Det jeg har sett i dag kan jeg ikke sortere.
Ti kilometer herfra, ble det sagt, der bor pat chitrokar, tradisjonsmalere; de er lutfattige og har tilhold ved foten av et fjell. Fargene lager de av knust stein og vann og, kanskje, en eller annen form for naturlim. Kvinnene lager pensler av geitehår, eller er det sau. Det er kvinnene som knuser stein og omgjør den til farger. Ingenting de bruker blir kjøpt; det måtte da være papiret.
Vi dro dit med en som kjenner dem. Fem-seks tradisjonsmalere ventet på oss. De er dagarbeidere og ga fra seg en dagslønn for å vente. Hvorfor skal de male, de kaller det skrive når ingen vil se, eller lese. Dette er folk som ikke kjenner alfabetets bokstaver. De kjenner former og farger, og rullet opp slitte ark sydd på litt tøy i endene. Alt skulle vært sydd på tøy for å vare; de har ikke så mye tøy. Alt skulle vært oppbevart i metallbokser; de har ikke penger å kjøpe beskyttende metallbokser for.
Hvorfor, spurte jeg, hvorfor skriver dere det nesten ingen vil lese. Det kommer en glede fra å skrive, sa Bhagabat
For noen farger, for noen former! Og for en fattigdom.
Selvsagt ønsker de seg noe. ”Staten” har aldri hjulpet dem, sa de. En og annen har i årenes løp kommet innom, lovet noe, lurt dem for noe. Ingen har holdt ord.
Jeg har den huden jeg har. Den er uomgjørlig. Selv de fattigste, de som ikke vet noe om kolonimakthistorie, Europa eller bankvesen, later til å forestille seg at der jeg er der er pengene. Det er en påkjenning. Jeg ville ikke visst det om jeg ikke hadde sittet på same tram lenge eller skjønt hva folk sa. Helt enkelt sagt: jeg fatter kanskje ikke hvordan bistandsarbeid fra Vesten kan utføres på en sann måte og medføre verdighet.
En kan motsi meg og si: men suno ( sangarbeidet nord i Bangladesh) medfører jo verdighet, så hva er det du babler om. Jeg babler videre: suno er ikke bistand. Suno er medkunstneres, venners og medarbeideres arbeid. Noen gir, noen får; de som får gir tilbake. Det er ingen handel. Men en sirkelformet utveksling mellom dem som, i nord og i sør, gjør sangen mulig og dem som synger.
De lutfattige billedkunstnerne venter på noe. Kanskje er det oss, kanskje er det andre. Kanskje får de, kanskje får de ikke. Får de ingenting, heller ikke anerkjennelse, vil de dø ut som kunstnere. De kan selvsagt dø ut – som sant uttrykk – hvis de får på paternalistisk vis eller mottar som små og uverdige.
Spis hos oss, sa familien til den middelaldrende mannen som tok oss med til malernes landsby. Og vi dro til hans hus. En lærd mannn, landbruks- og urtekyndig. Den yngre broren er absolutt funksjonshemmet. Diger i kropp og uten tale. Han er midtpunktet i et stort hus der faren døde for få måneder siden. Han kan ikke si noe om sorgen, sa broren. For en pine det må være, la han til. Han er mitt ”alt”, sa den ugifte broren. At gud kommer i mange skikkelser og til ham i denne helt uføre lillebroren. Bak ham så jeg et kors. jeg leste teksten om de som spurte Jesus hva kjærlighet var og at Jesus døde for å kunne svare. På alle sider av korset, gudebilder fra hindutradisjonen.
Mens jeg skriver dette undertegnes kontrakt for kjøp av land i dette området. Vi har tenkt og tenkt lenge. Det fins ikke garantier. Plutselig kommer en røver, eller en forræder; plutselig dør en far.
I morgen drar vi via silkevevernes sted i Bishnupur, og et annet sted og enda et silkested, til baul-ashramen i Hatgobindapur, og deretter til maleklassen, kalt elvestedet, ved Damodarelven på søndag.
Deretter: til Kolkata. På mandag begynner visstnok arbeidet med vanntilhørsel på tomten ved Ur-Ganga.
Hilsen Wera