Jeg er i en veverlandsby. Veverne er kommet hit fra veverdistriktet Tangail i Bangladesh, i puljer, siden 1948. Jeg kom hit, på leting etter tråden og hvordan den blir tilberedt og brukt, for første gang for cirka ti år siden. Med tog til stasjonen Phulia.
Landsbyen heter Gourangapalli. Gour = Chaitanya, Han-som-er-Skinnende-som-Gull. En hellig vandrende vaishnav fra femtenhundretallet. Chaitanya (som betyr Bevissthet) er viktig i baulenes sammenheng, og også for mange andre bengaleres religiøse identitet. Anga = kropp. Palli = landsby (med kyr).
Nå lyder Hare Rama Hare Krishna over landsbyens innleide høyttaleranlegg.
Det er Saraswati-puja. Saraswati er kunstens og lærdommens gudinnen, ridende på en svane og med instrumentet veena i fanget; hun feires i februar.
I går kveld kunne en tro at alle helvetes lyder var sluppet løs. Hardtekno på fullt volum. De slitne veverne gikk inn for å glemme slitet (og alt annet). Jeg satt og skrev med ørepropper, i landsbyens absolutte ytterkant. Det virket som de siste dagers forvillelser. Men i landsbyen kalles det anando. Som betyr: fryd.
I dette øyeblikket kommer teknoangrepet fra et annet høyttaleranlegg, alt mens Hare Rama Hare Krishna lyder fra det største anlegget. Klokken er 7, morgen. Hørselen min er åpenbart ikke som landsbyinnbyggernes hørsel. Men jeg kan ikke vite at alle ønsker seg dette som, for meg, er et angrep fra mange kanter samtidig. De minste barna kan neppe ønske seg det; heller ikke oldingene.
Vi blir litt etter litt døve, sa jeg til Sarmilas mor. Hun nikket. Hun er en from kvinne som vet at hun ikke har makt. Ja vi blir døve. Ja vi er avmektige. Hun kan ikke dra bort herifra. Vi fra Kolkata kan det. Men vi har noe her å gjøre.
Plutselig kommer Sima og Sumitra, to av jentene i malegruppen vår, inn i rommet. Sumitra, tenker jeg undrende. Soumitra er aldri kommet så resolutt til meg før. Og jeg vet at de fattige foreldrene har/hadde planlagt å gifte henne bort. Hun er fjorten-femten.
(Siden har jeg fått vite at Soumitra har sagt et slags nei til giftemål nå. Hun vil gå på skolen. Det må sørges for innkjøp av skolebøker til henne.)
Sima og Soumitra er ikke lykkelige over lydvolumet. Noen, antagelig ennå ugifte, unge menn vil ha det. Kanskje har dise mennene mer penger enn de fleste. De, eller andre mannlige familiemedlemmer, har vært rimelig bra lønnede sesongarbeidere i Tamil Nadu og Kerala i et par sesonger. Den gamle kunnskapen om tråden og tålmodigheten ved veven er utdøende; den lønner seg ikke. Industri-og veiarbeid lønner seg mer. Veverne slipper taket i det gamle håndverket.
Vi må spise og la barna våre få spise, sier de.
Jeg som har sluppet unna lydtyranniet i Europa slipper altså ikke unna diskorabalder i veverlandsbyen i India. De sier de feirer gudinnen. (Og jeg kan ikke vite at de ikke (også) gjør det.) Lydvolumet er en anledning til å glemme alt, med fyll og vill dans. Og verre skal det bli på tredagersfeiringens siste dag, som er i morgen. Da blir gudinnefigurene gitt til Ganga; de blir fraktet gjennom landsbyen – sammen med høyttaleranlegget – og deretter kastet ut i elven. Hvem som da vil rave omkring på stiene vet jeg ikke.
Brennevinet kommer i rødskinnende flasker, sier jentene her.
Dagen etter. Det regner, det høljer ned. Jeg går barbeint i gjørme. Strømmen er borte. Høyttaleranlegget fungerer ikke. Så stille det er. En gammel landsby. Regnet dundrer på blikktaket. Jeg strever ned å se tastaturet. Det er ikke vindu i huset der jeg oppholder meg.
De nitti jentene våre resiterer poesi, synger og danser i landsbyene Gourgangapalli og Kadampur. I Kadampur med muslimsk flertall er stolte jenter kledt i sari. De danser i regnet. Sabena på tolv kan alle nakke- og hoftebevegelsene.
Koi kommer gråtende. Familiekrangel. Hun danser alene.
Fins det ikke folketoner, spør jeg. Folketoner, sier Gouri. Folketoner, slik spør jeg her og der. Men regionen later til å være rensket hva folketoner angår. Slikt noe er gammeldags.
Det fins ennå mye i Bangladesh som så å si er rensket ut her. Kanskje kaller maktens menn og kvinner det for utvikling.
Hilsen Wera