Noen sover, noen synger, noen lager mat. Jeg hører og lukter. Det var gjessene på tunet som vekket meg i dag. De kom kaklende helt inn til vinduet mitt. Jeg kunne trodd det var opprør.
Det er generalstreik i dag. ‹Du skal ikke bevege deg ute›, er meldingen. Jamaat-e-Islamia og Bangladesh National Party har besluttet dette. Det gjelder i morgen også. Jeg vet ikke hva som ville hendt om vi hadde trosset beslutningen. Slagsmål? Noe som er verre enn slagsmål….?
Vi bøyer oss jo; vi holder oss innenfor porten. Det kunne tenkes solide grunner til ikke å bøye seg for ubesindige, for ikke å si absolutt skadelige, partipolitiske beslutninger. Å bøye seg er unnfallenhet.
Men de er så harde, disse med streikelyst. De kan drepe mange.
I går besøkte vi en landsby uten fjernsyn. Det var en annen slags landsby. Total konsentrasjon hos barna. De lærer å spille fløyte og strengeinstrumentene sarinda og bena. De fleste er mellom syv og elleve år. En gutt med hard cerebral parese sang. Kanskje blir han båret av moren og naboer i noen hundremeter for å være sammen med alle og synge. Uday har aldri gått på skole. Han bad meg gi ham et ”kjøretøy”. Jeg sa at vi alle måtte gi litt, og litt, og slett ikke bare jeg, så ble det kanskje mulig å skaffe et kjøretøy.
Jeg tenkte hva ville Finn Carling sagt. Han var meg så kjær, Finn C. Han døde for seks-syv år siden mens jeg var øst i verden. Han klarte å komme seg opp trappen og besøke meg på StHanshaugen, for jeg bor i første etasje.
19. mars
Tenkte i dag morges: hvorfor våknet jeg så tidlig. Men ble liggende under teppet. Så hørte jeg alles stemmer på tunet; hva var det. Når jeg står opp pleier jeg å være alene om det. Jeg åpnet vinduet og så alle. Så spurte jeg hva alle der ute holdt på med.
Tyver har vært her. Antagelig var det derfor jeg våknet mellom tre og fire. Alminnelige tyver eller politiserte tyver; vi vet ikke dette. Men vet at tyveri er en stor overtredelse i konservativ islam. Hovedporten var brutt opp. Porten inn til jentenes hus, der de to motorsyklene pleide å stå på altanen, var brutt opp. Motorsyklene var ikke der.
Som om alle stod og så på det som ikke var der. Kanskje stod de og så på sin egen sårbarhet. En brutt lås til, og tyvene ville vært der jentene var.
Allmenn oppskakelse. Ingen gjorde annet enn å stå og se på den brutte låsen. Til slutt kom en en politimann i lungi. Han ville – selvfølgelig – ha numrene på motorsyklene. Badsha er nå på politistasjonen.
Gjør det som er forstandig for deg selv og for alle, sa jeg til barna. Jeg måtte si det mange ganger før tannpuss, hårvask og feiing av tunet ble foretatt. Rehana var den mest oppslukte. Hun har et stort dramatisk talent. Det pleier antagelig ikke å skje uventede ting i dette nabolaget. Naboer blir dratt mot plutselige hendelser. Rehana ”innviet” dem i dag. Naboene har ingen motorsykkel som kunne blitt stjålet og antagelig ingen port eller lås. Men de har jo en husvegg som kunne blitt slått inn.
Ingen er ute etter å stjele fattigfolks husvegg.
Jeg skriver en annen fortelling neste gang.
Hilsen Wera