Bankura, nord-vest for Kolkata, 1. august 2013
Barnelek-lyder. Kasserollelyder. Hønsekakkel. En motorsykkel. Toget kan ikke høres akkurat nå. For å komme hit har vi kjørt gjennom helt nye dammer i veien. Det regner. Som om ingenting får være utenfor regnet.
Mannsstemmer. De setter seg straks ned her inne, de unge mennene. Samtalene på alle praktiske og juridiske nivåer, og på hjertets eget ”nivå”, gjelder og skal gjelde kjøpet av et stykke land i urfolkstrakter, tett inntil statseide skoger med hyener og elefanter. Fugler, slanger, insekter – og skapninger helt uten gift.
Ærendet her gjelder langt mer enn dette landsstykket som en uventet og vidunderlig ytringsfrihetspris i mars gjorde det mulig å ta til hjertet og, litt etter litt, tilegne seg i praktisk forstand.
Her skal det lages fiskedam, sauer og geiter skal gresse. (Forutsatt at stedets papirer er ”rene”.) Frukttrær og trær hvis blader og frukter gir (natur)farger skal plantes. Alle barn i de små og store gruppene med gutter og jenter som maler med oss nå og skal male med oss i årene som kommer skal bruke plantefarger, og ikke andre farger. Slik barna nord i Bangladesh ikke synger hvilke sanger som helst men regionens egne sanger, med instrumenter og melodi fra det stedet.
Barna som skal male, og kanskje også synge, her er stammefolks barn. Det er de i stor grad glemte menneskene i India. De er urfolk, adibasi; og de er blitt som utlendinger i landet. De er også blitt kalt ”den lille tradisjonens mennesker”. I regjeringens store system kalles de ”scheduled tribes”. Det er en underlig term. Urfolks barn og voksne, som ofte ikke skjønner eller kan snakke og lese de standardiserte språkene i regionen, her bengali, men fremdeles holder seg til sitt eget språk, faller mellom alle forordninger og ”moderne” forståelsesformer – og selvsagt utenfor the world wide web.
En forferdelig krangel lyder fra folk i nabohuset. Et barn skal, uforvarende, ha skadet en kylling, derfor. En lem blir lagt over septiktanken. Fra moskeen lyder bønneropet. Her jeg sitter må jeg sitte i ettermiddag og i kveld. Jamir, Nitai og Binod har praktiske og juridiske plikter i den bittelille byen i nærheten. Landoppmåling, og så videre. Jordstykkets historiske papirer skal undersøkes. Binod må være ”jurist” for anledningen. Jeg blander meg ikke i de offisielle papirene, og ikke i landmålingen. Jordkvalitet, grunnvann, hva slags gjerde, og så videre, dette må andre søke kunnskap om. Jeg er ingen Isak fra Sellanraa, og skal ikke bo her. Dette stedet skal være et ørlite hjertepunkt i urfolksland og gi mat, frukt, grønnsaker og sørge for en liten bekk av inntekter (håper vi!) huset ved Adi Ganga (Ur-Ganga) i Kolkata. Der kan vi ikke plante naturfargetrær eller ta oss av geiter.
Kanskje er jeg blitt fanget i et garn, kalt Kolkata; kalt denne skrekkelige og vidunderlige bengalske egnen. Kanskje har jeg kastet ut et garn og så er dette en av konsekvensene. Det kan bli en vakker konsekvens.
Det fins ingenting hodestups i dette. Millimeter for millimeter har vi, fem-seks mennesker, beveget oss i retning av Ur-Ganga i Kolkata, der en tomt ble kjøpt i fjor, og til denne egnen i Bankura. I to veverlandsbyer i Nadia, et annet distrikt, har jentene, som nå også lærer yoga av det absolutt krevende slaget (nesten hundre jenter), hver søndag i nesten fire år kommet sammen for å synge, snakke og male. De vet at voksne mennesker som ikke ”fødte” dem kjenner dem; et lite fristed utenfor familien og den fryktelig trettende skolen. Men vi har ikke noe fast tilholdssted i Nadia. Ikke noe hus. Bruker den åpne plassen foran et tempel, et skolehus.
På mandag ble en trust (stiftelse) formelt registrert i Kolkata. Med navnArshi nagar, Paschim Banga (West Bengal), samme navn som organisasjonen i Bangladesh. Kommende mandag vil alle tillatelser og papirer knyttet til å bygge huset ved Adi Ganga ligge klare. Byråkratiske prosedyrer her er, mildt sagt, omstendelige. Alt skal godkjennes; hver centimeter jord, gjerde, inngangsparti, hvor mange etasjer, vann, kloakk, brannutganger. Jeg tror vi kan velge farger uten innblanding.
Naboene venter på ”huset”. Partipolitiserte menn i nabolaget sprer rykter om kolossale goder – som de vil ha sin del av. Dette er gjenkjennelig. Når noe ”gis” eller lages fins det som oftest noen som tenker at enda mer selvsagt kan gis eller presses ut av henne/dem med blekrosa hud. Det må finnes en mer eller mindre tydelig forestilling om gavens uuttømmelighet og retten til å kreve. Noen skal alltid gi og andre alltid skal få, tigge – eller bestikkes.
Jeg ser på batterilader-signalet. Macen må brukes med forstand. Ingen elektrisitet i dette huset. I morgen må macen leveres i en sjappe, der den så kan lades – og bli hentet så neste brev kan skrives og første stadium redigering av videostoffet fra Arshi nagar, Bangladesh kan gjøres.
Hilsen Wera