Kolkata

Den natten, sier jeg. Jamir og Binod vet med det samme hvilken natt jeg da sikter til.  Jeg hadde vært i Kolkata i seks dager ved månedsskiftet juni/juli. De to våkner ikke (til riktig tid) morgenen etter den nevnte sjette natten. Jeg våkner forbløffet over mangelen på lyder fra de to. Så vekker jeg dem. Men de lar seg likesom ikke vekke. Telefonen min ligger ikke lenger der jeg la den kvelden før. Litt senere viser det seg at lite ligger der det skulle ligget. Utenfor kjøkkenvinduet: den store kameravesken; der ligger den tømt. Jamir og Binod var blitt sprayet, gjennom åpent vindu, så de ikke skulle kunne våkne; og innbruddstyvene kunne utføre sitt ærend uforstyrret.

Den natten, sier vi. Politiet sier ingenting. Politimenn, sier Binod, arbeider for å fakke en hel bande. Når en tjenestemann kan vise til at han har fakket en hel bande, blir han forfremmet.

Jeg er blitt rundlurt i Kolkata lenge før dette. Han som har rundlurt meg mest, og visstnok fortsatt tror at han kan lure meg, har laget et nett der han – inntil videre og ved bestikkelser – har fanget mange. Selvsagt er han selv fanget. Men det vil han ikke vite før på ”Avsløringens dag”.

Han hadde lurt andre før han lurte meg. Det er underlig at han ikke for lengst er blitt fengslet for økonomisk kriminalitet; han kan ha bestukket mektige tjenestemenn. Nå har han opprettet ”kontor” i noe som må kalles en nedrivningsgård. Mørk, stinkende og med feite bikkjer i mange værelser. Husleien beboerne betaler er minimal. De har bodd der lenge og kan visstnok ikke kastes ut. De bor antagelig i påvente av en eller annen anselig erstatning når gården en dag blir revet. Så bor de jo akkurat der, for det er der de har bodd lenge og der de kan bo billig.    

Hatgobindapur, Bardhaman 11. august

 morgen

En biteliten viftelyd fra taket i rommet som blir kalt ”mitt” i ashramen her. Akhra er et riktigere ord. Baulersakhra. Froskelydene fra timene etter regnet i går kveld er ikke å høre nå. Froskelyder er betagende urlyder. Skumringslyder Gjør opptak av dem, sier den erfarne baulen. I timen etter goudulia, som er tiden da kuene trasker tilbake fra beitet. Kuene trasker jo ikke slik lenger. Men navnet på tidspunktet er vakkert: kustøvtimen.

Jeg har fraktet opptaksutstyret hit. Ikke så mye for å bruke det som for å kunne våke over det. Jeg har (ennå) ikke gjort opptak av de kvekkende froskene.

Ute på tunet har jeg nettopp hørt Hare Krishna Hare Ram. En ung japaner som dukket opp her for noen dager, og for det meste sitter med en liten skrivebok i fanget, sitter nå i meditasjonsposisjon. Ashramens baba vandrer mellom trærne. Binod og Jamir sover sannsynligvis. De kan ha våket lenge sist natt. Det skulle komme en melding om huset ved Adi-Ganga, Ur-Ganga; om budet vi la inn er godkjent eller ikke. Det er i det huset bildet av Jesu Hjerte er omsluttet av bilder av den fløytespillende elskerguden Krishna.

Det var i går vi fikk høre den stedlige baul-babaens ”oppprinnelseshistorie”. Hans far var en meget from mann. Det guruen sa det gjorde den fromme. Guruen sa: gjør slik og slik, og unnfang barn. Baulens far unnfanget tre jentebarn. Ifølge baulenes lære skal en erfaren baul kunne vite om det er gutte- eller jentebarn som blir unnfanget. Ja, han og hun skal kunne, ved yogiske metoder, bestemme seg for gutt eller jente.

   Eter tre jentebarn ble det så født en gutt, som så ble oppkalt etter farens guru.

Hver søndag tok faren sønnen med for å synge og – slik – tigge, i nærliggende landsbyer. Madhukori kalles denne praksisformen: å samle honning. En søndag satte faren og sønnen, cirka tolv år gammel, seg under et tre og faren innviet sønnen i baulenes vei. Ikke lenger etter døde faren. Sønnen måtte tigge, moren måtte tigge. Skolegangen ble avbrutt. Men sønnen var blitt skolert i sanskrit. Han var kan hende også opplært til å tro at alt som skjer er skrevet inn i ”livets bok” for lengst.

