Om dette: ikke å være der en skulle vært. I Doha. En pengenes firkantby med voldsomme vindkast ved Den persiske gulf. Immigrantarbeider-enklave.
En bisarr reiseerfaring, med Qatar Airways. Den beste av alle reiseruter: Oslo-Doha-Kolkata. Men fremdeles er is det same som is. Vind er det samme som vind. Flyet måtte av-ises før avreise fra Gardermoen. Det tok en time. Avisingen kunne ikke skje før den skjedde, ifølge flyvertinnen. Men hun sa så mye annet også. Som at jeg, uansett, hadde rikelig med tid til å nå flyet videre til Kolkata. Doha flyplass er bitteliten, sa hun, og viste med hendene størrelsen på bolen til en strikkegenser til en baby. Ikke større, og aldeles oversiktelig. Hold det gule boardingkortet ditt oppe, og vips. Noen hadde gul-gule kort, andre gule med oransje stripe, og noen blå. De fjongeste hadde burgunder. De ville nå enhver connecting flight. Der satt jeg med gult kort som aldri har reddet noen fra å måtte oppholde seg på feil sted.
Det ble ingen ”vips”. Timesforsinkelsen fra Oslo, i et halvfullt fly der halvparten av alle skulle videre til Bangkok, avtok ikke. Flyet landet i Doha i veldig vind. Vi kom etter femten minutter ut av flyet. Været er større enn alle byråkratiske og andre retningslinjer. Den som viftet med gult kort på feil sted kunne få kortet sitt blåst bort.
I flybussen til transitt-terminalen skjønte det norske flertallet at fly-forbindelsene videre var fortapt. Men de Bangkok-reisende var mange. Å huse mange titalls passasjerer i Doha ville bli kostbart, og hva med nye flyreservasjoner. I transitthallen stod høflige personer med skilt: Bangkok, Chennai, Colombo. Ingen med: Kolkata. Likevel fór jeg gjennom labyrinten innover mot sikkerhetssjekken. I retning Gate 19. Bitteliten som en babygenser hadde hun sagt, flyvertinnen. Flyplassen i Doha er meget stor. Jeg kom til Gate 19. Dessverre, sa den ansvarshavende. Jeg var spontant knust. Han gikk igjen ut for å undersøke. Dessverre, sa han igjen. Andre fly til India? Nei, takk, sa jeg. For jeg ville landemed direktefly i Kolkata. Ett døgn forsinket.
De til Bangkok kom seg videre. En venter ikke på en. En venter på mange. Også sykehus har stykkpris. Så måtte jeg vente en natt og en dag i Doha.
Sett deg der, sa den ansvarshavende. På den benken satt det allerede en fransk jente. Hun forstod lite engelsk. Jeg ble tolk. Hun skulle til Mangalore for å finne vennen sin, som plukker tomater der. Til Mumbai, sa den hjelpsomme til henne. Der må du hente bagasjen. Så må den sjekkes inn på nytt. Til Mangalore. Arme jente.
En som hadde sittet på samme fly som meg fra Oslo dukket opp. Bengaler. Jeg hadde håpet han skulle til Kolkata. Han skulle til Dhaka. Nå dukket han opp og visste et og annet om ”suno”. En forsker ved Instituttet for Ibsen-studier. Hvordan skaffer du penger til så mange skoler og barn, spurte han. Jeg har tenkt mye på penger til de syngende barna i Bangladesh og de malende barna i Kolkata. På flyplassen i Doha tenkte jeg bare: Jeg vil ikke være her. Ikke vente på en benk her, og deretter en annen benk, og en tredje, og en fjerde.
Kunne sagt til bengaleren: er du bekymret, kan du jo støtte oss. Sa ikke det. Men den som er bekymret kan jo gjøre noe isteden. Han var vennlig. Men skulle til Dhaka, ikke Kolkata.
Doha, Doha. Helt pertentlig. Men ingen følelse av at en strandet passasjer behøver å skjønne hva som skjer, og at hun behøver vann!
En tok seg av ombooking av bagasjen. Skal jeg ta den med til hotellet, eller la den stå på flyplassen? La den stå her, var rådet. En utførte en byråkratisk operasjon, en annen en annen operasjon. Den franske tenkte på vennen med tomatene som ikke fikk beskjed, for mobiltelefonen var avslått. Wi-fi, ønsket hun seg.
