Jeg tenker: hva er det vidunderligste som kan skje. Det kan selvsagt være et lite lam som plutselig dukker opp i gresset foran deg, eller et barn som ikke har brent seg på jævelskapen ennå, eller en tone, ja en bauls gamle tone fra hele åndedrettet og alt som er, eller å bli tilgitt etter å ha forbrutt seg mot et kjært menneske; eller at en som var fanget ble løslatt, eller at beitemarkene, med lovens gode myndighet, får fortsette å være beitemarker og ikke bli omgjort til kullfelt; eller at ingen får bore etter olje i Vesterålen, Lofoten og Barentshavet og ingen får bygge boliger på okkupert landområde og ingen får true noen med utslettelse, og noenmed politisk og juridisk myndighet innser og iverksetter at ingen eier havbunnen eller jungelen eller Himalaya eller ørkenen, for det som puster og bærer oss kan ikke eies.
Jeg skriver dette i India; jeg skriver forsiktig om India. Folk i Vesten vet lite om dette subkontinentet med den største visdommen, overgivelseskunnskapen, de eventyrlige fargene, eventyrene, de klassiske ragaene og et ubegripelig intrikat system for løgn, hovmot og bestikkelser.
Jeg må skrive forsiktig om det som minner om ”helvete” i India.
Jeg vet mer om dette enn jeg gjorde før. Jeg har, som enhver, rett til å se, høre, vite, tenke, skrive. Og likevel: denne varsomheten. For jeg vil ikke utestenges fra dette erfaringsfeltet. Det er en grunn hvis navn jeg ikke kjenner til at jeg kommer tilbake hit gang på gang og at et hus skal bygges ved Ur-Ganga. Et hus der barn kan tegne og unge eller fattige kunstnere kan få stille ut bilder eller synge på taket, et hus med gjesterom og meditasjonsrom. Og så: trærne. Fruktrær. Trær som kan forsyne oss med naturfarger. Tørkede blader og blomster kan bli til oker, rødt, grønt og gult.
Plan-og Bygningsetaten er antagelig et intrikat byråkrati i alle store byer. Det er ikke i dens nærhet jeg kjenner trykket fra jævelskapen.
Det er rettssystemet og politiet som er gjennomgripende upålitelig. Fattigfolk trakasseres og må betale seg ut av nett på nett av løgn eller rykter. Noen er noens fiende, eller noen vil noen vondt, og klager om denne ”noen” til politiet, som trakasserer en stakkar (som selvsagt ikke er hellig) og stakkaren, som ikke er slu som en slange, blir hengende i løgn- og bestikkelsesnettet, og kan bli hengende der i årevis, for han kan ikke betale seg ut, og om han prøvde å betale seg ut ville han jo derved begå en overtredelse i forhold til den skriftlige loven som nekter noen å gi eller motta bestikkelser, og så må han betale enda mer, og mer: til han kanskje dreper seg.
Skrev jeg kanskje i et tidligere bloggbrev om et gammelt og en gang vidunderlig hus som faller fra hverandre midt i byen, for de fem brødrenes advokater har ikke kunnet bli enige seg imellom og med tomtekjøperne, og huset renner nedover veien i monsuntiden; bokstavelig talt renner i oppløst murstein.
Det kunne tilhørt en liste over vernede bygg i byen.
Om det jævligste kan jeg ikke skrive, for alt skal ikke skrives. Og: jeg holder også denne (politiserte!) byen – som dundrer løs på kroppene og sannhetspunktet i mennesket med kolossal mak – så tett inntil meg, og jeg lærer av de som har svidd seg her: velg hva du sier til hvem. Her har jeg lært å leve uten tillit i og til offentligheten. Det er en underlig læring, for ikke å si avlæring.
Avlæring av tillit. Det er som å knuse seg selv. Eller: å holde pusten.
Vi tror jo, ja vi ganske naive norske borgere tror jo, at en jurist er en jurist, og pålitelig; at en dommer dømmer i forhold til sakskunnskap og erfaringsvisdom; at fattig og rik har samme status foran den dømmende myndighet.
Slik er det ikke i denne versjonen av verden.
I dag kom jeg tilbake til byen etter fire dager i distriktet Bardhaman. Byen Panagarh er kjent som bilreparasjonssted og bilvraksoppbevaringssted. Andre steder har kyr, eller rismarker; eller trær. Panagarh har et stort militærområde og, altså, rustne bilvrak. Rustne utbrente vridde halve og kvarte biler.
Det skrives i avisene, ja dette skrives faktisk, selv her hvor journalister blir betalt for ikke å skrive (en sannhet) eller for å skrive en bestilt versjon av en hendelse, at nyfødte i denne byen blir født undervektige på grunn av tungmetallinnholdet i luften her.
Du sitter i bil i Kolkata og kjenner at luften ikke er luft og at den hvilket sekund som helst kan kaste seg over deg som en gribb.
Vi dro i bil fra Panagarh til Bankura. Kjøpte en sekk med femti kilo poteter langs veien. Han som solgte potene var en baul. Jeg husket potetplukkingen høsten 1957 og meldingen om Kong Haakons død midt i potetferien.
Vi dro til en gammel baul, Sonatan das Baul. Han danset for ti år siden som ingen annen, med strengeinstrumentet ektara og en stemme av under. Nå holder han seg på jorden med sviktende føtter. Jeg så ham gi vann til buskene og mat til hundene og hans trofaste kvinne masserte ham med kokosolje på ryggen. Det ble ikke utvekslet ord mellom oss. Han er virkelig gammel nå. Mamata Banerjees regjering i Vest-Bengal (Trinamul heter partiet) har sikret ham med kunstnerlønn til døden.
Og jeg fikk i dag, plaget i den plagede byen, en totalt underlig melding om en ytringsfrihetspris fra Den norske forfatterforening. Jeg åpnet eposten og tårene kom.
Kom til Oslo helgen 2-3. mars, skriv lederen i Forfatterforeningen. Jeg ville kanskje kommet. Men forlater jeg India da vil jeg, ifølge visumreglene, måtte holde meg utenfor India i to måneder før neste innreise. Og det er umulig å la være å reise til Bangladesh midt i mars. Så tilbake til disse trakter må jeg uansett.
Forlate India om to uker, og så dra fra Oslo til Dhaka midt i mars? Å denne togreisen nordover til Siliguri som Jamir, Binod og jeg har gledet oss til. Det fins sterke helsegrunner til å unngå å lande i trafikkmaskinen Dhaka.
Hvor er Anna, tenker jeg. Er hun ennå i tekstilfabrikken nord for Dhaka. Disse fabrikkene som brenner ned noen ganger i året. Trettenåringen som mormoren ga til meg i 2009. Hun som sang så vidunderlig i august og ble borte fra oss i september. Tatt vekk, eller rømt av egen lyst. Men hun er jo et av oss ”adoptert” syngende barn med syngende ”søsken”.
Rehana var oppe til matteeksamen i går, i 10. klasse. Gjeterjenta fra 2002. Hun sier hun vil bli advokat og dommer. Jeg sier: syng, Rehana, syng.
Hilsen Wera