Nå skriver han på en bok om baulers meditasjonsmetode, med mange sanskrit-referanser.

Sønnen ville bare synge og trodde han var invitert for å synge dagen da han – istedenfor å synge – ble giftet bort. Seksten år, sytten, eller atten år gammel; jeg vet ingenting om alderen. En brudgom hadde stukket av og brudens ære måtte beholdes. Bramanen var kommet for å utføre vielsesritualene. Den unge sangeren kan ha husket ”boken” der alt er skrevet inn. Han ville ikke gifte seg. Så ble han giftet bort – og kan ha godtatt det i lys av kunnskapen om ”boken”. En livsetappe ble innledet; den ble avsluttet og en annen innledet; denne ble avsluttet og en tredje, fjerde og femte innledet.

Nå skriver baulguruen på en bok som en, to eller syv vandrere vil være i stand til, og vil kunne ønske, å dykke inn i.

Anando på tolv år i Arshi Nagar vil ønske å dykke inn i den. Det er Anando som for få dager siden sa: jeg vil ikke bli noen ting; jeg vil bare kjenne meg selv.

Jeg som skriver dette vet ikke hva som er skrevet i ”den skjulte boken” fra begynnelsen av. Eller om det kan tenkes å finnes en slik bok. Var det for eksempel skrevet i en usynlig bok at jeg skulle komme hit og bli ”samme menneske” som de som er her. Slik at de, når de ser meg, sier at det seg selv de ser. Og at det er meg selv jeg ser når jeg ser dem. For det er dette som blir sagt: at det er meg selv jeg da ser.

Er det innskrevet i denne ”boken” at jeg skulle komme tilbake og inn, ja hjem, i baulenes enkelhet og sang akkurat her. Natt til 15. januar 1992 ”sa” det i meg at ‹adressen min er forbundet med baulenes ekstase og sang›. Det var uventet, eiendommelig – og en forutsetning for arbeidet for utdøende sang i Bangladesh.

På flyplassen i Dhaka onsdag for tre dager siden mens jeg ventet på boarding, må jeg ha duppet av. For jeg drømte et spørsmål, slik jeg ofte drømmer et spørsmål. Og spørsmålet var: hva er den egentlige adressen din.

Adresse er et tema.

Mesteren min, den eneste jeg kan kalle mester, er mesteren fra Galilea. Han som sa: bli liten som et sennepsfrø. Eller: du er ikke større enn det frøet.

Og likevel har jeg ikke, ikke i en eneste skikkelse i kirken som er katolsk, gjenkjent og visst meg gjenkjent som vandrer; ikke slik jeg blir gjenkjent av baulene her.

Men det bor en karmelitternonne i et kloster sør i Frankrike. Hun kunne sagt, som en katolsk munk som levde og døde i India (Abhishiktananda eller Dom Henri Le Saux) skrev: at du er jég der og jeg er du her. Abhishiktananda har jeg aldri sett og blitt sett av. Han døde i India i 1973, før jeg hadde tråkket i støvet ved Sealdah Station i Kolkata en eneste gang. Jesuittpresten ble indisk statsborger. Statsborgerskapet mitt vil neppe endre seg.  Mère Myriam i klosteret i Cognac spurte, da jeg satt på taburetten på den andre siden av gitteret i taleværelset i klosteret der i juni i fjor: hvilke sanger synger de der nord i Bangladesh. ‹De synger for eksempel at du ikke skal be gud om annet enn gud›. Hun spurte: ‹Hva gjør de når det er flom›.

I mer enn seksti år har Mère Myriam levd klausurert, bak gitter, og bare gått ut av klosteret av påtrengende, eksempelvis medisinske, grunner.

Nå kan jeg skrive til henne at de i Bangladesh vasser den veien de må vasse. De vasser i timevis om det er det de må for å få synge for en gurus føtter. De demonterer huset sitt når de må. Og spiser når de kan.

   Dette siste vet hun.

Når de i karmelklosteret i Cognac i Frankrike serverer gjestene mat ligger det alltid en blomst øverst i hvert eneste fat. Nonnene jeg aldri har sett, for jeg har bare sett den eldste, Mère Myriam, og dét bak et gitter, holder av både gjestfrihet og blomster.

Vi vet ikke hvem det er som kjenner sjelene og verden.

Hilsen Wera