Budapest

Kjære hver
og én,
Den
ikke-pasteuriserte melken er som en ”mamma” for kroppen; dette kan være en
fantasi. Jeg drikker hver milliliter, rett før melken begynner å surne; dette
er ikke en fantasi.
Noe med Budapest,
dette: at de små tingene, som jo er dyrebare, igjen blir (av) betydning. Så
underlig det er. Som om betydningene løser seg opp i den store velstanden i
Norge; der er det lett å kaste mat. Ethvert krigsbarn vet at et glass melk er
noe stort.
Hva en
fiolin er vet en musiker.   
Fiolinen
som ble båret til Bangladesh denne uken er tatt imot som et instrument å bruke,
som en vennskapsgave – og som det rene under.
Noen av
dere hørte Kenaram Das Baul, som sang og spilte ektara, dotara og baya, den lille trommen, i Oslo i 2006,
på sted etter sted i byen, og til manges glede. Kenaram døde den 1. november.
Datteren Uma på 22 vil så gjerne studere. Jeg vet ikke hva som nå skjer for
henne. I to dager har jeg – med György, fotograf & arkivar – sittet for å
lage et ordentlig system i det digitale fotoarkivet ”mitt”. Der er også bilder Kenaram,
helt fra 1993.
Det siste
han sa til meg, i januar i år, var: Og Rehana!? Jeg fortalte. Litt om Arshi
Nagar også. Så mange sangere! sa Kenaram. Hva skal de gjøre siden…?
For et
arbeid det er å sortere i arkivet. Det dreier seg ikke minst om å lage brukbare
mappekategorier: sted og år. Tematisk sortering: barn, dyr, kjøkken, søvn,
rickshaw, kulier, landsby. (I noen kjøkken er det barn og dyr, så hva da?!) for
ikke å nevne fotografiene av gurugriha-ene,
sangskolene, Arshi Nagar: hver og en sangskole, år for år. Der er kategoriene
entydige.
Vi må lage
kategorier som andre enn jeg kan skjønne, sier jeg til György, som er dette arbeidets
hjerne. Wera, da, sier han. Som om jeg alltid skulle være her og lese
kategorinavn… Men dette arkivet er arbeidets eget arkiv. Jeg vil tenke
på at også andre skal kunne navigere i det.
Det er i
sannhet bevegende å se bilder av de syngende barna i 2005, 2008, 2009, 2012 og
2014. De vokser i alder og myndighet foran oss/meg der på skjermen. Og György
flytter filer til riktig mappe, og sorterer. Siden må filene formatteres. Digitaliseringen
har pågått siden 2004. Jeg har hver gang kommet til Budapest med nye filer, som
skulle etterbehandles. Denne gang kom jeg så å si tomhendt. Arbeidet i november
2014: å lage arkivets kategorier og flytte filer til riktig mappe.
Den lille
boken Girls var trykket da jeg kom
hit. Jeg var nødt til å si at papiret ikke var tykt nok, og trykkingen ikke
presis & kraftig nok. Trykkeriets folk har nå skjønt at de ikke har gjort
så godt arbeid i 2014 som de gjorde i 2005. Ny teknologi. Dårligere papir.
Større tids- og pengepress og, kanskje, svekket konsentrasjon. Så var jeg ikke
til stede i trykkeriet under trykkeprosessen. Hvis trykkeriet klarer å skaffe
kvalitetspapir i morgen, mandag, blir boken trykket om igjen på tirsdag. For da
har Marenko morgenskift! Og da skal jeg være med i prosessen.
Den meget
syke vennen min her er klok. Etter tre cellegiftskurer lager hun, som akkurat nå
er hjemme, mat, sin egen ungarske vegetarmat, med jødisk og indisk kjøkken som
inspirasjonskilder. Til sykehuset igjen i morgen, mandag. Fjerde cellegiftskur?
Der, sier hun, vet folk lite om mat, som jo den første medisinen. Hun har rent
ut sagt smuglet inn kapsler med en spesiell type kinesisk sopp.
Jeg har
ikke forsket på dette. Det er antagelig ikke tull. Kreftsyke søker alternative
helbredelselsesmåter. Mye er humbug. Disse soppkapslene er antagelig ikke det.
Fortell
meg om Rehana, sier den skjerpede syke. Og jeg forteller om Rehana som
underviser og sier hun blir lykkelig når alle barna i sangskolen er til stede.
I går kom
en sms med bengalske bokstaver inn på den nye telefonen min. For første gang.
Som å kjenne seg både velsignet og overvåket. Hvordan kunne telefonen overføre
bengalske skrifttegn til meg med innstilling: norsk. Ingenting ekstra er
nedlastet fra min side. Jeg har bare ønsket å skjønne telefonen, og rett som
det er å hive den i veggen. Denne brysomme supermoderne dingsen. Kanskje gir
jeg opp å klage nå. De bengalske skriftegnene gjorde meg myk. Å, sa Zita.
Anandos
far ville gjerne vite hvilken dag ankom Dhaka, og om jeg kom alene eller ikke.
Alene, ankomst 28. november, skrev jeg tilbake.
Jeg tar
den nye telefonen med til en sjappe under vestbanestasjonen her. En ung mann
med rastahår og rytmisk amerikansk-engelsk vil gjerne beskytte den med gjennomsiktig
forsideplast og hardplast på baksiden. I femten minutter er han konsentrert om
saken. Plasten er større enn telefonen. Jeg viser ham skrifttegnene fra Anandos
far. De ser indiske ut, sier han. Og så: da jeg var barn, lærte jeg mange
språk. Og nå? Slik spør jeg. Nå står jeg her, sier han.
I 2013 kom
jeg over en bok om Lalan fakir skrevet av en tysk teolog. Jeg leste boken og
skrev til Klaus Beurle, teolog-forfatteren. I boken er en indisk jesuittmunk
nevnt. Denne, Srijan Das, har gått inn i Lalan fakirs indre univers og bor i
utkanten av Dhaka. Skriv til epostadressen til hans venn Sabinash, skrev den
tyske teologen til meg i fjor.
28. eller
29. november skal vi, med eller uten sang, sitte sammen, som i en jeshiva, der en rabbiner sier det ene og
en annen noe annet, i en leilighet i Dhaka. Jesuittmunk og lalankjenner Srijan
Das, antagelig innviet av en pir
(mester) i lalantradisjonen, vennen Sabinash, vår Pintu og Badsha, ukjente
gjester og undertegnede.
La Rehana
og Sharifa bli med, sier jeg til Badsha på telefon, den om fiolinen, i forgårs.
Ja, det ville være en hjertets undervisning for dem, og de har ikke eksamen nå,
svarer han. Anando har eksamen, og kan ikke bli med til Dhaka.
(Lukker
dokumentet. Begynner å lese i forordet til nyutgaven av Walter Benjamins
skrifter. Les den! Hører menneskelyder bak ryggen. Den lille rumensk-ungarske
familien i naboleiligheten går forbi. Snur meg, og mammaen vinker.)
Hilsen
Wera