En due sneier
kinnet mitt i Damjanich utca (gaten) idet jeg ser en mann med høy fjær i hatten
og et digert kors av bronse om halsen. Et barneteater, Pinocchio, i nabolaget. To ”snublesteiner”, slike av bronse nedfelt
i brostein og asfalt, du kan se dem i Brugata, Langesgate og Bjerregaardsgate i
Oslo også, minneplater med navn & dato, til minne om deporterte. Fra Oslo:
25. november 1942, herfra: i 1944.
kinnet mitt i Damjanich utca (gaten) idet jeg ser en mann med høy fjær i hatten
og et digert kors av bronse om halsen. Et barneteater, Pinocchio, i nabolaget. To ”snublesteiner”, slike av bronse nedfelt
i brostein og asfalt, du kan se dem i Brugata, Langesgate og Bjerregaardsgate i
Oslo også, minneplater med navn & dato, til minne om deporterte. Fra Oslo:
25. november 1942, herfra: i 1944.
To jødiske
innbyggere ble deportert fra huset ved Bethlén Gabor tér den gangen, og fire
menn tømmer nå ølbokser to skritt bortenfor, rett bak et meget rotete urmakerverksted
(åpen dør!) i et lite utspring i fortauet dit jeg ser en herre med slips gå
inn.
innbyggere ble deportert fra huset ved Bethlén Gabor tér den gangen, og fire
menn tømmer nå ølbokser to skritt bortenfor, rett bak et meget rotete urmakerverksted
(åpen dør!) i et lite utspring i fortauet dit jeg ser en herre med slips gå
inn.
I
lokalsykehuset i nærheten ble en flått operert ut av låret mitt for ti år siden
etter at jeg hadde trasket rundt i en av gravlundsskogene i Budapest, på leting
etter graver, især jødiske, med ”aura” (Walter Benjamin). Stivkrampesprøyte med
det samme.
lokalsykehuset i nærheten ble en flått operert ut av låret mitt for ti år siden
etter at jeg hadde trasket rundt i en av gravlundsskogene i Budapest, på leting
etter graver, især jødiske, med ”aura” (Walter Benjamin). Stivkrampesprøyte med
det samme.
En liten
synagoge ved Betlen tér ligger nesten skjult bak trær og gjerde. Zita, barnelege,
selv et jødisk barn i harde krigsår i denne byen, antiatomvåpenaktivist, og så
mye som ikke lett kan navngis, døde i Budapest i august fjor. Hun tok meg med
inn i synagogen ved Betlén Gabor tér for tolv år siden. Mye er nært.
synagoge ved Betlen tér ligger nesten skjult bak trær og gjerde. Zita, barnelege,
selv et jødisk barn i harde krigsår i denne byen, antiatomvåpenaktivist, og så
mye som ikke lett kan navngis, døde i Budapest i august fjor. Hun tok meg med
inn i synagogen ved Betlén Gabor tér for tolv år siden. Mye er nært.
I den katolske
kirken på Rószaplassen henger et bilde av den polske paven Johannes Paul II,
som var dristig i sin politico-teologiske ”dialekt”, men ikke noe fotografi av
den meget rause og dristige Pave Franz, i alles dialekt: måtte han få leve og
velsigne oss lenge. Fraværet av fotografiet er forunderlig eller bare meget
ungarsk. Blå vinder er store og harde øst og sentralt i Europa.
kirken på Rószaplassen henger et bilde av den polske paven Johannes Paul II,
som var dristig i sin politico-teologiske ”dialekt”, men ikke noe fotografi av
den meget rause og dristige Pave Franz, i alles dialekt: måtte han få leve og
velsigne oss lenge. Fraværet av fotografiet er forunderlig eller bare meget
ungarsk. Blå vinder er store og harde øst og sentralt i Europa.
