Men hvordan gjøre dette notatet kort. Erindringen er et syskrin med knappenåler, trådstumper, stoffbiter, noe skarpt, noe mykt. I dag feirer mange av «mine» og andre bengalere eid. Hinduer feirer med muslimer. De som ikke tror de eier gud, gjør det – om de er naboer. I dag skrev Arild Rønsens i sin vidunderlige fredagsspalte […]
Et etterslep fra telefonsamtale med Binod i Kolkata i går. Det ble tydelig for meg at jeg ikke vet noe om pandemien der. Jeg burde kunne vite, jeg burde vite, jeg burde for lengst visst. Men jeg vet ikke. Og likevel vet jeg mer enn naboene her. Det jeg vet om de fattiges konkrete kår,
Holde seg skapende. Skrive mot trykket fra pandemien, vrøvlet, løgnene og det åpenbare behovet for krig. Hvem behøver krig? De som vil avlede eget lands borgere for å bli gjenvalgt. De som lever av å produsere våpen og true med disse. Det pågår et heftig salg av løgner. Butikken står vidåpen hele døgnet. Holde seg
Har sett Francis Coppolas Apocalypse Now for x´te gang. Denne gangen: Final Cut. Ny versjon 2019. Jeg er ikke ferdig med den filmen. Jeg ser «oss» (hvilket «oss»?) i den. I flere tiår, akkurat den filmen. Den ruller og skjærer gjennom meg. Denne gangen, Final Cut, råere, og et enda mer fullendt, visuelt verk. Vanviddet.
Hodestups inn i stille Oslo; brått – med Emirates – fra mange til en, pluss de jeg, likesom i cellevevet, er forbundet med; noen i et litterært, etisk, organisatorisk og politisk skjebnefellesskap og noen ganske få i en lang historie. Stille er det her ved St Hanshaugen. Ingenting minner om Kolkata,
Januar 2017, og jeg oppholder meg fremdeles i denne lave byen. Med fullmåne, høyvann og øsende regn vil store områder bli oversvømmet. I dag: 15 C. Det er for varmt. Folk savner kulden – om de orker å tenke på savnet. Noen vet at det dreier seg om et kolossalt og kollektivt alvor. oppvask ved
Herskerne kjenner sjelden barn. Men de holder som oftest sitt eget avkom oppe. De kan tenkes å vite at også de, herskerne, må dø, og ønske å etterlate alt til sitt eget avkom, og bare til det. Jeg sitter på arbeids- og sovesengen ved Ur-Ganga og jungelen med, tidvis hylende, sjakaler på den
kjære hver og en I HelligHjerte-kirken ved Sealdah Jernbanestasjon hengte kirketjeneren opp fargede papirgirlandere mellom alter og tabernakel i går. Det var rart å se, og gammeldags europeisk; det skal feires jul. Kirketjeneren hadde antagelig nettopp feid gulvene; jeg har sett ham feie dem før. En ung mann lå foran alteret i gråt, eller bønn.
Det er uforutsett harde tider i India. Var jeg økonomisk skolert, ville jeg kunnet tydeliggjøre mer. Den natten ny amerikansk president ble valgt, samme natt ble det gjort kjent at indiske pengesedler med verdiene 500 rps og 1000 rps heretter var uomsettelige ute i butikkene, men kunne veksles inn i bankene ut dette kalenderåret. Regjering
Det ømmmest skjelvende, det plagsomme & mildt surrealistiske og det skrekkelige,: på samme dato. Det er akkurat denne datoen: 9. november 2016. Bloggbrevet blir ikke ferdig i dag. Men det har med datoen 9. november å gjøre. Filosofer har skrevet om datoer. Jeg tror Jacques Derrida er en av dem. Jeg sitter på en hard