Er jeg blitt glemsom og rar, tenker jeg med ett. For jeg har jo ikke skrevet om shivratri, Shivas natt for to dager siden. Det var natten uten måne; eller nymånenatten i måneden falgun. Shiva er nattens gud. Shiva er alene. Men Shiva har partneren Parvati og sønnene Ganesh, elefantguden, og Kartik.
Shivratri er jentenes og kvinnenes ofring. Shivlingam, den svarte fallosformede gjenstanden, er livets kilde, sier Puspo her. Under shivratri faster de alle og Shiva får det han holder av: smør, melk, de kjæreste fruktene, som bael.
Jentene faster og gir Shiva alt.
Shiva mediterer på likbrenningsplassene, i jungelen og i fjellene. Det gjør også sadhudisiplene som følger ham.
Vi dro i retning likbrenningsplassen Neemtola, som betyr: ved neemtreets fot. Til templet der. Politisperringer. Ingen gjennomfart. Bare feirende innbyggere. Ut av bilen, og så å si inn i folk. Med leicaen, denne svarte tyske gjenstanden av metall. Hva koster den, spør en og annen. Jeg svarer bare: jeg behøver aldri kjøpe en til. For én leica er nok for et menneske. Men en leica er jo ikke nok i denne fuktigheten. Lysmåleren har streiket flere ganger før dette. Jeg har løsnet objektivet og lagt det åpne kamerahuset under en vifte: til tørk.
Ut av bilen, og inn i titusener. Der danset de, jentene av urfolkstradisjon, i skinnende gult og rødt. Kjøpt og betalt, slitne og rytmiske. Stormende mot meg kom en villstyrig flokk fromme med fiolett pulver i hendene; de ville presse det på pannen min. Dans, sa en mann, som så at jeg fotograferte med rytme. Ikke nå, sa jeg. Nå har jeg noe annet å gjøre. Men jeg slapp ikke unna det fiolette pulveret presset i pannen. Og, hvem vet, det fiolette merket, tikkaen, kan ha gjort et lykkelig fotografisk arbeid mulig!
Parader av trommende menn og fløytespillende jenter, hester med kjerrer fylt av vinkende ”shivabarn”. En ”shiva” anno 2013 med hennafarget hår og lurt smil. Folk som laget mat i svære jerngryter. Til hvor mange? Fem tusen. Ja, hvorfor ikke til fem tusen!
Jeg løp i mengden med Jamir på en kant og Binod på en annen, jeg er lett å gjenkjenne og alle gjenkjente meg; alt var tillatt. Shiva tillater alt og jeg hadde jo fiolett pulver i pannen! Innvidd til samme realitet som alle, og enda litt mer innvidd. For de færreste hadde fiolett pulver i pannen. Alle laget luker for meg, ingen tok etter meg, ingen stanset meg; en mann i en fruktsjappe ga meg, løpende, en banan. Jeg tok den imot som en frukt og spiste.
Jeg fastet ikke som de fromme jentene.
Ved elven Hooghly/Ganga var alvoret større. Kvinner som hadde fastet lenge bar frem offergavene til den ville guden laget av askese og rus. Tiggerne krevde lite. Jeg bad om å få se alt og fikk se alt jeg hadde fantasi til å nærme meg. Så ble det mørkt. Leicaen ble innstilt til lysømfintligere mottagelighet (ISO), og Panasonic Lumix GH2, dette lille undersvideokameraet ble – helt til slutt – brukt til å feste på minnebrikke en ensom sadhu nede ved elvebredden Hooghly/Ganga idet han går lenger og lenger vekk og utenfor billedrammen. Jeg følger ham ennå.
Gå, min venn. Ingen kan følge deg dit du går. Gå, gå.
Krysser grensen til Bangladesh om få dager. Det blir en annen hjemkomst. Kjære kjære Rehana. Og Sathi, Sharifa, Ripon, Anando og alle. Kommer dere til grenseposten kalt Burimari, som betyr den-gamle-kona-som-blir-slått, etter at jeg har krysset, på indisk side, grenseposten som heter Chengrabandha: ynglingen-som-blir-bundet-fast (og slått?)? Blir ynglingen kanskje bundet fast fordi han har slått den gamle kona…?
Kommer dere, da kommer alt i meg til dere. Alt alt alt, hele historien, alle sangene, pussighetene, de små og store krigene. Alt i meg kommer til dere, uansett om dere kommer eller ikke kommer til grenseposten.
(Har lest at det er meldt om generalstreik på søndag. Jeg skal krysse grensen på lørdag, og besøke en ny gurugriho (sangskole), ennå ikke honorert av organisasjonen Arshi Nagar; folk driver den av eget hjerte og med egne små midler, av pur entusiasme.)
Etter 16. mars blir brevene mine sunobrev (www.suno-norge.org) + bloggbrev (weras-steder.blogspot.com) i ett. Om bare Sheida klarer å transportere tekstene til rett sted, kanskje ved hjelp av Karis lange erfaring. Alt jeg gjør er å skrive og sende det vekk. Den påfølgende elektroniske prosedyren blir utført av en annen.
Tenker på Anna. Vi har ”mistet” flere syngende gutter og jenter. Noen til tidlige ekteskap inngått bak vår rygg, andre til storbyen Dhaka. Saha Alam i en butikk, Anna (cirka tretten år) i en tekstilfabrikk. Hun ble observert ved en fabrikkport (i Export Zone nord for Dhaka) for en måneds tid siden. Jeg vet ikke hva Anna vil. Kan et menneskebarn glemme fire års vedvarende ømhet for en hundrelapp eller to i måneden?
Barn er lojale. Men hvorfor er barnet lojalt mot en onkel som aldri brydde seg om henne da hun var yngre enn tolv og en mormor som gjorde sitt så lenge hun kunne men sangfiendtlig og lusent – og så, i 2009, ga henne fra seg.
Klarer ikke se videoen min med Annas sang. Et barn er et barn er et barn; et hjertebarn er et hjertebarn. Alt må jeg gi fra meg; jeg vet det. Men ser inn i blikket til Anna og tenker: visste hun da jeg var der i august 2012 hva hun i september skulle gjøre? Gjorde hun det, eller ble det gjort; og hva er forskjellen.
Det kan hende hun visste at Rehana, Sharifa, Anando og Ripon alltid ville kunne det hun ikke kunne: synge i stor offentlighet.
Men Anna kunne noe annet som ingen andre kunne.
‹Maa, alle de andre har klær. Jeg har ingenting.› Det var i mars 2009. Og vi kjøpte en solgul kjole.
Kanskje syr Anna solgule kjoler til norske barn nå. Hvem vet. Hun sparer til medgift, kan hende. Vi ville jo gitt henne ”alt”.
Tungene kan være så giftige i denne delen av verden. Baktalelsene, de konstante sabotasjene av tillit. Om bygdas folk sa: de vil ikke gi deg noe når du har fylt atten, eller: de vil selge deg, omvende deg, og så videre.
Når tillitsveven ryker i et samfunn da ryker det som gjør samfunnet til samfunn. Dette samfunnet er ikke et samfunn, sier Khusal, kunstneren som kommer hit i morgen.
Men små lommer av samfunn fins. For en årvåkenhet det kreves å holde et slikt lite samfunn bærekraftig! Det er ikke nok å skjerpe seg selv. For de som ikke vil ha tillitssamfunn bryter inn på de snedigste måter. Derfor: det er i begynnelsen nødvendig å tvile på alles sannferdighet. Være nøktern.
Hvor lenge kan jeg holde ut å tvile.
Antagelig så lenge jeg vet hva jeg tror.
Hilsen Wera
