Oslo

Som mange andre har også jeg i mer enn et år tenkt mye om denne barndommen, og vet at jeg kvelden 22. juli 2011 spurte meg selv ”hvor moren var”. Dette var et opplagt spørsmål. Også andre spørsmål er opplagte: hvordan kunne en person i dette ”lille landet”, i så mange år holde en så intrikat drapsplanlegning skjult; og hvordan kunne han holde det skjult for moren. Eller: hvordan kunne det skje at moren ikke skjønte eller visste det. Skjult kunne han kanskje holde det hele nettopp fordi planlegningen var så intrikat. Den som skulle oppfatte alvoret i de enkelte leddene måtte konsentrere seg lenge og sammenføye kunnskapsfragment med kunnskapsfragment.

Ingen konsentrerte seg årvåkent om det denne norske mannen, gjerne gutten, men altså mannen, holdt på med.

I et år var norsk offentlighet beskjeftiget med å forstå en morders sinn og metode. Da ble det klart for noen av oss at kunnskapen om menneskesinnets eiendommeligheter er begrenset i landet og at massive kategorier, som schizofren, autist med flere, er forførende. Så ble morderen, noe også jeg som da var i Bangladesh fikk vite, erklært for å være strafferetslig tilregnelig.

Slik ble han, rent offentlig sett, i en viss forstand gravlagt. Det kan sies å være godt. Det skrekkelige var utført og utøveren dømt. Slikt er relativt sjelden i menneskehetshistorien. Meget få forbrytere blir dømt. De fleste fobrytere går udømt omkring. Kanskje kjenner de sine egne ugjerninger, kanskje ikke. Kanskje er ugjerningene av idiosynkratisk art, og begått mot en eller et fåtall mennesker. Og kanskje er de snedig – og intrikat – skrevet skrevet inn i børsens og Rikets protokoller.

Kanskje vil massemorderens navn, i lys av den sørgelige barndommen og offentliggjøringen av nye dokumenter om denne, igjen blusse opp i presse, radio, fjernsyn og på nettet. Jeg kan ikke forholde meg juridisk til dette. Men det gjør meg trist. Ja uendelig trist. Har gutten Anders vært utsatt for skrekkelige gjerninger er dette noe vi kunne anta på forhånd: alle forbrytere var barn og vi må kunne gå ut fra at de var ulykkelige barn. En blir ikke bøddel av nettet alene. Dette var en viten mange av oss hadde tvers gjennom hele rettssaken og slett ikke rykket ut i avisene med. For det var ikke dét det gjaldt.

Så kommer jeg til det som er anliggendet for meg. Hva er det som kan sies å ha ”offentlighetens interesse”, eller normativt uttrykt: hva bør få plass i offentligheten. En kunne tenke seg at svaret var: det som er av offentlig betydning. Det vi behøver å vite for å navigere i verden og kanskje gjøre den til et litt mer opplyst eller anstendig sted.

Menneskers konsentrasjonsevne er, og det i aksellererende grad, begrenset. En herostratisk (!) berømt forbryters barndom, og det med hemmelighetsstemplede overgrep i, er unektelig pirrende. Det blir vanskelig å avstå fra å følge med på dette. Det er så gysende salgbart. 

Dette er jo den store sorgen: at den lite pirrende kunnskapen har så karrige kår.   

Blir vi om og om igjen lokket til å tenke på den dømtes miserable barndom under påskuddet av at dette er av ”offentlig interesse”, da blir det ikke lett, i offentlige fora, å tenke lange og felles livreddende tanker – som vi må tenke om vi, langsiktig, skal bidra til å redde et plaget samfunn, et plaget kontinent, en plaget planet.

Eldreomsorgen i Norge og smeltende isbreer i Arktis har krav på offentlig interesse. Og innsyn i produksjonen ved Kongsberg Våpenfabrikker er ønskelig.

En dikter kan selvsagt skrive om alt, uten å måtte belegge det med noen som helst offentlig interesse. For en dikter er det nødvendig å skrive og ønskelig å bli lest. Det ligger utenfor markedet – og kan ikke belegges med målbar eller sannsynlig offentlig interesse. For det hører til et helt annet sted.  

Hilsen Wera