Kolkata

kjære hver
og en,
Hva skal
jeg tenke på. Tenk på det nærmeste. Hva er det nærmeste. Er det min egen kropp?
Det er også min egen kropp. Så kan det være en i naborommet her ved Ur-Ganga i
Kolkata. Det kan være en fugl. Eller mitt hjerte som ikke er ‹meg›.
Jeg er
ikke i geografisk nærhet av klimatoppmøtet i Paris. Noen der sier at isen ikke
smelter. Kanskje mumler de at den smelter av seg selv; eller at det er bra at
den smelter. Det kunne jo gavne oljeutvinning, skipsfart, ubegripelige
børstransaksjoner og fantasier om omnipotens.
Noen i
Paris disse dagene sier antagelig at regnskogene i Amazonas og Indonesia ikke
har betydning. Da sier de at våre og andre levende veseners lunger ikke er av
betydning. Og slett ikke urfolk. Ja, at betydning ikke er av betydning.
Her i
Kolkata nevnes ikke issmeltingen i polene i en offentlighet jeg merker, ikke
engang den i Den tredje polen, som er Himalaya. Dette må skyldes et politisk
valg (av å sebort). Vanlige og slitne folk må tenke på kroppene og de
nødvendige pengene. Linser og bønner er nå dyrere enn i Norge. En systemisk
urettferdighet, et økologisk og politisk tegn, dette. Et forvarsel om underernæring
hos subkontinentets middelklasse og fattige.
Jeg er
ingen utroper av dommedag. Men noe kan ganske nøkternt og med ømhet og raseri
fastslås.
Jeg
bruker, som en stille beslutning, ikke ordet ‹terrorist›. Jeg vet ikke hvem som
er hva og hvem som ikke er dette. Den som massakrerer er en som massakrerer.
Det er lenge siden jeg begynte å tenke, og denne tanken holder meg, at vold er forbundet
med penger og forakt for det som er ‹nede› og ikke snakker. Vold er en særdeles
utelukkende måte å si jeg eller vi, på. Den inngår i en historie.
Jeg har,
som alle, en grunn – som menneske – til å sørge over ethvert mord av en eller
mange. Jeg sørger over raseringen av regnskogene. Dette (raserings)mordet er
ikke mindre enn mordet på en + en + en + en.
Det fins ikke
noe forbløffende eller nytt i dette utsagnet. Det er bare mitt utsagn i en
verden der ordet ‹terrorist› inngår i en effektiv avsporing fra brede og lange
tanker om hva det er som herjer med oss i fellesboligen planeten jord, den som kan
sies å være henvist til oss med navn menneske. Den er større enn oss og uransakelig.
Vi får bo her. Jeg får kjenne duften av guava.
Vi både
vet og vet ikke hva som vil skje på lavlandet der jeg nå holder til om de som undergraver
forsøket på å lage en solid avtale om reduksjon av klimagassutslipp i Paris, ja
om de faktisk får den mulige ”redningsbåten” av en avtale til å kantre. For et
arbeid, ikke minst psykologisk, filosofisk og lingvistisk, fra politikeres og
diplomaters side: det å ta innover seg de mange, og meget forskjellige,
økonomiske historiene, krenkelseshistoriene og, i tillegg, noen regjeringers
store begjær om mer og mer vekst, og lage en felles tekst som kunne gavne.
Vi vet
svært mye sammen med forskerne. Men vi er ikke inne i jorden, i dens
forunderlige økologiske vev.
Et år på
sekstitallet måtte jeg studere statistikk. Jeg vandret mellom instituttene på
Blindern; til høyre, i bygget for samfunnsvitenskap, statistikk, til venstre, i
faget religionshistorie, mystikk. Siden har jeg visst at vi må forholde oss
nøkternt til sannsynligheter og samtidig vite at det usannlige kan inntreffe. Vi
er ikke dømt; vi er truet. Og kan, med en smule visdom, elske jorden der vi får
bo. Uansett hva og hvem for øvrig er vår nærmeste er jorden og kroppen det.
Det hender
jeg hører utsagn som at Kolkata vil ikke bestå lenge, for alle trærne blir hogd
ned. Som Kolkata, så Dhaka. Sørgmodige Badsha i Bangladesh spurte meg i
oktober: maa, hva kan vi i arshi nagar (sangorganisasjonen
suno-norge støtter) gjøre for naturen (prakriti).
Jeg tenkte meg om og sa: plant trær. Jeg vet ikke om mange på det bengalske
lavlandet sørger med samme våkenhet som han. Jeg vet ikke om folk vet hva som
nå gjelder. Jeg vet ikke om de vet at det gjelder deres barns mat og mulighet
til å bo på fast grunn om ti år. Om de tenker at ‹de selv› er av betydning, eller
at bare Gud er betydning: at den ikke-jordiske realitet, i Allah eller Mor
Kali, er den eneste.
Jeg vet
ikke hvor mange fra lavlandet som sier sitt i Paris disse dagene. Her jeg
holder til herjer partipolitikken. De færreste har tilgang til et overskridende
politisk blikk. Folk er ikke blitt skolert til å tenke om stigende vann og
kommende tørke i et større perspektiv. Badsha tenker politisk. Binod i Kolkata tenker
økologisk. Vi skulle så gjerne skolert de syngende og tegnende barna våre til å
si sitt.
De
syngende i Bangladesh kunne skoleres på vegne av trær og risplanter. Men neppe
de tegnende her øst i India. Her ville det oppfattes som subversivt og være farlig
for den spede organisasjonen. Den styrende makten, som krenker, tåler ikke å krenkes
og har ører overalt. Vi har verken samvittighet eller penger å betale oss ut av
trakasseringer og anklager.
Arbeidet
her må være meditativt, konkret, med barn og helt nede.
Hilsen
Wera