Jeg venter på et stykke papir, scannet inn og sendt som vedlegg til epost. Sujan, trommeslageren, som er reist til Dhaka for å skaffe klareringspapir fra NGO-byrået, vet lite om epost. Pintu i Dhaka vet mer. Originalpapirer må sendes som ilpost til Binods gamle adresse i Kalighat. Huset ved Ur-Ganga som er adressen vår har ikke postkasse ennå.
Men om jeg så kom til Bangladesh Deputy High Commission med to eller tre signerte offisielle papirer printet ut fra epost som vedlegg til visumsøknaden, ville den kanskje heller ikke da innvilges; ikke av den stedlige ”boss”. Han kunne si at han ikke vet at det dreier seg om sannferdige papirer.
Vente på originalpapirer, altså. Den spiser på meg, ventingen.
Ingenting ble utført i anledning visumprosessen i Dhaka i går, søndag. Alle byråkrater i NGO-byrået satt i et dagsmøte. Klareringspapiret kom seg ikke videre. Det ligger der uten underskrift. For alt jeg vet er det ikke skrevet ut engang.
Det er mandag. Pintu og Sujan har ikke meldt seg på telefon. De melder seg når noe er utført; ikke før. De ringer ikke for å si: dessverre, ikke ennå. De sparer på tellerskrittene. Når noe er gjort får du vite det. Før det er gjort er du henvist til å vente; ingen rapport i mellomtiden.
En blir mindre og mindre og mer og mer ensporet av å vente slik. Det som var vidvinkelsyn blir smalner inn. En og samme tanke kverner og kverner. Jeg kunne jo gjort alt annet i ventetiden; ingen ber meg sitte her og vente.
6. februar
Sujan ventet og ventet utenfor det ene kontoret etter det andre; Pintu også. Tirsdag ettermiddag, etter tre dagers venting, dro vi fra Kolkata. Skilpaddefarten i Dhaka var ikke til å holde ut. Telefonene var jo med oss ut av byen, internettmodemet også.
Beslutninger med hensyn til brønnboring, fiskedam, elektrisitet og ferdiggjøring av leirhus måtte gjøres på jordstykket kalt Adi Nagar cirka seks timer med bil (fire timer med tog) herfra.
Kanskje har jeg skrevet tyve eposter og langt flere tekstmeldinger til Bangladesh (og noen til Norge) vedrørende visumsaken. Binod har ringt hit og dit, jeg også. Til Badsha, til Sujan, til Pintu. Mange har vært plaget. Jeg har befunnet meg i en underlig tilstand av å vite at jeg måtte reise til Bangladesh og at det måtte lages en åpning i dette merkelige byråkratiske uføret og lette etter ”nøkkelen”. Etter hvert var flere instanser på høyt nivå i flere departementer i Dhaka innblandet. Den norske Ambassaden i Dhaka også. Jeg ble i går, av en rådgiver ved Ambassaden, bedt om å ringe Direktøren for pass- og visumsaker i Utenriksdepartementet i Dhaka.
Jeg har ingen hang til å ringe til byråkrater. Men ringte i går til Direktøren for pass- og visumsaker. Han sa at alle fra Norge er ærede gjester i Bangladesh og at jeg ville få visum ved innreise. Også i Burimari, spurte jeg. (Altså ikke bare på flyplassen i Dhaka.) For jeg reiser jo nordover og østover med tog, ikke med fly til hovedstaden. Også i Burimari, svarte han. For hvor mange dager? 30 dager. Jeg behøver flere dager, sa jeg. Ring meg fra Lalmonirhat, sa han. Og lovet å sørge for forlengelse av visumet.
Da tenkte jeg, en smule utslitt, at førstesekretæren ved the Deputy High Commission i Kolkata jo kunne sagt meg dette.
Antagelig har flere byråkrater i Utenriksdepartementet ringt til førstesekretæren i Kolkata for mitt visums skyld. Førstesekretæren skal ha sagt (ifølge Badsha) at jeg hadde vært i Bangladesh mange ganger, derfor hadde han sagt nei til innreise enda en gang. Han kan ikke lenger si nei, sa Badsha i dag. For nå har ‹hans far› fortalt hva han har å gjøre.
Alle sønner hører ikke på sine fedre. Denne sønnen må høre. Det er blitt for risikabelt for ham å la være.
Klareringsbrevet fra NGO-byrået er kommet som epost. Jeg må levere inn søknadspapirene på nytt, med referanse til mer enn en byråkrat i Utenriksdepartementet i Dhaka, og skal gjøre det i morgen. Men det er, strengt talt, ikke nødvendig i og med løftet om visum ”on arrival”.
Jeg har en gammel redsel for høye byråkrater, og er denne uken blitt prøvd i selve kjærlighetsnerven. Alt i meg har visst at jeg måtte reise til ”sunoland”. Loven hører ikke på hjertet. Det fantes, viser det seg nå, ingen hjemmel for å nekte meg innreisevisum, om jeg så reiser inn i Bangladesh fra India.
Skjønt… kanskje kunne ikke førstesekretæren ved the Deputy High Commission i all enkelhet utstede visum til en ikke-inder, især ikke til en som opplagt ikke lenger er turist.
En brite ble avvist samtidig med meg. Han hadde ingen visumhistorie med Bangladesh. Det kan da ikke være bare oss med det røde norske passet som skal få besøke landet der stor gjestfrihet er blitt utvist i århundrer.
Jeg vet ennå ikke hva jeg har lært. At Badsha har vært pint, det vet jeg. Binod også. I fremtiden, sier Badsha, skal det bli lysende enkelt for deg å få visum. Vi oppsøker Utenriksdepartementet i mars, sier han. Og folk derfra blir invitert til konserten i Dhaka 18. mars.
Dette er ikke en historie med happy ending. Det er en historie om avmakt og nødvendigheten av hjelpere.
Hilsen Wera