Budapest

Jeg hadde
ikke vært våken mange minutter i dag før jeg tenkte på mat i lys av Budapest.
Det kunne sies å være en rar tanke; kanskje er den meget  rar. Jeg tenkte ikke på om jeg var sulten,
eller noe annet privat; men på mat sett fra Budapest.

Dette er
opplagt forbundet med en fornemmelse nedskrevet i forrige blogg: av den
sterkere følelsen av (mer materiell) virkelighet her. For meg er materie ikke
atskilt fra eller motsatt, eller ånd. Jorden, bondens og alles jord, er ikke
mindre ånd enn poetens poesi.

Og her, i
denne byen, melder mat seg som en fortettet realitet; jord som dyrket og som,
elsket, blir gitt oss. En kunne skrive det slik. Jeg skriver det i dette
avsnittet slik. Alt er feilbarlig, ikke minst setninger. Og nettopp nå leste
jeg i samme bok av W. G. Sebald, The Emigrants, at en Fritz aldri hadde sett en
Paul spise”. Dette var hva han husket om sin barneskolelærer, han alle kalte
ved fornavn og som en dag la seg på jernbaneskinnene, han den elskede av alle
som Frtiz, altså, aldri hadde sett spise. Dette er en slående observasjon av
barneskoleeleven (som er blitt chef i en stor restaturant!9, og av W. Ga.
Sebald, denne underlige dokumentariske poeten.

<jord
som, elsket, blir gitt oss –som mat. Kanskje er dette lest i Oslo en stor
underlighet. Men akkurat nå er jeg her, merket av dette stedet. Akkurat slik
kunne jeg muligens ikke skrevet om mat i Kolkata, eller i ”sunoland”, nord i
Bangladesh; mat har en annen substans der. Nærmere vannet, kanskje; nærmere
fraværet. Også her er den, sosiologisk sett, fraværet nær. Zita, barnelege og
langt mer enn vanlig observant, kunne fortelle meg at ungarere, som ikke sultet
under sosialistisk styresett, sulter nå. når hun sier det slik, sikter hun ikke
til den store romaminoriteten i landet. Sultende ungarere bor antagelig oftest
i landsbyer i øst, i retning Ukraina og Romania.

Det er neppe
manges nesten-hunger som gjør at maten blir så ”substansell” for meg her. (Men
den faktiske knappheten er, som før nevnt, merkbar.) Da heller nærheten til en
stor fruktbarhet og en lang viten om å lage mye av det som dyrkes på stedet.
Her er jorden nær; den dyrkbare, den givende. Kanskje fins det
jordbruksfiendtlighet eller –fremmedhet også her. Dette vet jeg ikke. hva folk
tenker, sier og skrivver i offentligeten vet jeg jo ikke; jeg er en språklig
nomade i landet. Men maten pakkes ikke i plast. Plast er langt mindre
påtrengende. Du legger det du kjøper i en kurv og i en kurv går du hjem med
den; en kurv eller en veske. Og kjøper, her som i Oslo, en plastpose om du ikke
har tatt kurv eller gammelt handlenett med deg; eller en gammel plastpose.

Kanskje er
jeg dømt til aksen mat. Urhistorien er ubegripelig. Ikke sultet jeg som barn,
ikke ble jeg matet på overmaktens vis. (Men krigens unge menesker, som min mor
og far var, visste mye om maten som byr seg frem i bær og sopp; jeg skylder
skogen mye: den ville maten.) Jeg kom til troen på det hellige i brødet som
brytes, og som er og blir et ”brutt brød”, som i tillegg er felles.  Har aldri sultet men har vært sulten nær i
andres kropper. De som prøver å skjønne eller kjenne en ”utlending” i bengalske
landsbyer spør hva hun kan spise, eller hva hun spiser (”hva hun er laget av”).

Og tenker,
i en verden av og med systemisk uanstendighet, at mennesket må spise, og at det
virkelig er godt. Hvem ville vi vært om vi ikke var nødt til å spise. Munnen:
ja vi er avhengige. Vi greier oss ikke selv; vi kan ikke ete av oss selv og ikke
la være å spise. Vi kan opprørske eller ulykkelige prøve å heve oss over den
enkle sannheten som er munnens og matens. Men vi må oppgi dette begjæret etter
”selvtilstrekkelighet”, og innse at vi er henvist.

Neste
forsømmer og sommer vil jeg være her og skrive. Kanskje blir ”romanen”
fullført; den kan ikke fullføres her. Men er jeg heldig kan jeg etter neste
lange østlige reise (India & Bangladesh) , når Oslos administrasjoner er
utført, kunne gå innover i romanen, som har sine femogtyve sider og må være så
knapp når jeg etter nyttår drar østover. Når jeg er der, blir skriften
småformatskrift: et bloggbrev, kanskje prosadikt. Men neste sommer, da. Gjerne
i Budapest. Sittestillingen er ikke ubetydelig for den skrivende. Kanskje skal
jeg sitte på madrassen, her som i Kolkata, som nord i Bangladesh. I en
ufullkommen skredderstilling med underlag under ma-en. I dag skaffet jeg det
best tenkelige underlaget til en bærbar maskin og etterlater det her. kjøpte
sunne (!) nesedråper for bengaske barn om vinteren, og satte meg ved et bord
med tyrkisk linsesuppe til tolv-fjorten kroner. Tyrkerne har vært her, og er
her i maten; Balkans folk har vært her, og er her i maten. Jødene, selvsagt. Og
østerrikerne, i kakene! Jeg vet ingenting om romabefolkningens kostvaner. Ungarerne
er her med alt dette, sopp, fjærkreog tusen former for surmelk og andre
melkevarer. Valnøtter, mandler, aprikoser. Tomater, som heter paradicsom. Det
må ha med paradis å gjøre.

Tilbake
til W. G. Sebald, denne presise setningsrytmen og den nesten umerkelig
komplekse fortellerstilen, stemme i stemme i stemme, i all stillhet.

Hilsen
Wera