Gjendiktet poesi

[dc-wpnews post_type=»news» post_count=»20″ loadmore_text=»Load more» post_cat=»translated»]

Hva sier jeg er fremmed (2024)

Ifølge legenden levde Fakir Lalan Sain fra 1774 til 1890 i Bengal, som den gang var del av Britisk India. Lalan var sanger og mystiker. Han hadde disipler som skrev ned sangene han sang. Fakir betyr eiendomsløs i gud. Sain er en hellighets- eller gudsbetegnelse. Sangene som Lalan sang, kom fra erfaringene med den eneste boken han kjente: kroppen. Wera Sæther har valgt ut og gjendiktet 53 Lalan-sanger fra bengali til norsk. Disse sangene kan med sikkerhet tilskrives Fakir Lalan Sain. Dette er det første store utvalget som er oversatt til noe europeisk språk. Sangene ble sunget for å veilede og opplyse dem som hørte på. De er som hellige tekster for dem som elsker dem.

Yukels Bok (2020)

Boken utkom for første gang i Paris 1964, og er en del av et frittstående og mye omtalt verk: Le Livre des Questions/Spørsmålenes bok. Denne første delen av boken ble gjendiktet i 1991, og i et essay bak i boken bekskriver Wera Sæther hvordan historien aldri har sluppet henne. Kjærlighetshistorien mellom Yukel og Sara er en poetisk eksperimentt vev av dikt, tanker, dialoger, brokker av fortellinger og fragmenter fra en dagbok, dypt forankret i den jødiske tradisjonen og den kakkalistiske mystikken.

Bengalske sanger Gjendiktet og med innledende essay til serien Verdens hellige skrifter (De norske bokklubbene) (2005)

Bengalske sanger er en antologi av sangtekster fra den bengalske tradisjonen. Disse sangene ble som oftest sunget før de ble skrevet ned, av sangeren selv eller av sangerens disipler. Mange av sangene er i musikalsk og rituell bruk fremdeles. De eldste – carya-sangene – er cirka tusen år gamle, de yngste ble skrevet av Bengals kjære dikter og «sønn» Rabindranath Tagore for under hundre år siden. (Klikk på bildet for å lese noen av diktene)

Gertrud Kolmar: Verdener Gjendiktet til serien Stemmens kontinent (2004)

Da jødisk-tyske Gertrud Käthe Chodziesner ble født i 1894, prøvde mange jøder å viske ut skillet mellom jøde og ikke-jøde. De var keisertro tyskere, og det var utenkelig at de en dag skulle bli helt annerledes klassifisert. Gertruds egen far, var en av disse keisertro, jurist fra høyborgerskapet, klassisk utdannet. Men Gertrud hadde tidlig en sterk bevissthet om at hun var jødisk. Hun skal ha ønsket seg et mer jødisk navn, som Judith eller Esther. Hun studerte hebraisk og skal ha vurdert å emigrere til Palestina. Hun debuterte i 1917 under pseudonymet Gertrud Kolmar. Hun er blitt kalt ”Franz Kafkas åndelige søster”. Dikteren var rebelsk, allerede som barn kalt ”gale-Trude” og noe helt for seg selv. I litteraturhistoriske verk står det å lese at hun antagelig døde i Auschwitz-Birkenau og antagelig 3. mars 1943. (fra Wera Sæthers etterord)

Rose Ausländer: Grønne mor Bukovina Gjendiktet til serien Stemmens kontinent (2001)

Jødiske Rosalie Beatrice Scherzer ble født den 11.mai 1901, i området Bukovina. Det er et navn som stadig blir gjentatt i diktene hennes. Bukovina er dikterens "grønne mor"; det er her hun henter sitt stoff: Karpatenes, bøkeskogenes og elven Pruts landskap. Det er også legendenes, eventyrenes, sangenes og smertenes land. Mangespråkligheten i denne østligste og i stor grad tysktalende delen av dobbeltmonarkiet er et konstant filosofisk og poetisk tema hos Rose Ausländer.

Edmond Jabès: Spørsmålenes bok (Solum 1992)

Fødeår: 1912. Fødested: Kairo. Familie: velstående jøder. Morsmål: fransk. En og samme kropp er arabisk, jødisk og europeisk. «Boken er fremfor alt boken om din kropp.» Og like utenfor byen strekker ørkenen seg. Da er den ingen metafor. Den består av sand. Vind, horisont og fare. Under lesningen av Spørsmålenes bok befinner leseren seg i bruddet. Teksten har en slags spiral-struktur. Den går ut, kommer tilbake til et sted like ved, og fortsetter, og fortsetter.

Ana Blandiana: Kanskje noen drømmer meg (Solum 1990) Gjendiktet fra rumensk sammen med Ioan Valeanu

I mars 1989 skrev dikteren Ana Blandiana til diktatoren Nicolae Ceausescu: Jeg insisterer på min identitet som rumensk dikter, og siden en forfatters arbeid er å skrive, er jeg blitt fratatt retten til å skrive. Den rumenske diktatoren ville eie landet og språket. Men en rest unslapp korrupsjonen. Noen forfattere tilhørte denne resten. Etter diktatorens fall den 22.12.1989 var Ana Blandiana den første som talte til det rumenske folket på radio. Da kom en gammel kjærlighetshistorie, mellom henne og rumenerne, til offentlig uttrykk. Ana Blandiana ble spontant trukket inn i Den Nasjonale Frigjøringsfronten i desember 1989. Etter en måned forlot hun den. For, som hun sier, en forfatters arbeid er å skrive.