tro på. Den farmasøytiske industrien er en skummel affære, med konsekvenser motsatt empowerment. Folk blir fratatt kunnskap om egen kropp og tillit til denne. De er i utgangspunktet under- og feilernærte, blir lett syke, kjøper to piller; i hvert fall to. Til en slektning eller seg selv. Selger en del av jordstykket sitt for å kjøpe litt mer. Kroppen blir mer og mer fremmed; mer og mer legens og pillenes.
Jeg mistet stemmen i Bangladesh. I to døgn tygget jeg kopper med bitre urter, en bestemt sort basilikum; ingen tilgang til honning der. Stemmen kom tilbake. Det var mulig å snakke fra scenen under konserten i Dhaka. Men deler av en natt under fryktelige kjemiske myggdrapsmidler pluss A/C på flyplassen i Dhaka sendte meg tilbake til ”støvet”.
Her sitter jeg, med urtemedisin, en hoste som ikke har gitt seg men nesten uten feber. Ja vi skal dyrke urteplanter på jordstykket nordvest i delstaten, dit vi skulle dratt i morgen. Og: feber kan alltids komme tilbake.
Hilsen Wera