Jeg sitter i den lille leiligheten, min egen, eller «vår», ja et sted for dem som vil bruke den, i Budapest, i en 1890-tallsgård. 1890-tallet var det habsburgske monarkiets tid i byen. Førkrigstiden. Konditorienes tid. Budapest er en særegen by. Men det en har gjort til sitt eget er vel alltid særegent. Dette er retrettstedet […]
Ja, det er denne dagen. Selve fellesdagen i barndommen, den store dagen ved sementfabrikken, Cristiania Portland Cementfabrikk, senere Norcem, på Slemmestad. Slemmestad betyr (såvidt jeg vet) slammets sted. Sandøyene ”mine”, på bengali kalt char, de i Brahmaputra-floden langt nord i Bangladesh, de ubestandige øyene jeg ikke kan glemme og ikke ”ro” forbi, de er laget
Inngangen jeg ikke tenkte å lage: jeg hørte nettopp Norges finansminister si (P2) omtrent slik: at oljen er det viktigste Norge har, og slik vil det være lenge. Derfor: la mest mulig olje hentes fra bunnen i Barentshavet fortest mulig. Hun kan ikke tro på fisk. Ikke på korallrev, hvor de enn er. Ikke på
Skal alt dateres, slik spør jeg. Og: hva bærer en dato (på)? Denne dagen midt i april, ti dager etter 6. april, som er datoen for nedskytingen av flyet med den rwandiske presidenten, i 1994, og ti dager før datoen for nedsmeltingen av reaktor 4 i Tsjernobyl, 26. april 1986. 16. april kan være en
Øyet til en hest, det ser på meg; og på oss. Bildet er fra Ungarn i sør-vest, en gang jeg plukket traktkantareller der. Oslo, 10. april 2016 En blogg er, kanskje, også et brev. Bloggen min heter ‹weras-steder›. Knus formatet, tenkte jeg i går. Ut av rammene. Ny blogg nå! Ny adresse, og så
Det er så stille. Han sover ved elven Ganga i Benares. Det er så stille. Klærne henger til tørk ved Ganga.
kjære hver og en, Den gamle lukten fra restene av en elv, eller ”kanal”, kalt Ur-Ganga, er merkbar. På ti dager er kråkeungene i reiret ved vinduet blitt digre. Tåken henger over jungelen tett ved. Usett herfra, en golfbane. Det bygges heftig i nabolaget. Snart vil de fattige ved Ur-Ganga bli jaget bort, sa en
kjære hver og en, Var jeg et kamera som skrev alt i, av og med det lyset sansene får, ville min indiske tekst blitt ustoppelig. Jeg lager firkantformater isteden. Velger ut. Glemmer. Lar ofte være å utføre skriveøvelsen. Var det ikke Simone Weil som skrev om kroppenes treghet. Leser litt i de første reisebrevene mine,
Kjære hver og en, Nå er mønet over inngangsdøren malt. Momena har gjort sitt. Ut kl 7, med penslene. Juledagsmorgen. Veggen utenfor er nymalt av fire jenter fra veverlandsbyen. Måne, stjerne, palmer, småhus, ugler og andre levende vesener. I går spurte jeg disse jentene hvordan de tenkte at livet deres ville vært om vi ikke,
Kjære hver og en, i bloggbrevene gjennom denne høsten har jeg skrevet om mange barn, ofte ved navn, og jeg har skrevet om mangroveskogene som beskytter lavlandet her. Vi må holde fast på det store kollektive og samtidig holde fast på det lille, det som har ett navn og ett ansikt. Nå gjør vi rent