Dagslyset er fremdeles spedt. En sparelampe gir sitt. Jeg sitter på en seng. Den er en flat treplate, med et lite teppe.
Ja det er elektrisitet i denne landsbyen. Vi kom hit i mørke. Morgenbønnen fra moskeen vekket meg ikke; jeg var for lengst våken. Hva som, bortsett fra en bekk eller en kanal og en vei med lastebiler, fins utenfor dette huset er usett (av meg). En eldre folkekunstner (pat chitrokar) sa at dette, hansh chara, ”øya-med-ender”, er ur-folkekunstlandsbyen.
I mer enn totusen år har de vært her, sa han. Alle andre folkekunstnere stammer fra denne landsbyen.
Hit kom en gang franske Philippe, ble her i tre måneder, badet i samme dam som alle i landsbyen og snakket aldeles flytende bengali. Mens jeg ble kaltmemsahib. Slik ble britenes kvinner kalt.
Binod sa da med myndighet at det er umulig å vite hvem som er memsahib, eller utlending. Er den som holder av og går inn for folkekunsten og folkesangen fra denne og andre landsbyer utlending, slik spurte Binod. Da ble den eldre folkekunstneren betenkt. For kanskje ville han gjerne beholde sitt bilde av meg som utlending; en forbindelse til Philippe i Paris. Philippe kom med respekt og Philippe kjøpte det han, folkekunstneren, laget. Philippe hørte på alt han fortalte fra Ramayana. Han, muslimen!
Philippe har ikke vært i landsbyen på to år. Folkekunstnerens hus er ikke blitt ferdigbygd, kanskje fordi Philippe ikke kom tilbake.
Hun er ikke memsahib, sa en annen pat chitrokar. For jeg vet, sa han, at hun og de hun er sammen med har tatt seg av en jente i folkekunstlandsbyen Naya i flere år; alle skolepenger kommer fra dem, sa denne mannen. Og den eldste ble enda stillere.
Kanskje forvirret: for memsahib betyr jo nettopp (også) dette: en som har pengene.
Jenta heter Momina. Når jeg leter etter salwar kamiz til hende er det gult jeg ser etter. Momina i gult er vakker.
Dette er Medinipur, ikke langt fra havet. Hører jeg en måke? Nei, neppe en måke. Men saltet i vinden er merkbart. Landsskapet med store innsjøer kaltdighi innbyr til flom. I 1942-43, da mellom to og tre millioner bengalere døde av sult – fordi risen ble sendt til britenes hær, fordi riseierne hamstret til prisene ble enda høyere, og selvsagt fordi avlingene ble ødelagt av flom – var dette området hungerens Ground Zero.
Vi kom hit i mørke fra folkekunstnerne i Naya der Momina ble ”adoptert” av oss for mer enn tre år siden. Hun går i tiendeklasse og er allerede en våken og hengitt folkekunstner. I går ble hun grepet i fusk. Alle farger hun hadde brukt var naturens egne, bare en rosafarge var ”kjøpt i butikken”.
På grunn av butikkfargen, eller den bittelille triksingen, sa jeg, ville jeg ikke velge dette bildet.
Momina hadde ventet på oss. Ikke før vi kom, kunne hun begynne i tiendeklasse. For hva ville læreren si om hun dukket opp uten bøker? Familien vet at skolepengene kommer fra oss (EarthCare with Art). De kjøper mat for det de tjener. Når en gammel slektning dør, som Mominas farmor nylig, er utgiftene store.
Momina syklet til læreren, skaffet listen over skolebøker for tiendeklasse, ga listen til Binod og strålte da hun skjønte at vi virkelig, på aldeles praktisk vis, ville gå inn for henne i enda et år.
Moren sa: vi lar henne studere. Faren sa: vi lar henne studere. Bare mormoren sa at hun burde gifte seg nå. Storebroren Rajob, som var cirka tolv år da jeg første gang så ham sitte og male på en åpen plass mellom boksjappene under Bokfestivalen i Kolkata i 2004, veileder Momina. Det er de to søsknenes bilder, på papir som så blir limt på slitte bomullssaristoffer, som skaffer mat og klær til familien på åtte-ni personer.
Mal på t-skjorter, mal på sarier, mal på bambus, mal på leire, sier en organisasjons folk fra Kolkata. Så gjør folkekunstnerne dette. De lager det de tror folk vil ha. Slik ligner de på de fleste. Og de er langt fattigere enn alle i Norge som gjør det samme. De kan ikke bebreides. Men kunnskapen de bærer blir utvannet. Det sant tunge blir lettere og lettere. Jeg ser dette og funderer.
Hvordan kan fattige kunstnere bevege seg sant i reklamens og de dyre matvarers verden.
Hilsen Wera