Kolkata

kjære hver og
en,
En episode for tre dager
siden: i bil med politieskorte, mer enn fire timer, fra Kurigram til
grensovergangen mellom Bangladesh i nord og India i nord-øst. Stans ved en stor
te- og matsjappe. Tyve minutter her, ikke mer, sier den ledende politimannen.
Fire av sangjentene fra nærmeste sangskole, i et muslimsk nabolag, dukker opp i
tesjappa, rett fra tentamensrommet, forbløffet over det plutselige gjensynet
med meg, og dét i en tesjappe. Kafeen er fylt av menn. De to eldste
sangjentene, med hijab, setter seg foran Maria og meg. Vil du synge, spør jeg
enkelt. Den ene vil, den andre vil. Lalansanger. Uten instrument. Det blir
stille i kafeen. Sang her!?
Jentene hadde da hørt at ”maa” ikke ville komme til
dem mer. Jeg rakk ikke å kommentere dette i tesjappa. De tyve minuttene var
forbi.
Dette er det første brevet fra den
asiatiske reisen min i 2016-17. Jeg kunne skrevet fra Kurigram i september. Jeg
lot være. Det skyldtes en emosjonell og organisatorisk unntakstilstand.
Jeg er nå i
Kolkata. Regntiden gir seg ikke. Hva heter forresten de grønne jungeltrærne som
renner over av ”skapelse” rett foran øynene på oss. En fugl sitter i karmen med
hvit og svart stjert og et vidunderlig orange bukparti, alt dette i  presise fargeformasjoner, og lar seg ikke
skremme av de feite kråkene som vokter over reiret sitt i år som i fjor.
Noen av dere som leser dette har holdt
av og holder fortsatt av sangarbeidet nord i Bangladesh. Det er grunn til å
holde av det. Fruktene er mange, store og vakre der ute på åkrene; det vil si:
i de lokale sangskolene. Det er i kontoret og papirene løgnene produseres.
Folk jeg har
kjent i inntil atten år hadde – før jeg dro fra Oslo – fått vite at jeg ikke
ville få komme til stedene deres igjen. Men hvorfor skulle jeg ikke kunne komme
i 2016, jeg som hadde vært der, i ”nordfolden” av landet, hvert eneste år, av
og til to ganger i året, siden 2002?
Av
sikkerhetsgrunner, ble det sagt og skrevet til meg. Dette utsagnet var ikke
uten feste i lokale og politiske realiteter. Men den viktigste grunnen var at
organisasjonens keiseraktige leder ikke ville ha meg der. Dette visste jeg
intuitivt, og det er siden blitt praktisk bevist.
Sangarbeidet har vært vakkert på grunn
av de musikalske medarbeiderne. Disse har nå sagt opp stillingene sine i
organisasjonen. De ønsket å si opp i fjor. Jeg bad dem vente til neste gang jeg
kom; altså til september 2016.
2015 og 2016
har vært harde år for tanken og samvittigheten. Jeg har gitt arbeidet for
sangen i Bangladesh hjerte, oppmerksomhet, tid, penger i mange år. Det har også
mange andre gjort.
Du skal dra dit, sa det i meg gjennom
sommeren og høsten i år. Dit, til sangen. Til dem som, på samme måte som deg,
elsker den gamle sangen. Til dem du har sittet i båt og spist på bananblad med.
De som kaller deg ”maa”. Ingen administrativ leder i Bangladesh eller Norge kan
ta bort dette. Det er realiteter av en overskridende og ikke-administrativ art.
Før avreisen fra
Oslo fikk jeg vite at mitt nærvær i landsbyene kunne utsette barna der for
fare. Jeg kunne selvsagt ikke kjenne konsekvensene av mitt (hvite) nærvær. Jeg kunne
derimot ane konsekvensene av å la være å komme.
Om jeg ikke
kom, ville ”keiserens” ord blitt de siste. Nå vet jeg at denne ”keiseren” er voldelig.
Han kan tro han var uavsettbar. At han = organisasjonen. Jeg håper han faller
ned fra posisjonen sin meget fort.
Det brutale er
å holde den som skader barn oppe.
Jeg var forbundet med sangen, musikerne
og barna lenge før ”suno-norge” ble til. ”Suno-norge” ble til ut fra et ønske
om arbeidsfordeling, og for at arbeidet, som tiltok, skulle foregå ordentlig og
gjennomsiktig.
Forbindelsen min
til sangen og barna på ”elvelandet” i øst er av eksistensiell, kunstnerisk og
emosjonell art. Den var i noen år også organisatorisk, men er ikke lenger det. I
september visste jeg for lengst at løgner, av ”keiseren”, ble kalt realiteter. Han
har tårenes gave og har brukt dem i stort monn. ”Gråt for utlendingen”, har han
sagt til en av jentene. For da blir utlendingens hjerte ømt.
