Dette: mødre setter seg ned på bakken i landsbyen i Nadia, veveres døtre, veveres kvinner; de setter seg ned for å si og høre noe som har med døtrene deres å gjøre. Døtrene har tegnet med oss i tre år.
Atten mødre sitter der. De skulle vært trettiåtte. Fattige og arbeidssome veverkvinner er ikke vant til å sette seg ned for å snakke; eller å være til uten å ha spebarn, kjøkkenets og matens gjenstander eller tråd i hendene. Dette er virkelig fattige folk som lever med landsbyen som horisont; denne landsbyen pluss besteforeldrenes steder i veverdistriktet Tangail, i Bangladesh. Det er derfra de er kommet – for å lage tråd, veve og spise. Selv de som er født i Nadia, på indisk side av grensen, snakker på Tangail-vis. Setningsmelodien er den jeg kjenner fra sandøyene nord i Bangladesh. For ett år siden var truppen fra Bangladesh her og sang.
De mottar ingenting for å sette seg. Det fins organisasjoner som betaler folk for å gjøre som de, organisasjonens mektige, vil. Så lager organisasjonen intrikate og imponerende dokumenter med presise regnskap laget for å overbevise nåværende eller kommende givere.
Jeg ser og ser etter slik sannhet som ser maken ut foran meg og bak meg. En slags gjennomsiktighet.
Gouri og Sharmila går i tiende klasse. De hesper tråd fra de står opp om morgenen. Så vasker de seg, spiser og trasker til skolen. Fedrene har dratt til Chennai (Madras) for å søke annet arbeid enn vevens. De eier ikke egne vevstoler og kunne ikke hyre inn andre for å veve da de selv begynte å bli svaksynte og ryggene sviktet. Veverne arbeider i spedt lys med små detaljer i tekstilene, i lange økter. Øynene, og så ryggen. Slitet. Fabrikkproduserte tekstiler, Kina-importerte tekstiler som gjør at det langsomme arbeidet med å lage en sari faller i betydning. Ingen kan og vil betale en sann pris. Mellommenn bedrar. Veverne kan så vidt spise.
Mødrene til Gouri og Sharmila sier: de er døtrene dine nå. De sier til Nitai, Binod og Jamir: de er søstrene deres. Når de skal gifte seg, må dere bestemme. De sier så lite, disse kvinnene. De har neppe tenkt at det er derfor, altså for å snakke, at de er kommet til verden. Men de sier dette.
Der jeg går for å filme hespernes og vevernes arbeid der går Gouri, Sharmila, Sima og Ratna også. I nesten tre år har de hver søndag sittet og tegnet. De har sunget, meditert, og, altså, tegnet. Nye kommer til tegneklassen. De som har forlatt den er blitt giftet bort – uten at vi visste det.
Etter mødresamlingen drar vi til elven Bhagirathi, en av Gangas elvearmer. Jeg går ut i vannet, svømmer, merker strømmen og tar harde svømmetak tilbake til bredden der føttene synker ned i leira. Lar føttene lage fast punkt etter fast punkt i leira for å komme meg opp til bredden. Såpekoppen er der. Men det er ikke riktig å bruke såpe i dette vannet. Det er hellig vann og vasker meg som det er. I dryppende våt salwar kamiz blir jeg av Gouri ledsaget til stedet er kvinner kan skifte. Gamle koner ringer i bjeller og legger pulver på de frommes panner, for dette er et av de mange om enn så beskjedne helligstedene ved Ganga. De får ikke legge pulver på pannen min og smiler ikke.
Vi drar tilbake til veverlandsbyen Gourangopalli. Sharmila, Gouri og Ratna ser en laptop (computer) for første gang og skriver med fryd navnene sine. De skjønner mellomrom-tast, enter-tast, skift-tast med letthet.
De skulle jo fått lære å bruke en datamaskin. Skulle, skulle ikke, skulle, skulle ikke. De kan ikke engelsk. Men et fins jo morsmålstastatur. Om ikke her, så i Bangladesh.
De har ikke penger til skolebøker.
Gouri kommer kl 6.30 neste morgen til Ratnas hus med innlagt elektrisitet, feier gulvet der jeg har sovet, fyller vann i bøtta på tunet; alt som har med kroppens ting å gjøre er selvsagte og omstendelige her. Alle vet at det som kommer inn i kroppen og det som skal ut av den er det aller viktigste.
To malerklasser, en annen i nabolandsbyen med moské. Jentene er tristere der. De er åpenbart underernærte. Poliovaksinering foregår. Etter tegnetimen med barna, en samtaletime med mødre og fedre. Tema: å våke over jentene.
Det ble utført en gjengvoldtekt i Delhi i desember. Den var rått brutal. Stillere voldtekter skjer uomtalt. Brutale voldtekter skjer også uomtalt. Fattigfolk tier helt til de organiserer seg. Da blir språket som oftest slagordaktig: drep de som dreper, drep de som dreper.
Hvordan være jente – og verken være undertrykt eller ”politisert” i hjerne og språk.
Det må da finnes en annen sone, tenker jeg, og må tenke slik. Det må jo være mulig å væremenneske her.
Det fins de gamle måtene, som hos veverne i Nadia. Menn gjør det menn gjør, kvinner gjør det kvinner gjør. Det har en gammel ro av gjentagelse. Denne livsformen vil neppe kunne vare i mange tiår til, slik samfunnet forråes og omgjøres, ikke bare til marked men til et ganske svart marked.
Jeg drar ikke hit fordi det er vennligere eller lykkeligere her enn i Norge.
I neste bloggbrev, slik håper jeg: beretningen fra en landsby med fakirer, Lalan fakirs folk, i Gorbhanga i Nadia. Gårsdagens landsby, nord for redselsfulle veier. (Der satt tre menn seg ned for å synge gamle sanger for oss midt på dagen!) Militære brakker, soner, kjøretøy. Busslaster med soldater som vokter over grensen til Bangladesh. Og dødsfallsveier.
I Gorbhanga dukket det i går opp en forsker fra Boston og en søkende jente fra California. Hun tror ikke lenger på ”the global north”, sa hun. Nå vil hun være i ”the global south”. Jeg tenkte: men hvorfor kler du deg slik. I en liten skjorte og med hvit bukse, uten sjal; uten lokal ”følelse”. Hun tok fakirens lille tromme i fanget og jeg skjønte at hun hadde musikken.
Men ingen skal bare ta (for segav) en fakirs lille tromme som faren, den gamle guruen, etterlot seg.