Jeg kan ikke
si dette til presten som subber forsiktig i midtgangen av kirken, men går ut derifra
og enda en gang tilbake til butikken med de subkarpatiske instrumentene der jeg
i dag kjøper en fløyte laget av plommetre, en overtonefløye jeg overhodet ikke
forstår meg på, men den er vakker både for syn og hånd, og jeg kjenner indiske
& bangladeshiske fløytister. Gi den olje, sier den musiske mannen i
butikken ved Almassy tér. Alle disse torgene i byen! Musikeren vet hvilken
olje, sier han. Om jeg ikke vet, vet musikeren det.
si dette til presten som subber forsiktig i midtgangen av kirken, men går ut derifra
og enda en gang tilbake til butikken med de subkarpatiske instrumentene der jeg
i dag kjøper en fløyte laget av plommetre, en overtonefløye jeg overhodet ikke
forstår meg på, men den er vakker både for syn og hånd, og jeg kjenner indiske
& bangladeshiske fløytister. Gi den olje, sier den musiske mannen i
butikken ved Almassy tér. Alle disse torgene i byen! Musikeren vet hvilken
olje, sier han. Om jeg ikke vet, vet musikeren det.
Utenfor
musikkbutikken leker en afrikansk utseende guttunge med en hjemmelaget tøyball
og en hund. I Cséngery utca ser jeg den indiske Maharaj-restauranten vegg i
vegg med den nepalske Himalaya-restauranten, der alle retters navn er skrevet bare
på ungarsk. Jeg kjøper en rød gerberaplante til det lille alteret her inne og
tenker at musiker & grafiker Csaba kan huse den når ingen bor her, for
heretter vil det være Csaba som tar gjestene imot i Damjanich utca 39. På
hjørnet av Andrássy utca og Nagymezö utca kjøper jeg to begre med hjemmelaget varm
suppe, spinat & linser, og tar bussen tilbake til leiligheten som ble
rengjort i dag – etter to og en halv timer lang seanse hos tannlegen. Jeg dro
ikke for å se Picasso-utstillingen etter tannlegebesøket.
musikkbutikken leker en afrikansk utseende guttunge med en hjemmelaget tøyball
og en hund. I Cséngery utca ser jeg den indiske Maharaj-restauranten vegg i
vegg med den nepalske Himalaya-restauranten, der alle retters navn er skrevet bare
på ungarsk. Jeg kjøper en rød gerberaplante til det lille alteret her inne og
tenker at musiker & grafiker Csaba kan huse den når ingen bor her, for
heretter vil det være Csaba som tar gjestene imot i Damjanich utca 39. På
hjørnet av Andrássy utca og Nagymezö utca kjøper jeg to begre med hjemmelaget varm
suppe, spinat & linser, og tar bussen tilbake til leiligheten som ble
rengjort i dag – etter to og en halv timer lang seanse hos tannlegen. Jeg dro
ikke for å se Picasso-utstillingen etter tannlegebesøket.
Men jeg har, i
stillheten her inne, hørt & sett videopptak av Deeyah Khan, hun som i 1992
i Oslo het ”Deepika”; hun snakker for en forsamling (i London?) om … ja om
jihadistene som er like små som alle andre, og om å bli spyttet på som ”pakkis”
i godterikiosken i Norge og bli spyttet på som ”hore” av skjeggete muslimske
”fetre” på fortauet, også det i Norge – og å dra fra flyplassen i Oslo som den
kofferten som forble surrende rundt og rundt på bagasjebåndet, og ikke ble
plukket opp av noen. Moren hadde da sagt ”vi kan ikke beskytte deg lenger.”
stillheten her inne, hørt & sett videopptak av Deeyah Khan, hun som i 1992
i Oslo het ”Deepika”; hun snakker for en forsamling (i London?) om … ja om
jihadistene som er like små som alle andre, og om å bli spyttet på som ”pakkis”
i godterikiosken i Norge og bli spyttet på som ”hore” av skjeggete muslimske
”fetre” på fortauet, også det i Norge – og å dra fra flyplassen i Oslo som den
kofferten som forble surrende rundt og rundt på bagasjebåndet, og ikke ble
plukket opp av noen. Moren hadde da sagt ”vi kan ikke beskytte deg lenger.”
Deeyah er en
stor og raus og tydelig stemme nå. En ”superpower” av et barn, for å si det med
hennes egen histories ord.
stor og raus og tydelig stemme nå. En ”superpower” av et barn, for å si det med
hennes egen histories ord.
hilsen Wera