Ja, jeg har vært her før. Og det er sannsynlig at jeg vil gjøre denne lange reisen enda
en gang, og flere ganger. Kroppen må, gjennom hele året, gjøres sterk og smidig nok
til strabasene her. Er den smidig nok til dette, med lårmuskler som kan bære seg selv
under hverdagens omstendigheter, da er den også smidig nok til andre kroppslige
erfaringer og bevegelser.
Gå, bøye seg, sitte lenge i en og samme posisjon, i konsentrasjon om de syngende
barna og kamera/videokameraets poisjoner, uten rykninger, ligge på hardt underlag,
bruke de avtredene som fins, og så videre. Alt arbeid her er (også) kroppslig, alle
erfaringer det samme. I mylderet av barn, ungdommer, musikere og spørsmål fra flere
himmelretninger må jeg utføre min egne aldeles ensomme gymnastiske ”øvelser” hver
dag. Uten dette: ingen smidig holdbarhet.
Den ene dagen, ankomstdagen, i Dhaka skal bare nevnes: sang- og samtalekveld
knyttet til mystikerdikteren Lalan fakir; en katolsk prest var vidunderlig, både ydmykt
og lærd, til stede. Etter lange teologiske og filosofiske studier ble han en gang på
nittitallet innviet i baultradisjonen av en baul1 som ikke kunne lese og skrive. Anando,
Ripon, Rehana og Sharifa nærmest spiste det Father Sreejon sa. De ga ham sang
tilbake. Også min hjelper i UD i Dhaka, han som har bidratt til å gjøre
visumprosessene i februar og oktober 2014 smidige, var der. Og Ummee Shaila fra
Den norske Ambassaden. En universitetslærer skolert i lalalantradisjonen. Bengalsk
gjestfrihet. Samtale, sang, måltid. Vi var hinduer, muslimer, kristne; vi var, der og da,
av en og samme rytme.
Vi fra Arshi Nagar sov noen timer og bega oss nordover. Natt til i går kom søvnen min i
full skikkelse. Til da en eller et par timer i fire netter.
De i internatet modner. Studerer, synger, lærer å spille minst ett instrument. Så skal
de holde orden i sitt ”indre hus” og gjøre livsvalg. Andre ungdommer her slipper å
foreta slike beslutninger. Det aller meste blir besluttet for dem av andre, under vane,
press og nødvendighet. De som bor her får tid til å tenke etter.
Jeg har vært her i tre dager. Den store skrivefølelsen, den som kan bli til tekst, i
rytmisk poesi eller prosa, er ikke i meg. Den lille skrivefølelsen, den som i beste fall kan
bli til et lesbart brev, en blogg, må så å si dras ut av kroppen; den har ennå ikke meldt
seg som lykkelig nødvendighet. Jeg vet at brevets/bloggens mottagere fins i
morsmålslandet, og at jeg skal skrive; så skriver jeg.
Mange av dere er jo med, som hjelpere og venner, i sangarbeidet som pågår i traktene
her; jeg skylder dere små fortellinger. Åtte hundre syngende barn i landsbyer i to
distrikter nord i Bangladesh. Mange titalls barn og ungdommer som lærer å spille et
eller flere instrumenter. Det er et lykkelig arbeid; det krever alt av meg.
Baloram i går. Ni-ti år. Guttungen ”er musikk”. Da alle hadde sunget satt barna og
jeg sammen for å snakke. Til slutt sa Baloram: maa, jeg har noe å si. Og det er at
denne sangskolen må være her alltid og når jeg har lært nok, skal jeg lære bort til
andre.
Og til dere som ikke er blitt ”sunovenner” i praksis ennå, kunne dere kanskje vurdere
å bli det; og til dere som for lengst er det, kunne dere kanskje prøve å dra andre med
inn….
Hilsen Wera