Jeg hadde fått
vite om vold før jeg kom i september, men uten å kjenne dimensjonene. Nå vet
jeg langt mer om voldens dimensjoner.
I 21 dager i september/oktober bodde vi,
cirka tolv personer, i et gjestehus i Kurigram. Skjelnende, syngende,
spillende. Jeg hørte manges historier. Folk kom til gjesthuset, noen langsveis
fra; alle for å fortelle om hendelser og gjerninger de til da hadde tiet om. Vi
beveget oss i en, til tider, oppslukende og noen ganger bisarr mental labyrint,
med rare nyheter hver eneste dag.
Noen holdt tvers
gjennom alt en lampe i hendene: sangen og det musikalske fellesskapet.
Jeg var blitt
grovt vanæret før jeg kom til landet, både på DC´s (the Deputy Commissioner´s)
kontor og overfor de lokale mesterlærerne i sangarbeidet. Anklagene var: store
pengeunderslag (begått av meg) i ”suno-norge”, spionasje, misjonering,
promiskuitet.  
Maria, en
norsk en psykologistudent, var i gjesthuset, og er i Kolkata nå. Feltarbeidet
hennes, om sangens betydning for et utvalg jenter, ble utført tross iherdige forsøk
på undergraving. I Maria har ”vi” et vitne til det vakreste og det rått infame.
Men hvem i Europa vil tro på det hun og jeg har fått se, høre og vite…  
”Sannheten har
ingen hensikt, mens løgnen har hensikter”, sa en mayaprest i Guatemala til meg i
1995. Sannhet ønsker mer sannhet. Løgnene uttales og gjøres for at noe skal
skjules eller oppnås. Året 2016 har rommet den ene surrealistiske erfaringen etter
den andre, både om løgner, løgner om løgner og forbløffende enkel sannhet.
En massaker fant sted i en kafé den
diplomatiske enklaven i Dhaka 1. juli 2016. Sytten utlendinger ble drept. Ifølge
logikken: at en utlending (hviting) er en utlending, og lett å få øye på i
Bangladesh, kunne en tenke seg at også jeg (vi) ville være i fare.
IS er i Bangladesh,
ble det antydet i august/september. Jeg så, i noen døgn i Oslo, for meg at hodet
mitt kunne bli skilt fra resten av kroppen. Men jeg visste, tross dette, at den
opplagte faren for mitt vedkommende var knyttet til lederen for sangarbeidet, ”keiseren”,
som ikke ville ha blikket mitt på seg, og ikke ville at jeg skulle se og høre
på dem han hadde krenket grovt. Han ville ha meg vekk. Til noen snakket han om å
drepe meg.
Falt blikket
mitt på de krenkede, ville de, i detalj, kunne fortelle hva han hadde utført
mot dem. Nå har mange av dem fortalt.
Organisasjonen i Bangladesh, den jeg –
med mange solidariske venner – med hjerte, kunstnerisk oppmerksomhet, tid og
penger har bidratt til å bygge opp, har jeg forlatt. Fruktene av organisasjonens
arbeid er mange og vakre, tross infame løgner og vold i organisasjonens sete.
Mine nærmeste
mennesker i Bangladesh, syngende ungdommer og musikere, har forlatt
organisasjonen. De har ikke forlatt sangen og tradisjonen. Jeg kan ikke love dem
mer enn det jeg er. Jeg er ikke ung, men kjærligheten til sangen blir sterkere
og sterkere. Skal den holdes oppe, må det være utøverne, stedets egne folk, som
holder den og holder seg i den.
Jeg er en som kan slippe tak i det jeg
holder av. Men bare når det skinner lys fra beslutningen. Nå skinner lyset på,
eller kanskje fra, den lille resten av musikere og ungdommer som prøver å rette
seg opp, og se for seg livsretningen sin, etter krenkelser – og som fremdeles
synger med et mot som verken er bøyd eller knust.
De er lei seg
for at jeg ikke skjønte løgnene og ”skuespillene” på et tidligere tidspunkt. Men
de fortalte meg nesten ingenting før senhøstes i fjor. Jeg spør meg om jeg
kunne sett og skjønt likevel. Jeg ville så gjerne holde sangen i barna oppe –
og trodde at ”keiseren” var nødvendig. Derfor kan jeg ha sett bort istedenfor
rett på et mørkt punkt. Jeg visste ikke om ugjerningene. Men jeg har alltid visst
at jeg nødig vil befinne meg der ”keisere” befinner seg. Jeg vet mer nå, både
om ugjerninger og om mot. Mer om meg selv også. Og tenker at ”keiseren” fortest
mulig må kles av, gjøres liten og ufarlig, og at de skadelidende må gjenkjennes.
Det gavner
ikke syngende barn at en ”keiser” holdes oppe.
Hilsen Wera