‹Jeg vil skrive om barmhjertigheten.› Denne setningen var alt jeg klarte å skrive i går. Barmhjertigheten. Eller: det som loven ikke kjenner og ikke kan kjenne. Her blir jeg kjent med lovens makt og loviskhetens metoder. Bøy deg for loven. Gi keiseren det keiserens er. Dette er, såvidt jeg kan tenke, sant. Jeg går ikke inn for […]
De røde bomullstrærne i veikanten trøster meg. De, og kuflokkene. Binod, Jamir og jeg reiser igjen langt ut av byen. Vi skal se på det samme jordstykke som i forrige uke, og deretter dra sørover til landsbyen Naya med folkekunstnere. Der bor Momina på cirka seksten. I storfamilien på cirka femten medlemmer har de voksne
Ashramens lyder: fuglesang. Samt lyden av vann fra folk som vasker seg. Noen snakker, noen nynner. Poran Rab fra Kusthia er kommet hit for å lære å spille khamak, eller anando lahiri. Et vidunderlig tromme-strengeinstrument. Det fins visstnok ingen mester i Bangladesh og han har fått utstedt ettårs-visum for å studere i ashramen. Melllom trappen og taket,
Sitter på en trebenk. Rundt meg bengalere av variert slag. En kvinne forteller om sin fakir-far. En fakir gir fra seg, gir fra seg. Hun og han eier ingenting, og er et gjennomgangssted for erkjennelse og gave; det er alt. Kvinnen er Mansur Fakirs yngre søster. Fakirene er av samme ånd som marfatiene som synger
Jeg er i en veverlandsby. Veverne er kommet hit fra veverdistriktet Tangail i Bangladesh, i puljer, siden 1948. Jeg kom hit, på leting etter tråden og hvordan den blir tilberedt og brukt, for første gang for cirka ti år siden. Med tog til stasjonen Phulia. Landsbyen heter Gourangapalli. Gour = Chaitanya, Han-som-er-Skinnende-som-Gull. En hellig vandrende vaishnav fra femtenhundretallet.
Dagslyset er fremdeles spedt. En sparelampe gir sitt. Jeg sitter på en seng. Den er en flat treplate, med et lite teppe. Ja det er elektrisitet i denne landsbyen. Vi kom hit i mørke. Morgenbønnen fra moskeen vekket meg ikke; jeg var for lengst våken. Hva som, bortsett fra en bekk eller en kanal og
Hanshchora ved Digha Read More »
Jeg tenker: hva er det vidunderligste som kan skje. Det kan selvsagt være et lite lam som plutselig dukker opp i gresset foran deg, eller et barn som ikke har brent seg på jævelskapen ennå, eller en tone, ja en bauls gamle tone fra hele åndedrettet og alt som er, eller å bli tilgitt etter å
morgen Vi kan ikke utføre noe uten vann, sier slumbeboerne i Chetla. Det kommer vann i de offentlige pumpene to timer to ganger om dagen. Da fylles alle beholdere av metall og plast med det nødvendige vannet. Folk bor i bittesmå skur eller hus. Det fins ikke oppbevaringsplass i husene til vannbeholderne. Derfor brukes jernbaneskinnene
For en glede når barn konsentrerer seg, og ikke vet om annet i hele verden enn det hvite papiret og fargestiftene. Det kan selvsagt være sang. Jeg vet mer om bengalske barns totale konsentrasjon i sang (nord i Bangladesh) enn jeg vet om barn, papir og fargestifter. I går snakket jeg med sytten av de
Strømbrudd. Det pågår et stort reparasjonsarbeid av kabler i gaten bortenfor denne. Åpent vindu. De som går forbi kan se tingene som ligger utspredt på den store sengen. Telefoner ble stjålet herfra i juli. La ikke folk få se. La ikke folk du ikke kjenner vite hva du har hos deg eller hva du tenker.