Hva skiller i dag fra i går. Litt mørkere mørke her i nord. Datoens forskjellighet. Heftigere bombinger av Gaza, rakettangrep innover i Israel. Det ble utført også i går.
Så underlig å måtte fastslå, på dato etter dato, i år etter år, at mennesker ikke ønsker fred for mennesker. Det er jo dette som bevises. Med forskjellig form for raseri og taktikk oppfinnes effektive navn som skiller noen fra andre; den militaristiske produksjonsmaskinen er alltid i gang og politikere er antagelig, med forskjellig grad av økonomisk egeninteresse, overbevist om at våpen må produseres, selges og kjøpes; som var de livsavgjørende som ris. Dronene flyr nær, eller over, Gaza. Med skarpt (elektronisk) blikk skilles farlig fiende fra uvesentlig menneskemasse, avskummet (?) av fattige, koner og barn. (Men også disse treffes og brenner opp noen ganger.) Og Tel Avis innbyggere, hittil fremstilt som tilbakelent ved strendene, skvetter og fastslår at også den er en by i den sårbare stripen land i det østlige Middelhavet.
Jeg tenker: så har politikere og jornalister enda en grunn til å se bort fra ødeleggelsen av matjord og nødvendigheten av å erstatte kull med annet brensel og avvikle alle forestillinger om rakettskjold. For nå brenner det for syvogsyttiende gang i landstripen der minnene om brann minner europeerne om at også de er ildspåsettere (nittenførtitallet). Nå brenner det i Midtøsten og alle som kan tenke må tenke på Midtøsten. Og det som ikke kan si noe, skog, jord, elvevann, havsvann, plankton og alger, bier, alt det vi ikke kan leve foruten men som mangler ego, kan ses bort fra; igjen.
Jeg skulle skrevet for åtte dager siden. For fem dager siden. Men istedenfor å skrive har jeg lest i egen seks år gammel tekst. Ingen andre har lest den teksten. Jeg rensker ugress fra den. Slik luking må foretas mange ganger. Før reisen østover, altså til Kolkata og deretter til den nordlige regionen i Bangladesh, merkes alltid nødvendigheten av å ”rydde i sitt hus”. Utreisedato: 10. januar. Det er nødvendig at det konkret-praktiske huset ryddes, for her skal andre folk bo. Så er det nødvendig å rydde i harddisken. Nødvendig å stemme bevisstheten: hva skal jeg se etter der, hvilken tekst kan være hus for meg når jeg er der.
Et tekstlig hus er nødvendig for vandreren. En blogg er et slags ”bislag”. Den er mellom ute og inne, og henvender seg. En litterær tekst er utforskende. Den pågår mellom egne bilder og rytmer. Så blir den det den får bli, mottatt eller ikke mottatt i det som kalles verden eller offentligheten.
Når jeg er i Kolkata må jeg gjøre det som er nødvendig der, vurdert av den nye organisasjonen som heter Adi Nagar/EarthCare withArt. Og nord i Bangladesh, selvsagt, sunoarbeidet. Bevaringsarbeidet for barn og folkesang. Dette er konkret. I Kolkata skal et hus bygges ved Ur-Ganga. Det er i dag, 17. november 2012, at presise oppmålinger blir foretatt på tomten der. (De to gamle bygningene på tomten blir nå revet.) Eiendomsoverdragelsen har for lengst funnet sted. Byggetillatelser må innhentes, etter oppmålingen og de nødvendige arkitekttegningene basert på denne. En må visstnok vente i nitti dager på byggetillatelse.
I Kolkata vil jeg, bosatt med Binod, Jamir og Puspo i leide lokaler et par kilometer unna tomten, bli vitne til det å bygge hus i Kolkata. Dette skal dokumenteres, om så bare for eget erindringsarkivs skyld.
En halvtime nå, en halvtime da; slik ble tekstene mine laget midt på syttitallet, i Huset (Mariahuset) med sterkt funksjonshemmede barn. Slike halvtimer eller hele timer vil jeg også vinteren 2013 i Kolkata få – og kunne være alene. For å utføre yogaøvelser og sitte på den store sengen uten å tenke. Men så: å skrive. Skrive hva? Dette tenkes nå!
Jeg leser ingen bok når jeg er vandrer. Mange måneder hvert år uten boklig lesning. Bare i Bibelen. Den nye oversettelsen er syngende. En slik ny bibel ligger i Kolkata.
Ingenting skal røpes om romanen som fra et totalt vanvittig punkt likesom slo ned i bevisstheten. I en setning, et bilde, bare. Ikke røp det, sier jeg til meg selv. Mer skal heller ikke røpes. Men det har, på en vridd og nesten makaber måte, med stemme å gjøre. Selvsagt må jeg en gang skrive om stemme(n).
