Det er cirka femogtyve år siden jeg så en russisk film der rader av tanks knuste landsbyer, dyr, folk. Alt og alle var ubetydeligheter, for ikke å si støv, under militærkjøretøyene; hvem brydde seg om det som lå der nede. Militærkjøretøyet var jo fremdeles intakt.
Allerede før det ble knust var det levende, altså landsbyer, vekster, dyr og folk, blitt omgjort til ikke-betydning. Det var, kognitivt sett og for samvittigheten, blitt fjernet før det ble fjernet for synet.
Jeg som så filmen ble mer skaket enn jeg vanligvis blir av de aller mest skakende bilder og gjerninger. Hjertet må ha vært spesielt mottagelig for slag på det tidspunktet. Kanskje var jeg nær eller midt i en erfaring av noens overmakt og egen totale avmakt.
En byråkratisk sett mektig mann har nå sagt at jeg – med de papirene jeg har – ikke får slippe inn i Bangladesh. Papirene har vært sterke nok før. Det er mulig å forstå at en som vet at jeg har besøkt landet mange ganger lurer på hvilke hensikter jeg har. Men førstesekretæren lurte tilsynelatende ikke på hensiktene mine. Han tilkjennega at han ikke så på mennesket, bare på papiret. Det var ikke meg det dreide seg om men en paragraf; jeg er ikke klar over hvilken paragraf.
Så mange utviste barn fra Norge av, prinsipielt sett, samme grunn: en paragraf.
.
SUNO er en stor og gammel kjærlighet. Det vet du som leser dette. Jeg har tenkt og tenker fremdeles at jeg aldri slipper ut av dette kjærlighetsnettet; at jeg vil dø med de syngende barnas ansikter og stemmer i følelse og minne. Så lenge jeg lever og så lenge jeg slipper inn i landet, så lenge skal jeg regelmessig dra dit, slik har jeg tenkt. Men førstesekretæren ved the Deputy High Commission i Kolkata raste som en tanks over meg. Han vet ingenting om denne kjærligheten, og det kunne ikke falle ham inn å spørre. Han ville neppe brydd seg om barna eller sangen. For hva har en byråkrat qua byråkrat med kjærlighet, barn og sang å gjøre. Dette inngår ikke i regelverket.
Alt dette vet ”vi”. Og blir plutselig brent.
I ettertid kan en tenke at jeg har forsømt meg. For jeg har ikke utført det byråkratiske grunnarbeidet i forhold til The Embassy of the People´s Republic of Bangladesh i Stockholm. Hadde Bangladesh hatt en ambassade i Oslo, ville sunoarbeidet vært kjent ved Ambassaden. Jeg tror de ville vært med oss.
Sujan, betydelig trommeslager (Take me Across og Songs of Death and Freedom), og en av de faste medarbeiderne i Arshi Nagar, dro med nattbuss til Dhaka i går. Jeg mottok en tekstmelding fra ham da han sto og ventet på en byråkrat fra the Bureau of NGO-Affairs kl 8 i dag. Klareringsbrev derfra.
Et slikt klareringsbrev er neppe sterkt nok denne gangen. Førstesekretæren røpet på torsdag at han ikke liker ngo-er. Førstesekretæren brydde seg ikke om noen ting på torsdag. Han hadde en vond dag. Også på vonde dager har førstesekretærer av alle slag stor makt, især når det ikke fins noen der på stedet som har større makt enn dem.
Pintu, som sammen med Badsha koordinerer arbeidet for konserten i Dhaka 18. mars, er visstnok i forbindelse med Utenriksdepartementet og Kulturdepartementet. Jeg håper han får slippe inn for de høye herrers åsyn. Et parlamentsmedlem fra Lalmonirhat er satt i bevegelse; dette vet jeg.
I dag er første arbeidsdag etter helg i Bangladesh. Sujan, landsbymusiker (og hindu) vandrer mellom offisielle kontorer; Pintu med større byråkratisk erfaring vandrer mellom andre kontorer. Alt dette er selvsagt, i tillegg til strabaser og påkjenninger, også kostnadskrevende. Badsha i det som kalles ”den nordlige sarifolden”, uttar anchol, venter på meldinger fra hovedstaden. Kjenner jeg ham rett, trasker han på jordstykket og luker, med telefonen i venstre hånd.
En får ikke alltid komme til kjærlighetsstedet. Jeg tenker at jeg må tenke at jeg kanskje ikke får komme dit; og tenker samtidig at jeg må komme dit. At ingen kan skille de som elsker. Dette er sant i evighetens lys; det er ikke alltid sant i verden.
Sharifa skal opp til slutteksamen i tiende klasse i denne måneden. Jeg håper hun kan konsentrere seg om skolebøker.
Hilsen Wera