Er tomatene ungarske, spør jeg. Bonden på Léhel tér nikker. Ja ungarsk. Jeg leter etter tomater som ikke er ”EU-formattert” og fremdeles har den gamle eller røde smaken.
Og så er det druene. Det er druesesong. Spør etter Izbella-druer, sa Zita. De er små. De er like små som en gammel tiøre. Slik er druene kalt Izabella og Othello. Det fins store spanske eller greske druer også. Men jeg er jo akkurat her og vil gjerne smake det jeg ikke kan kjøpe i innvandrerbutikken i Oslo. Izabella-druene er altså bittesmå. De er begynnelsen til vin. Det kan være tokaj-er eller noe annet. Izabella, gjentar mannen og vil gi meg alt. En halvkilo, sier jeg. To naboer på torget forklarer ham hva en halvkilo er. Og så er det epler fra naboboden. De dufter. De er mine, sier den unge jenta. En kilo koster syv kroner og jeg kjøper en kilo og fråtser i druer og epler mens jeg sitter her i den lille skriveleiligheten og hører de nyeste sangopptakene til CD fra sangregionen vår nord i Bangladesh.
Det jeg ikke kunne høre i Oslo, for det var ikke stille nok og jeg ikke henvendt nok, kan jeg høre her. Rehana, Ripon, Sharifa, Sathi og Anando. Og så hele bandet, da. Så underlig det hele er. Rehana, en tyvekroners mynt stor da jeg fikk henne fra moren i 2002. Og nå med en myndighet i stemmen så overbevisende at jeg tenker hvor kan hun gå, hvor fins det stor nok vei lang nok vei smal nok vei frihetsvei for denne ungjenta som virkelig ikke forstår seg på algebra men har et spenn i stemmen som overgår…Patti Smith. Hun har ikke den rampete skamløse surrealistiske friheten til Patti Smith; hun har jo ingenting av det Patti Smith har. Så har hun mer og mer av seg selv i stemmen. Og hun skyver meg foran seg eller drar meg etter seg slik at jeg ikke slipper unna å spørre hva stemme er, og hvem dette barnet mitt er.
Og jeg sitter her i Budapest, med høyttaler koblet til laptopen, og hører fraseringer, hører foldene, hesheten og små feilene, hører Anandos stemmeskifte og Ripons av året nye mykhet. Turneen i India fornyet Ripon. Den krampaktige fromheten hans falt av som gammel hud og han kom til seg selv. Han som var tynn som en spiker, en liten kvist den gangen i januar 2009 da han betrodde Badsha og meg at det ikke fantes mat til ham hjemme, for brødrene var så mange og alle var eldre enn han. Ta ham med deg, sa de fire brødrenes burkakledte koner. Ta ham med deg, sa moren. Og Ripon kom syklende med kokosnøtt for å gi meg og jeg husker han sa at det han ville var å gjøre meg lykkelig.
Ripon gjør meg lykkelig. Anando også, han som skriver og skriver, ikke det han har erfart men det han aldri har erfart. For det er jo det han vil erkjenne. Det han ennå ikke er og har.
Kokosnøtt. Tomat. Druer. Jeg er ingen bonde. Men med årene, og reisene øst i verden, nærmere og nærmere erfaringen av jord som er jord og mat som er mat, samt jordens utbyttbarhet og matens tvilsomhet, med giftige gjødslinger og genmodifikasjoner, merker jeg sterkere enn før når jeg spiser mat jeg tror på. Og troen på maten i Ungarn, i hvert fall den kortreiste og ”nærkjøpte” er stor. Luktesansen og deretter smaksansen merker at denne maten kommer fra jord og sollys.
Når jeg har vært lenge utenfor Norge, og ønsker å komme inn i morsmålets rytme, kompleksitet og tekstur igjen, har jeg svært ofte gjenlest en eller flere romaner av Hamsun. Etter 22. juli 2011 leste jeg med enda mer skjerpet bevissthet Markens Grøde, Sultog Mysterier for å ta til meg Hamsuns sammensatte form for norskhet. For et par uker siden kom ønsket om en gjenlesning av Vesaas-romaner; jeg begynte med Kimen. (Så kommer Fuglaneog deretter Isslottet.) Inn i norsk romanpoesi, og inn i norsk bevissthet om jord; slik har jeg tenkt.
Leser altså Kimen. En bok om om låver, griser, hage – og drapet. Om ett drap, og deretter et drap til: broren dreper sin søsters drapsmann. Før dette har purka ett ungene sine og etter dette blir ronen avsindig og skader det han kan. Blant alle som er med-drapsmenn (sammen med broren) og forferdede går den avsindige kvinnen, hun som i sin tid mistet mann og sønner på sjøen; hun går og sammenkaller alle sørgende og angrende på øya, for de kan ikke bare tie i skammen og tapet. Når alle er sammenkalt legger denne sanne og avsindige seg i en høysåte og sovner med altfor store sko… Slik skriver dikteren. Om drapet sies det at slikt noe ikke kan begripes. ”Vi har ikkje lov å skjøne slikt”, sier den dreptes og deretter en drapsmanns mor.
Så underlig og slående det er at norske borgere etter 22. juli 2011 har vært vilt begjærlige etter å begripe den norske morderens gjerninger og gjerningenes opprinnelse og historie og at de er blitt rasende på egen og andres manglende evne til å begripe eller gjøre begripbart.
Knut Hamsun og Tarjej Vesaas visste at drapet ikke er begripbart. Mange flere har visst det. Det er antagelig behovet for en overgripende logikk og en større forutsigbarhet enn det eksistensen kan by på som gjør kravet om begripelighet begripelig.
Går det an å begripe at nasjonale og multinasjonale mektige ikke bryr seg om at Bangladesh og øystater i Stillehavet etter all sannsynlighet vil drukne i løpet av noen tiår, og langt flere regioner enn dette vil få drikkevann og matjord ødelagt av klimaskader og manipulering av livsgrunnlaget.
Dette er ikke vanviddsdrap, og jeg vet ikke om det kan dreie seg om et kalkulert drap fra elitenes side. En ubegripelig blindhet, et kortsyn, en forunderlig forestilling om at det som fins er det ”jeg” kan se og spise. En gigantisk tilknytningsskade, eller et tilknytningsfravær.
Hilsen Wera