det skulle ikke gjøre noen forskjell om jeg skriver roman eller ikke,
for sentrum av Beirut er knust,
feilparkert ammoniakk i et havnelager det er blitt varslet om i to tusen dager (seks år),
deler av Jemen og Bangladesh er skylt over av flomvann,
noe er annerledes for sansene når du (jeg) har tråkket på bakken akkurat der,
men Jemen er Jemen for dem som bor der, uansett føttene mine,
og Bangladesh det samme,
i morgen markeres syttifemårsdagen etter de store ugjerningene der strategene
aldri er blitt trukket for noen domstol,
ingen Nürnberg-rettergang for den amerikanske regjeringen
etter Little Boy over Hiroshima og Fat Man over Nagasaki
så det skulle ikke gjøre noen forskjell, og det gjør ingen forskjell, om jeg skriver roman
eller ikke
jeg går ut i trappeoppgangen og vasker jerngelenderet som ikke er blitt vasket på lenge,
tre etasjers jerngelender,
en gjest går opp trappene og mumler, ja, det gavner å vaske i pandemitider,
og jeg tenker, i morgen tidlig, før andre går opp eller ned de trappene, skal jeg skrive roman, og
glemme spørsmålet om hva jeg skulle gjort, for jeg elsker
akkurat slik
nå