Adam, den lange mannen som har strukket ut den slitne skrivearmen min og sagt, å forfengelighet, at jeg er som en ungjente i nakken, følger meg etter atskillige forbløffende shiatsu-grep (japansk massasjeform), i retning Østbanestasjonen. Ja rett fra liggende stilling på madrassen ved Téléki tér, et av stedene i byen der Oppstanden i 1956 var mest inngripende, i Józefváros, bydelen med stor rombefolkning, og ut på gaten i sen oktobers kveldsmørke. Jeg er sulten etter timene med gjensyn av videopptak fra Brahmaputra og to timers trykkpressmassasje, og leter etter noe å spise.
Jeg går inn i det første spisestedet jeg ser. Der drikkes det mer enn det spises og ikke noe av det som tilbys er lokkende. To fete menn strever med mekanikken i kassaapparatet; to andre på stiger bak disken prøver å plassere en innbydende plakat med matretter høyt oppe på veggen. En kvinne vil gjerne gi meg mat. Jeg kan tilby kyllinglever, sier hun først på ungarsk, deretter på engelsk. Og jeg som spiser meget lite kjøtt nikker. Ja kyllinglever. Gjør den så varm du kan, ber jeg. Mikrobølgeovnen er alltid i bruk i billige spisesteder her. Ingenting fra den blir ordentlig varmt. Minnes levermåltidet i skolekjøkkenet på Slemmestad Folkeskole. Hjemme hos oss var lever, hjerte og lungemos selvsagte bestanddeler i det ukentlige kostholdet. Min mor laget mat med alle sanser og stor sans for farger. Og jeg spiste lever som en delikatesse. Medelevene på folkeskolen gjorde ikke det. Vi måtte alle lære å tilberede lever. De andre ynket seg under måltidet. Jeg spiste alles mat den dagen.
Så spiser jeg da kyllinglever så varm som den hjertelige damen klarer å gjøre den. Jeg spiser alt. Nitten norske kroner koster det. Og jeg trasker de tyve minuttene det tar fra Østbanen og hit. Forbi en bod med en masse kjekspakker, og store sjokolader, øldrikkerne som drikker når de kan og gjerne på fortauet, synagogen som ligger der den lå før 1940, i stor umerkelighet. Jeg vet at det ligger en synagoge der, for jeg har besøkt den.
Her er det fredagsstille. I første etasje i bygården har de irakiske flyktningene kebabsjappe. Det er eid-al-adha, feiringen av Abrahams villighet til å ofre Ismael i dag. Disse flyktningene er kristustroende. Spisestedet heter The House of Nazaret.
Bokhandelen for barn og alle i samme førsteetasje er lukket. Litt lenger oppe i gaten gikk jeg i dag inn i en papirvarebutikk med blomster kjøpt fra kona utenfor supermarkedet. Hun solgte persillekvaster og blomsterbuketter. Men hvorfor ga jeg blomster til de to butikkdamene i papirvarebutikken…
Jeg var kunde i papirbutikken i går morges kl ni. Kjøpte godt papir og gode fargeblyanter til en jentunge som så gjerne ville tegne. Butikkdamen og jeg delte henrykt noen få engelske gloser. Jeg skulle til trolleybuss 70 og skyndte meg ut. Overgang til trolleybuss 76, og flere timer foran skjermen med Györg (korreksjon av den digitale leicaens råfiler), før jeg dro med trikk til formgiveren Csaba i Józefváros. Vi lager pdf-fil med bilde og ti-femten siders engelsk tekst, Unknown Bird, om sangen, elven og barna som synger de gamle sangen. Kanskje blir det en dag en liten bok trykt i Kolkata. Nå lager vi en pdf-fil for nettet. Dette er et kunstnerisk arbeid, og også et forsøk på å vise folk at sangarbeidet fins: støtt det!
Ved femtiden går jeg fra Csabas sted og innom en butikk for å kjøpe gode nesedråper. Portemonnéen ligger ikke på plass. Jeg bruker visakortet, og tenker: portemonnéen portémonnéen, hvor er den. Minibankuttak, og en stor pengesum der. Sporenstreks fra trolleybussen og til papirvarebutikken, som er stengt for dagen. Ryggsekken der portemonnéen pleier å ligge kunne blitt åpnet på bussen. Enda en stjålet portemonné i verden… Butikken åpner kl ni leser jeg på skiltet. Men hvordan kunne den gamle portemonnéen forbli utømt i butikken, om den så var gjenglemt der. Summen i den tilsvarer mer enn en månedslønn for en butikkdame.
I denne byen vandrer jeg i enklere glede, også i mørke, enn i Oslo. Ingenting ondt har hendt meg her i løpet av tolv år. Og nå: på grunn av tåpelighet (altfor mye penger på ett sted, samt uoppmerksomhet): stort tap. På et sårbart tidspunkt, da jeg er en meget nøktern forbruker i Oslo; for det fins så mange nødvendigheter øst i verden. Nødvendige utgifter i Oslo også. Brann- og redningsetaten pålegger branndører i den gamle bygården der jeg bor i Oslo. Den påbyr langt mer enn branndører.
Så går jeg neste dag, som er i dag, ned trappen til papirvarebutikken og begynner med å si: i går, da. Ja, sier den ene butikkdamen. Du la den på benken, sier hun. Der, peker hun. En kunde kunne kommet og… Jeg ser på de to. Jeg har da portemonnéen i hånden. En trettiåring, en femtiåring. Lavtlønnede ungarere. De har i et døgn oppbevart min slitne portemonné fra Guatemala med europeisk helsekort, atskillige visittkort, og så: kontantene.
Jeg svelger og sier det var mange penger der. De nikker; de må ha sett det. De har nok merket tyngden av pengene og kanskje kikket inn. Penger de aldri selv ville gått rundt med. Jeg får alt tilbake nær sagt uberørt av dem.
Derfor blomstene etterpå. Derfor vil jeg heretter alltid kjøpe alle nødvendige papirvarer i den gammeldagse butikken med kopimaskin i Damjanich utca. Ja der vil jeg kopiere førstesiden i passet mitt og det splitternye indiske femårsvisumet, det jeg konsentrerte meg så hardt om å skaffe før jeg dro til Budapest. Det nesten-uoppnåelige visumet som ble utstedt i Oslos mest proffe kontor for utstedelse av visum. Med knøttsmå bokstaver står det: ikke noe opphold må overskride tre måneder og den som forlater India må holde seg utenfor India i minst seksti dager før hun igjen kan reise inn. Slik blir jeg utelukket fra å opprettholde den innarbeidede rytmen med en måned i India, en lang måned i Bangladesh og en måned til i India. Heretter: ankomst i Kolkata, togreise nordover til Siliguri, buss eller bil til indisk side av grensen som heter Chengrabandha (?) Bundet Unggutt, noen meter i ingenmannsland, og så: den bangladeshiske grenseposten Burimari, som betyr Forslått Kjerring. Deretter: noen mil sørover til Lalmonirhat i Bangladesh. Og til slutt: fra Dhaka til Oslo.
Ja det er i den papirbutikken med kopimaskin det nye visumet skal kopieres.
Hilsen Wera