Natt til i dag brant det ned en stor tekstilfabrikk i Dhaka, Bangladesh; med arbeidere som ikke kom seg ut. Natt til i dag var morgentimene der, i fabrikken.
De fleste skal ha blitt kvalt, noen knust, siden de hoppet ut fra høye etasjer i det store bygget. Jeg har neppe sett akkurat dette fabrikkbygget. Men jeg har mange ganger reist gjennom fabrikksonen nord for Dhaka. Der produseres det globale markedets billigste klær. Selv kinesere bygger fabrikker der, for klær kan ikke produseres så billig som dette i Kina. Unge bangladshere, især jenter, dras inn i denne fabrikksonen; mange skyves eller tvinges sikkert. Eksportindustri=jevn lønnsomhet. Hvem bryr seg om de små brannene nå og da; de elektriske ledningene som ikke tåler påkjenningene; de er ikke ”kalibrert” for slikt.
Den som ikke er villig til å sy klær risikerer å sulte – og se småsøsken sulte
En jentunge kalte meg i langt mer enn tre år maa, mor. Jentas mor hadde druknet i elven rett foran henne. Faren hadde for lengst stukket av. Jenta vokste opp hos nani, mormoren. Mormoren ga henne mat når hun kunne. Mormoren bodde i et bambusskur med blikktak, rett ved elven Dharla i den nordlige regionen i Bangladesh. Uttar anchol kalles det: den nordlige folden (i sarien).
Arshi Nagar, støttet av suno-norge.org hadde opprettet en sangskole i denne bygda. Jentungen, kalt Beauty, snek seg til sangskolen. Hun hadde bare fillete klær og skulle siden fortelle oss at hun lånte klær hos en nabo for deretter å traske til sangskolen og lære å synge. Nani visste ikke om det, for nani mente at Allah forbød sang. Jentungen hadde en hemmelighet for nani!
Vinteren 2009, i januar-februar, la nani jentungens hånd i min. Ta deg av henne, du. Eller dere. Nani var ærlig nok til å innrømme at hun ikke klarte å ta seg av Beauty lenger. Beauty flyttet inn i det helt nye internatet – der hun bodde i august 2012, som en stolt femteklassing.
En av de første dagene etter at hun var kommet til internatet senvinters 2009 så jeg Beauty gråte. Hva gråt hun for? Jo alle i internatet hadde ordentlige klær. Bare ikke hun. Da dro vi to, sammen med vaktmester Shahidul, til klesbutikken i småbyen. Beauty valgte seg en solgul kjole.
Hva som skjedde i september 2012 vet jeg ikke. Bare at Beauty besøkte nani dagen etter id-feiringen og deretter dro til Dhaka med en onkel. For å arbeide i ”garments”, ble det sagt av naboene da internatets ansvarlige dro for å spørre etter henne; hun kom jo ikke tilbake til internatet. Om og om igjen dro Badsha, Sujan og Shyamol til nanis hus. Rehana, Sharifa og de andre var ulykkelige. Hvor var hun, hvor var hun. Så ble det av nani og andre naboer og slektninger sagt: hvorfor vil dere ha henne tilbake når hun selv vil arbeide i ”garments”.
Hun kan ikke være eldre enn tretten, og er et barn; derfor. Det må kunne tenkes forbindelser mellom ”garments” og trafficking; derfor. Det er ikke godt for et barn å stikke av; derfor. Det er ikke godt for en ”søskenflokk” (internatet) å bli forlatt på det viset; derfor. Og: hun hadde i tre-fire år kalt meg maa.
Da jeg ga henne fra meg var hun liten, forklarer nani. Nå er hun stor. Og det er meget sannsynlig at Beauty gir penger til nani og en morbror i Dhaka. At hun delforsørger dem. Hva som ellers skjer med henne er ukjent for oss. Hvor hun var natt til i dag, 25. november 2012, er ukjent. Hva hun tenker om flammene i fabrikken er ukjent.
Fabrikkene i utkanten av Dhaka hadde vært et ”tema” for meg før denne brannen, og før Beauty stakk av for å bli arbeiderske der, lokket av fire-fem hundre kroner i måneden, eller mindre. Lokket, eller truet; vi vet ikke det. Hun var selvsagt uvitende om hva en usedvanlig vakker ung tenåring, i kraft av å være nettopp dette, er utsatt for.
Fabrikkbrannen er samme fabrikkbrann uansett Beauty. Og, selvsagt, helt uavhengig av om jeg kjenner historien hennes. Har jeg mer med fabrikkbrannen å gjøre fordi jeg kjenner fabrikkens land og en av de titusener som arbeider der? Dette er et filosofisk og etisk spørsmål.
Da jeg var seksten var jeg som besatt av Øverland-strofen du skal ikke sove, du skal ikke tro at bare har drømt. Verden = stedet der en ikke skal sove. Men, sier jeg som mer enn sekstiåring: det er helt nødvendig å sove i verden. Det er jo nødvendig å sove, og hvor skulle en ellers sove. Altså: om ikke i verden.
Hvordan jorde seg eller bli jordet i en ro, midt i verden. Å være der, og ikke veltes eller slukes. Det er nødvendig å sove. Samtidig er det nødvendig ikke å sove. Altså: å være i rytmen mellom søvn og ikke søvn, på en musisk, eller simpelthen mest mulig sann, måte.
Så gjelder det – nå – fabrikken utenfor Dhaka og jentungen jeg kjenner. Det gamle spørsmålet om ansvaret i verden kan bero på den erfarte forbindelsen til verden melder seg bevisst. De som erfarer forbindelsen kunne sies å være mer ansvarlige – for å handle (ansvarlig) – nettopp fordi de vet og erfarer. Men de som for lengst har kuttet av forbindelsen (også jeg når jeg kutter den av) kan umulig være mindre ansvarlige av den grunn; altså fordi forbindelsen ikke fornemmes og sansene ikke er åpne.
Det arbeider en jentunge på en fabrikk nord for Dhaka. Ja jeg går ut fra at hun lever. I august brettet hun klærne mine pedantisk sammen. Hun ryddet i alle ting på den store ”arbeiddssengen” jeg brukte. Nå stempler hun ut og stempler inn. Som arbeiderne utenfor gjerdet vårt på Slemmestad på femtitallet. Og langt mer utsatt.
Hilsen Wera