Dette: mødre setter seg ned på bakken i landsbyen i Nadia, veveres døtre, veveres kvinner; de setter seg ned for å si og høre noe som har med døtrene deres å gjøre. Døtrene har tegnet med oss i tre år. Atten mødre sitter der. De skulle vært trettiåtte. Fattige og arbeidssome veverkvinner er ikke vant […]
Om dette: ikke å være der en skulle vært. I Doha. En pengenes firkantby med voldsomme vindkast ved Den persiske gulf. Immigrantarbeider-enklave. En bisarr reiseerfaring, med Qatar Airways. Den beste av alle reiseruter: Oslo-Doha-Kolkata. Men fremdeles er is det same som is. Vind er det samme som vind. Flyet måtte av-ises før avreise fra Gardermoen.
Er det virkelig vinter, slik tenker jeg nå om dagen. Eller: er det vår. Det må skyldes lyset som brer seg ut og legger seg inntil det det ikke fins navn på. Det snakker så rart, dette nordiske lyset. Det var det aller mest talende, især i januar, i Tromsø i 1971, da jeg bodde
Bildene er fra en veverlandsby i delstaten Vest-Bengal. Dette er en av Indias tusener av veverlandsbyer. Handloom er et håndverk som langsomt forsvinner. (Det var Mahatma Gandhis høyt elskede arbeid.) De som hesper og vever kan ikke lenger leve av det. Som blant indiske bønder øker antall selvmord også blant veverne. Klær importert fra Kina er for
Jeg vet ikke om dette blir et bloggbrev, et ”sunobrev” (www.suno-norge.org) eller en meditasjon. Noe som har modnet gjennom flere år og har med kunst å gjøre må skrives, i beskjedent format. Jeg tenker meg en båt, en metode for overfart. En båt; det antyder både stillhet og fare. Det fins en bredd og en annen bredd.
Oljeriggene ligger og lyser der ute, hørte jeg nettopp på radio. Og litt før dette: at CO2-utslippene har økt med 3% (siden når?) og den globale oppvarmingen antagelig vil være på fem varmegrader innen utgangen av dette århundre. Ja oljeriggene ligger og lyser. En kunne si at de lyser ”for oss”. Jeg mener: for denne
Natt til i dag brant det ned en stor tekstilfabrikk i Dhaka, Bangladesh; med arbeidere som ikke kom seg ut. Natt til i dag var morgentimene der, i fabrikken. De fleste skal ha blitt kvalt, noen knust, siden de hoppet ut fra høye etasjer i det store bygget. Jeg har neppe sett akkurat dette fabrikkbygget.
Parallelt med andre ”øvelser” gjør jeg nå et underlig arbeid: gjenleser en prosapoetisk bok, Barnet, døden og dansen, skrevet i 1977, utkommet i 1978 – og for lengst ute av bokhandelkretsløpet. Til denne boken og neste bok av beslektet slag, Lovet være du søster brød, fra 1979, har jeg tatt tilbake rettighetene; jeg gjenleser – og digitaliserer
Hva skiller i dag fra i går. Litt mørkere mørke her i nord. Datoens forskjellighet. Heftigere bombinger av Gaza, rakettangrep innover i Israel. Det ble utført også i går. Så underlig å måtte fastslå, på dato etter dato, i år etter år, at mennesker ikke ønsker fred for mennesker. Det er jo dette som
Det er Allehelgensdag i byen og landet. Butikker som ellers holder søndagsåpent er stengt i dag. Dagen er rent praktisk helligere enn helligdagen hver syvende dag. De små nabolydene i gården her er borte. Jentungen, hun som danser folkedans og eier en liten sykkel plassert ved en vannflaske som blomstene vannes fra, på balkongen rett