morgen
Jeg vet lite om verden, for ikke å si om Europa, her jeg er. Jeg vet såvidt at sommeren er kald og våt i Oslo. Men jeg husker Nagasaki; husker jo alltid Nagasaki. Det var 9. august 1945 at en eksperimentell og særdeles ødeleggende bombe ble sprengt over havne- og katedralområdet i den japanske byen.
Forbryterne fra den gangen er ikke gransket, rettsforfulgt og dømt. Store forbrytere pleier å unnslippe dom; de er som oftest assosiert med den politiske og økonomiske makten – som også kan være rettsmakt.
En vifte summer i taket over meg. Luftfuktigheten er påtrengende. Regnet er ennå ikke kommet i store strømmer til området her ved Bengalbukta. Matvareprisene stiger og stiger. Avlinger i innlandet ødelegges av tørke. Måtte det virkelige regnet komme, slik sukker folk.
Slik de ber, slik ber jeg.
Nord i Bangladesh, der jeg nettopp har tilbrakt en måned, måtte vi rett som det var vasse for å komme frem til et hus. Sangbarna jeg dro til Bangladesh for (se: www.suno-norge.org) måtte krysse aldeles nye elver og dammer, med vann til livet eller i båt, for å komme til et noenlunde tørt sted og synge. Det er ikke lett å glemme barn som går fem timer med vann til midjen bare for å få synge; og, selvsagt, for gjensynets skyld.
Hus ble tatt av regnstormer. På sandøya der Dulal, en syngende tiåring bor, ble vegger og tak i samtlige hus revet bort. Da jeg lørdag så Dulal, i guttenes rom i etasjen over Arshi Nagars lydstudio, i byen med navnet ”Rødperletorget”, satt han med ansiktet tyve centimeter fra en vifte. På øya der han bor fins selvsagt verken strøm eller vifte. Hva gjør du, Dulal, spurte jeg. Jeg sitter her og får vind, svarte Dulal. Hva tenker du, spurte jeg. Jeg tenker at jeg kanskje en gang kunne få bo her og lære å synge akkurat som Anando, svarte Dulal. Hva ville moren og faren din si om du uttrykte et slikt ønske? De vil mitt aller beste, svarte Dulal.
Jeg skulle gjerne tatt imot Dulal, ti år. Så behøver vi (isteden!) en gutt fra hindutradisjonen. Sathi er jo kommet til ”jentenes hus”. Men vil hun tåle å være det eneste barnet med opphav og hukommelse fra hindutradisjonen. Sathi er modig. Men jeg vet ikke hvor modig, og heller ikke hvordan det, i Bangladesh, kan tenkes å være å være eneste hindu i en gruppe av syv barn med utspring i islam.
skumring samme dag
Jeg har lært av de klassisk skolerte mesterlærerne våre nord i Bangladesh at døgnet , musikalsk sett, er inndelt i åtte deler. Det fins en raga for hver åttende-del av døgnet. I dag, og antagelig hele dagen, feires Krishnas fødsel. Men jeg har hatt annet å gjøre enn å feire den høyt-elskede guden som har barnets og elskerens skikkelse.
Organisasjonen for folke- og hjertesang i Bangladesh er organisatorisk tydelig og sterk. Økonomisk sårbar, selvsagt. Det er norske venner som sørger for den. Måtte de holde ut lenge – og skjønne at visdommen i de fattiges sang er stor og at fattige barn blir modige og bevisstgjorte ved å synge.
Arbeidet vårt i Kolkata omfatter til nå mellom hundre og to hundre barn men har ingen fast adresse. Uten adresse kan det ikke bli registrert som ”society” eller noe annet.