Jeg synger og har aldri sunget. Og likevel: denne totale sansen for stemme. Min rare mamma hadde et skadet stemmebånd. Hun fikk aldri ta plass i den faktiske stemmen sin. Kanskje fantaserer jeg nå, tyve år etter at hun døde, om å ha savnet en mammastemme fra de dypere lag. Pappa hadde den. Men han var et annet sted, sugd inn i fabrikkmøllebråket. Og meget sky overfor datteren sin. Som om han var redd for avslag fra henne, eller tenkte at han som kom fra mørke steder kunne smitte barnet.
Claes Gill hadde den største stemmen i den lille leiligheten i bakken ovenfor fabrikken. Da la barnet hele ansiktets halvside inntil radioen og spiste dikterens & skuespillerens stemme, åh.
Og så: i tyve år denne praktiske hengittheten til stemme. Det var de bengalske baulene som åpnet det øret på alvorlig vis. Det er en lykkelig befriddhet knyttet til å være hengitt noe som ikke kan ha egeninteresse. For jeg kan ikke synge, og har aldri huset en forestilling om å skulle det. Tatt av noen stemmer, ja. I en ennå slett ikke bevisstgjort anelse om at stemmen kommer fra absolutt alle steder, alt vev og bindevev i kroppen og bønnen, og henvender seg til alt som er og det som ennå ikke er hos dem som mottar, og at den kan gjøre gamle ord nye. Det dreier seg om den velsignende muntligheten.
Jeg vet ikke hva den israelske flokken av mektige, alliert med den us-amerikanske flokken av mektige, truet av en mindre polert og meget rasende ideologisk egeninteresse ”fra sør” (Gaza og Iran osv) foretar seg nå som jeg skriver dette. Radioen er slått av. Skal jeg skrive må døren være lukket. En nabo, en gjest kan banke på. Plutselig, og befriende. Men andre stemmer, ikke engang musikalske, kan ikke rulle i meg når egne setninger skal lages.
Jeg snakket i går med de syv internatbarna som synger og lærer å spille sitar, esraj og fiolin nord i Bangladesh. Da spurte jeg Anando om han haddde skolekamerater ved den, for ham, ganske nye skolen i småbyen. Han svarte at han hadde det i ”all alminnelighet” (emni mil acche). Men at de ikke skjønte ham, og at han var helt annerledes. Lærerne visste dette, sa Anando. Og i internatet? Jo, der skjønte de ham; de skjønte ham i tilstrekkelig grad. Men, la tolvåringen til, det er egentlig bra at ingen skjønner for mye… Og det betydde: et menneske må gå alene for virkelig å gå.
I går snakket jeg også med karmelitternonnen Myriam, som skjønte (!) meg for nesten førti år siden og siden, i all stillhet, har holdt dette rare livet (mitt) i bønnen. Hun og de andre nonnene sør i Frankrike forlater klosteret bare om det er ”absolument urgent”. De dyrker grønnsaker, holder bier, har frukthage, tar imot gjester, lytter til ulykker av alle slag, og ber. For Badsha, Rehana, Anando og Binod har hele fellesskapet i klosteret bedt i mange måneder. Dette vet Binod. Han bor i Kolkata og der er det nonner å se. Ikke slike som aldri går ut. Men de som underviser, eller pleier syke og døende. De andre tre kan kanskje ikke fatte hva en kontemplativ nonne i verden gjør. Skjønt… Anando. Han er et mystikerbarn og kan vite langt mer enn det de fleste øst eller vest i verden kan tenke seg.
Jeg legger noen bilder ved denne teksten. De kan ikke skjønnes med et blikk som bare er fra Oslo. Det ser ut til at de unge kvinnene på bildene kaster seg fremover i søle og vann. De gjør ikke det. De har fastet og nå går de en asketisk vei frem til tempelet for Siitala Maa, gudinnen som kan beskytte mot kopper og andre store sykdommer og ulykker. Det helles vann over dem, for det er meget hett. (Kolkata, siste lørdag i juli 2012). Barn legges på ryggen til noen av dem, om så bare for at barnet skal røre ved pilegrimens kropp og helliges slik.
Også slik beveger mennesker seg i verden. Noen dreper, andre utfører askese. Noen utfører selvsagt askese for deretter å drepe. Disse kvinnene bærer antagelig alle byrdene selv – og legger denne dagen i året litt fra seg hos Siitala Maa, hun-som-kan-avkjøle.
Hilsen Wera
