sier Binod. Denguefeberen er merkbar i byen. Kommuneansatte vandrer rundt for å registrere stillestående vannpytter. Myggen formerer seg der.
Jeg sier likevel: nei, ikke myggnett.
Ute skravler og kjefter og leker og ler «hele byen». Men
det er jo bare naboene. De er av et lydsterkt slag, de som bor mellom huset ”Båtmor”
og elven. De har slått seg ned på statlig jord. Selv ikke delstatregjeringen
kan hive dem vekk, har jeg hørt. For jord ved Ganga er ikke bare delstatlig, den
er statlig. Befalingen om utkastelse må komme fra sentralt hold, i Delhi. Det
samme gjelder de som bor ved jernbanen. Også jernbaneslummens folk bor på
sentralt-eid jord. Monsterbygg reiser seg rett ved. Shoppingmalls og leilighetskomplekser.
De som skal bo i de store husene
vil ikke se slike som oss fra vinduene sine, sier en kone ved togskinnene. To
unger leker offerhandlinger mellom et annet sett skinner.
 |
| to barn leker puja mellom jernbaneskinnene |
meter jord mellom ”Båtmor” og veggen utenfor, deretter en sti, så en rufsete
bebyggelse og deretter den gamle elven. Ur-Ganga. Vi bruker bakdøren nå. Den
ble ikke brukt forrige gang, så hvorfor brukes den nå konsekvent. For at
naboene ikke skal la søppel hope seg opp ved porten, av ren skamfølelse. For vi ser det jo, søppelet, der vi går inn og ut. Og i tillegg, har jeg forstått, for at de ikke
skal bruke veggen vår som en vegg i et nytt plutselig lite hus. Jeg ville ikke
forestilt meg dette. Nå vet jeg det. Her får jeg vite det jeg ikke kunne
forestille meg. Folk kan slå seg ned der det for øyeblikket ikke bor andre. Så
er det plutselig slutt på det (tomme) en trodde en eide: en liten ubebygd eiendom
eller, ganske enkelt, fred. Noen kan når som helst ta det.
Ikke er de
utkastbare heller. Bevis det, vil de si. Lovens kvern maler tregt og er kostbar
å befinne seg i. Jeg skjønner meg ikke på eiendomsforhold i disse trakter, og slett ikke på
pengene.
Mat er dyrere enn i Oslo. Linser, importert fra Sørasia, det
rimeligste proteinrike en kan spise i Oslo (kjøpt i ”Grønland Frukt & Grønt”,
for eksempel), koster 150 taka kiloen her. Det pleide å være de fattiges mat.
Det er blitt de nesten-rikes mat. Også risen er like dyr å kjøpe som i Oslo.
Billigere på markedet der vi var i dag, ved jernbanestasjonen Sealdah, der
kvinner sitter med ryggen mot de store hjulene i lastebiler og selger
vidunderlige grønne saker, samt røde neper. Samme farge på nepene som på sarien
de er kledd i. Og Shahidul, kulien, som har båret kolossale laster på hodet i
de mer enn femten årene jeg har trasket i Bow Bazar, bar last i dag også.
Unnskyld meg, storesøster, men nå må jeg bære. Så surrer han kledet rundt hodet
og investerer det viktigste.
honningselgeren fra Sundarban. Flytende honning, vokskaker, summende bier,
blader fra mangotreet + en vekt. Honning brenner ikke. Honningselgeren lot honning sildre på en fyrstikkeske, så tente han på. Det tok ikke fyr. Slik kan det bevises at honning er honning.
Jeg tenker
iblant at det bare er den som hører hva folk sier som kan se hva de gjør.
Blikket er ikke nok. Sansene opplyser hverandre.
kan vi skjære ned på kostnadene, sier jeg til Binod, som noen ganger krymper
foran meg i forskrekkelse over dyre grønnsaker. Han vil nødig spise kjøtt. Fisk
er uoppnåelig dyrt.
med episone nær Pokharan i Nepal, slo sprekker i vanntanken vår. Vanntanken må repareres. Fukt i veggen i rommet mitt. Stormen var vill i juli. Et område i veggen må repareres. Det
vidunderlige jordstykket nord for byen behøver gjerde. Ellers kan heftige
hvem-som-helster komme og slå seg ned. Vi har jo alle dokumenter, sier jeg til de her. Ta
dem med i retten, kunne inntrengerne si. Alle kan bestikkes.
jern, sier sindige Pravash, og lager budsjett. Brønnen fungerer for lengst. Tusen
frukttrær er plantet. Og nå: gjerde. Reparasjoner, gjerde – og så: meget gjerne et
meditasjonsrom her i huset.
et åpen trapperom. Kanskje kan det lages en platting der. Huset er ferdig, huset
har noen små skader, huset er vidunderlig, huset venter fremdeles på sitt fulle
hjerte.
begynner å bli en beskjeden ashram for nabolagets barn. Om bare en moden sadhu,
en noe gammel men sterk mann eller kvinne, en kunstner, en som har forlatt sangsar (kretsløpet av forpliktelser og
følelsesbånd) kunnet kommet hit og vært en stille pillar, en hjertestein i
midten av det hele, slik at det alltid var noen hjemme. Anima er hjemme.
Doberman-Suro er nesten alltid hjemme. Men Anima er ung og Suro bjeffer mot
fremmede.
er forunderlig. Han tjener ”Båtmor”. Han ber ikke om penger. Han bodde i
nærmeste nabolag men har flyttet lenger ut for familiefredens skyld. Han
behøver sykkel. Offentlig transport er blitt dyr.
samfunn. Det er sammensatt tekst. Avsnittene jeg kan lese er små. Utenfor
tekstblokken ligger margen med de tenkbare hemmelighetene. Utenfor margen
ligger de utenkbare hemmelighetene.
elven i retning ashramen på kremeringsstedet bor noen kyr og mange vennlige
folk. Om jeg kan, vil jeg gå langs stien der i morgen. Først må vi dra til
gudemakerstrøket, for kalifigurene lages ferdig nå. Kali Puja feires på
tirsdag. Andre steder i India heter det: dipawali. Det blir en heidundrende natt.
Kali for natten uten måne.
Mukherjee, forfatteren av den store – opplysende og forferdende – boken om Hungry Bengal (2015) eier et hus ved
Ur-Ganga. Jeg skal skrive til ham at jeg er her nå. Slik jeg skrev til ham at
jeg hadde lest om den skrekkelige, og delvis imperialistisk gjennomførte, hungersnøden i Bengal
i 1942-43 i boken hans. Og han skrev tilbake som et vanlig menneske – og en
fredsaktivist.
sukker ofte over det han ikke kan. Jeg sier: Binod, jeg ser hva du kan. Maa, du vet at jeg ser mørket først,
sier han. Jeg vet hvor han ville bodd om han ikke bodde her. Der stod vannet
opp til sengene i juli. Der ruser de unge guttene seg i avmakt og i mangel på nye
og velsignende syner og ungene kommer seg sjelden ut derifra.
annen verden i byen der kvinnene sitter og venter på nye og ikke-nye menn.
Der er
sangen sjelden.
Wera