Jeg har ikke mer enn våknet og spist i det leide kontoret i Haridebpur midt i byen før vi, sammen med han som har snekret sengen jeg sover på, eller heter det i, drar for å se på et hus som er til salgs. Forbi en fabrikk der armbånd, bangles, slike som gifte kvinner alltid bruker, inn mot grønnere og mer tropiske trakter enn det meste i byen, til en tomt med et lite hus og et litt større hus, inn i det litt-større-huset, der melk står og blir kokt og gudebilder fylller alle vegger, en datamaskin midt i rommet, og det aller største gudebildet viser Jesu Hjerte. En ur-katolsk fromhetsbilde, sjelden å se nord i Europa, vanlig i sør-europeiske trakter, med Krishna, ”smørtyven”, barne-krishna, fløytespiller-krishna på begge sider, og kvinnen, husets eier, sier at familien holder absolutt alle guder hellig. Innenfor gudebildene: et lite kjøkken. Der blir maten til menneskene tilberedt, mens maten til gudene, som melken til Krishna i dag, blir tilberedt i et stort åpent rom.
Enkelheten og gudebilde-gavmildheten er slående. Men hva er det bak gjerdet? Bak gjerdet er slummen. Og bak slummen: Ur-Ganga. Adi Ganga. En port er stengt med lås. En kvinne åpner låsen med det samme vi ber om det. Jungel og møkkete, å så møkkete Ganga! Elven skal visstnok bli renset med det første. Binod ble født ved Ganga et par kilometer lenger nord i byen. Jeg merker gjensynslettelsen i ham. De som følger oss, ”eiendomsmeglere” av mild kaliber, tar oss med til et stort tempel. Kom inn, sier de. Helt inn. Jeg tar sandalene av og følger dem. Leser på veggen at ingen med lungi får slippe inn! Leser ikke at ingen ikke-hindu får slippe inn. Et stort stille rom.
En plutselig tanke: her kan jeg skrive.
Ikke her-i-templet. Men her, i disse trakter. Ikke i huset med gudebildene. Det gamle og mer enn en smule forfalne huset må rives om vi skal ha det som arbeidsbase. Men skal vi det, ja får vi det, da kan jeg sitte der på en seng og skrive – slik jeg gjør her og langt mer, og mer konsentrert. Der, med Adi Ganga og den tropiske vegetasjonen. Nær barn som er så underlig milde i uttrykket; de voksne også. ”Meglerne” tar oss med til templets baba, en syttiåring som barna åpenbart holder av. En mildt hjerneskadet jente dukker opp. En gutt holder seg fast i den oransjekledte ”gamle”. Summende lyder av barn som pugget.
Blir dette arbeidsbasen vår vil mange av barna være likbrenneres barn, sier Binod. Likbrennerne bryr seg ikke om skolegang. De blir velhavende av å brenne de døde, så hvorfor skal de plage seg med å pugge…. likbrennerne, kalt dom, er daliter. Det betyr undertrykt. Kasteløse kan være velhavende og høykastefolk kan være svært skriftlærde og svært, svært fattige. Men hun som vil selge huset forlanger en høy pris. Kanskje får hun, tross nærheten til et slumområde og et likbrenningssted, en slik høy pris (av andre). Området er sentrumsnært, og rett ved en t-banestasjon.
Binod snakker med henne nå. Han som har snekret sengen min har visstnok mer enn dette huset å vise oss. Han har fått cd-en laget i lydstudioet i ”Rødperletorget” i fjor og er visstnok blitt ”beruset” av den.
I morgen må vi kjøpe tegnestifter til små barn, i en butikk ved jernbanestasjonen Sealdah. Det var i nærheten av den jeg bodde i 1976, da jeg første gang kom til Kolkata. Mens Binod og Jamir kjøper fargestifter vil jeg fotografere kuliene, de som bærer grønnsaker og annet tungt på hodet i en gammel gammel rytme. Etter innkjøpet av tegnestifter drar vi til baulenes ashram i Hatgobindapur i Bardhaman, der det blir lange samtaler og sang, og tolv åttendelers døgn senere til Amrul ved Damodar-elven. Der skal landsbybarn få male – for første gang.