Den femte, sjette eller syvende hjelperen sa: ta bussen til Arrival, gå til venstre og finn skranken for hotellbestillinger. Bussen? Ja der. Ryggsekken med alt kamerautstyr og laptop var tung. Jeg hadde meget varme klær på og med meg. Det var varmt nok til de tynneste klær. Inn på bussen, og ut av den. Arrival-hallen nå. Hotellskranken er der til venstre. Der satt to fra Filippinene. Med hijab og uendelig vennlighet. Tre minutters gratis ringetid fra hotellet, sa den ene. Men jeg ringte fra flyplassen. Ellers ville de i Kolkata reise til flyplassen der og ikke få se den de ønsket å se. Juliana fylte ut hotellpapirene. Og visum! Visum? Ja visum til Qatar. Nå måtte den franske og jeg til Immigration. Der, i køen, stod uniformerte Jennifer fra Sibu i Filippinene, hun geleidet oss gjennom Fast Track-systemet. I Immigration blir alle fotografert. Passet ble stemplet med Qatar, eller Doha. Hun som stemplet det er født et steds i Afrika.
Den franske ville ha bagasjen med seg. Ventet på henne mens hun identifiserte bagasjen. Den ville bli kjørt til hotellet, sa hun. Gå til skranken for Ramada Encore-hotellet, sa en hjelper. Det fantes ingen slik skranke. Til Informasjonen. De ringte til hotellet. Vent her, sa en mann med hvit kjortel. Gi oss litt vann, sa jeg. Han spurtet av sted etter vannflasker. Etter en time kom drosjen. Juliana og Jennifer hadde funnet oss igjen og slapp oss ikke. (Det er mot reglene å bevege seg utenfor sin ansvarssone på flyplassen.) Vi forstår alt, sa de. En gang reiste jeg mye, sa Jennifer. Og la til: nå er jeg uavhengig her. Fem år i Doha. Alene.
Shamim kom med drosje. Juliana og Jennifer sa adjø. Den franske og jeg var enige om at det var bedre å være to sammen enn alene i en kinkig situasjon på Doha Airport. Shamim vokste opp i Chittagong i Bangladesh og det ble snakket bengali i drosjen. Det var skrevet i ”pannen” eller stjernene at jeg skulle miste flyforbindelsen og han kjøre på en dag da han ikke skulle kjørt, sa han. Jeg vet ikke hvor det er skrevet. Da han ønsket seg jobb i Norge ble jeg stille. Det tok en time til Ramada Encore-hotellet. Shamim ble bekymret for betalingen av parkeringsgebyret. De ved resepsjonen i hotellet så den franske og meg mens Shamim bukket under. En tunisier tok seg – på fransk – av den franske. Gå nå og spis! I restauranten ble det støvsuget. Jeg bærer opp mat, sa den kanskje opprinnelig etiopiske hjelperen. Her er det ikke mat igjen, og stengt. Først måtte hun lage maten. Indonesisk mat? Gå og dusj! Så kommer maten! Vann, sa jeg. Masse vann.
Dusjet. Det banket på. Der stod en smilende hjelper, aldeles afrikansk, med to flasker vann. Og litt senere den kanskje etipopiske med vidunderlig indonesisk mat. Klokken nærmet seg ett. Noen av oss spiser lite etter klokken fem om ettermiddagen.
Tunisieren i skranken sa i dag morges at det er strengt her. Miniskjørt er ikke tillatt. Han ville jo ikke brukt det. Men hva om jeg hadde strandet på Doha Airport i miniskjørt! Det er sauna, treningssal og svømmebasseng her, og drosje tilbake til flyplassen er inkludert, sa han. Som arbeider her fordi turistene ikke lenger kommer til Tunis etter ”revolusjonen”. Den nepalske kvinnen som serverte kaffe vil gjerne hjem til Kathmandu når sønnen hennes har fødselsdag.
Jeg vil gjerne til Kolkata. Hadde jeg ikke strandet her ville jeg ikke truffet Juliana og Jenifer, og heller ikke den franske med tomatene.
Tenker på været som er så mye større enn oss. På isen i Oslo, vinden i Doha. Så kommer tåken i Kolkata. Og etter det: musikk. Rekker ike å fotografere sadhuene som i morgen drar fra Kolkata til pilegrimsstedet Ganga Sagar, der elven Ganga og Stillehavet (Den bengalske bukt) flyter sammen. Men sangerne, til dem drar jeg.
Og vet noe nytt om oljekoloniene. Om herrer og tjenere. Om gavmildheten utenfor Europa og utenfor pengene. Som i Juliana og Jennifer.
Bønnerop nå. Det er fredag.
Hilsen Wera