Budapest

kjære hver
og en,
I dag har
jeg sett et ansikt som ikke kunne styres. Jeg satt i trolleybuss 78, i retning
Østbanestasjonen, da mannen kom inn, rett ved grensen mellom gettoen og resten
av Budapest, i de skrekkelige månedene før vel sytti år siden i denne byen. Mer
enn en halv million jødiske innbyggere ble deportert fra Ungarn vinteren
1944-45. Ja, så sent som det, under det meget europeiske skrekkregimet.
Der kom
han inn i bussen, med stokk. Enda en fyllik, en uteligger; slik kunne en tenkt
om denne mannen. I ettertid tenker jeg: at han utsatte seg for det! Gå ut i
byen med et ansikt en ikke har den minste makt over. Det var ikke mulig for dette
ansiktet å føye seg etter mannens ønske om å ha et ansikt som andre ansikter. Aldri
før hadde jeg sett et ansikt så løsrevet fra menneskevilje. Og han gjemte seg
ikke bort. En ung mann reiste seg og overlot setet rett bak sjåføren til
ansiktet med en mann som holdt det oppe.
Hvordan
kunne det være, tenkte jeg; hvordan kunne det være å se seg i speilet, å se seg
i menneskenes ansikter; hvordan kunne det være å spise; og hendte det at barn
ikke kunne dy seg med gapte i forferdelse. For det kan hende at barn og andre
bare stiller seg opp og spør seg, eller spør ut i været: hva er det der.
Jeg kunne
latt avreisen til Budapest, dit jeg alltid ønsker å dra, bli utsatt på grunn av
en verkebyll i et øyelokk. En tenker ikke på øyelokkene sine før de arter seg
annerledes enn før. Mitt høyre øyelokk artet seg med ett annerledes. Smerte,
hevelse, rødhet; en ny erfaring av å reise med t-banen i Oslo og vite at synet
mitt var underlig og at jeg så underlig ut. Medpassasjerene var hensynsfulle;
jeg kunne sitte uforstyrret i t-banen til Stovner. Men jeg visste ikke med
solid ro hvor kanten mellom t-bane og perrong lå. Jeg beveget meg som en meget engstelig
passasjer, og tenkte at fallet var mulig, og nå må jeg samle meg om innganger,
utganger, overganger.
Så ble
øyelokket enda større og til slutt var verkebyllen helt synlig, selv for meg
med et brukbart venstreøye. Ett brukbart øye er ikke engang ett. Det har i
mange tiår hatt et hjelperøye, det andre. Når hjelperøyet ser disig blir øyet
med det ikke-verkende øyelokket både svakere og sterkere. Disen fra
hevelsesøyelokkøyet blander seg inn i det andre øyets relative klarhet. Så må
jo det enslig seende øyet manne seg opp. Og slik: flyreise.
Sikkerhetskontroller. Airport Shuttle til her jeg nå sitter. Treffe
nøkkelhullene i port og inngangsdør. Se varene i matbutikken. Ikke bomme på
kanten mellom fortau og trolleybussen til Liszt Ferenc tér.
Søndag kveld
før avreise neste morgen ringte jeg legevennen i Budapest. Kom deg til en øyenlegevakt,
sa hun. Slikt fins ikke i Oslo, sa jeg. Det må finnes, sa hun. (Som Rehana i
2002, da hun sa ‹bli med meg hjem› og jeg svarte ‹det er ikke mulig›, og hun sa
at ‹det må være mulig›. Men det fins ingen offentlig øyenlegevakt en
søndagskveld i Oslo.
Da jeg kom
inn i den vanlige Legevakten, utbrøt damen i resepsjonen: ‹se der›. Jeg hadde
sett meg nøye i speilet og visste at utbruddet hennes hadde en opplagt grunn.
Øyelokket var slående stort og rødtog øyet en stripe under det. Damen var
hjelpsom og sa til to andre som satt der ‹det der er en skade, ikke sant›. Jo,
skade. Slik slapp jeg å vente i kø. Medisinstudenten så på øyelokksmennesket og
sa to latinske navn. Lær alt du kan, sa jeg. Legen kom og håndhilste. Han
visste hva han skulle gjøre. Studenten var øm om hjertet. De var fortreffelige
medisinske håndverkere. Lokalbedøvelse, sa han. Jeg ville stritte imot. Men
øyelokket ligger langt inne i det sårbare menneske som gjerne vil kunne se i
alle sine dager. Så rant pusset ut, og blodet. Da han sa: ‹er det en liten
sykepleier i deg›, svarte jeg at jeg var forfatter. Men han mente: om jeg kunne
pleie meg. Ja pleie meg. Slik og slik, sa han. Skriv det opp, sa jeg. Han skrev
det opp. La det ikke bli rue på øyelokket. Dra det til høyre og venstre.
Da tenkte
jeg på det ubegripelige hellet som følger oss som er født som borgere i et
offfentlig helse-Norge. Så kort ventetid, så kyndige leger, så kloke
retningslinjer. Og: så rimelig.
Uken før
dette hadde jeg skrevet to eposter til to kyndige almenleger i Oslo på vegne av
organisasjonen EarthCare with Art i
Kolkata for å skjønne hva som plaget en ung jente. Hun, en av medarbeiderne
våre, var blitt pålagt en MRI-undersøkelse. Det er kostbart. Gjør vi ikke hva
”legen” har skrevet, kan vi bli klandret av pårørerende og naboer etterpå. Ingen
av oss skjønner hva den kliniske bakgrunnen for henvisningen til MRI er. Det
kan være kollegial bestikkelse, eller ren latskap. Så kan det selvsagt være nødvendig
med en MRI-undersøkelse av Onima. Hun har jo ikke spurt!
Alle leger
bryr seg ikke om å snakke. Alle kan det ikke. Om pasienten spør, kan legen bli krenket
og glemme det han/hun en gang visste om den hippokratiske eden. Legen er oppe i
hierarkiet, og har definisjonsrett. Han kan straffe med feildiagnose, økt
honorar eller utsendelse fra kontoret. Og om MRI-undersøkelsen ifølge legen
avslører skade i hjernen (i dette tilfelle), vil utgiftene til behandling bli
kolossale. Og ingen vil kunne vite om det legene sier og gjør er sant og
nødvendig. Om de altså vil og kan lese grunnteksten, et slags røntgenbilde. Dette
er ikke etterprøvbart for andre.
De
anstendige legene fins i Kolkata også. Hvem vet hvor. De kan være gamle. De kan
være politisk og etisk skjerpet. De kan holde samvittigheten ikke-korrupt også
i 2015. Det fins alltid og nesten overalt occupy-the-conscience-people.
Jeg satt
på flyet med plaster over det meste av høyre øye. Mest for å varsle om at her
sitter en med skavank og en viss hjelpeløshet. Jeg ble hjulpet. Noen stirret,
og hjalp, andre bare hjalp; og noen så bort. Selv kunne jeg ikke se det jeg
pleier å se. Slik som små bokstaver. Jeg bommet på vurderingen av kanter og
avstander. Men ansiktene de så jeg. Og øyelokket har nå nesten vanlig farge og
størrelse.
Mannen med
ustyrlig ansikt, han i buss 78 i dag, hva får han fra det ungarske
helsevesenet. Det kan være øyelokket mitt, det som i noen dager var et
nærgående fremmedlegeme, som gjorde mannen i bussen til et plutselig meget nært
menneske. 
Hilsen
Wera