Budapest

kjære hver
og en,

En eldre dame
stod i køen foran meg i matbutikken. Hun hadde valgt en potet. Den lå på disken
med prislappen på. Kassadamen var vennlig. Damen betalte for poteten sin. Ti
øre, kanskje. Det var underlig å se en potet med prislapp.

Jeg kom
fra Fotoszerviz i Vorösmarty-gaten:
sensorrens av to kamerahus, almenrens av 28mm Summicron, yndlingsobjektivet i
leicaen; dette som sammenlagt ville kostet titusen kroner eller mer i
Norge/Tyskland: en tidel her. En liten flokk hjemløse hadde lagt dyner og puter
i den ytre vinduskarmen rett ved Fotoszerviz.
Jeg går rett som det er forbi her, på vei til fotograf György som gjør
etterarbeid av digitale råfiler med meg. Dyne og pute med folk og dyne og pute
uten folk; et kosedyr. Ingen ser ut til å stjele hjemløses sengtøy.

Dette er
en by for reparasjoner. Klokkeremmen er neste. Lesebrillene er nye. Øyelokket
er fremdeles litt rødt. Ny antibiotikakrem for et øyelokk, som jo behøves; vi
må noen timer hvert døgn, ved øyelokkets hjelp, få slippe å se.

I går dro
jeg til den jødiske gravlunden øst for Østbanestasjonen. Glamende bikkjer foran
porten i år som årene forut, radioen surret på tunet. Vaktmannen Gyula sa, på sitt
spake tysk, at han ville holde øye med meg hele tiden; og: der er det flått, og
der er det ikke. Jeg vandret i den gamle og forlatte kjøligheten, mellom
steiner dekket av vegetasjon, i skyggene der ingen har sett etter gravene til sine
døde på mange tiår; hebraiske skrifttegn og bladornamenter. Disse menneskene
døde før deportasjonene i 1944. Og de som kunne lagt små hengivenhetssteiner på
gravene ble deportert for godt det året, eller emigrerte. Trikkene buldret
forbi og bakenfor gravlunden kan det være en fotballstadion; et hesteavlssted,
har jeg hørt før.

Ved
utgangen sa Gyula at der til venstre lå Jozsefvaros jernbanestasjon. Kan ikke
si mer, sa han. Skal sende deg bilder som ikke er vakre. Derfra, og til Dachau
eller Auschwitz. Barn, sa han; hvorfor ble barna sendt dit. Der inne, sa han,
og pekte mot gravlunden, der er de ikke døde; der er det vakkert. Han mente at
de som lå der ikke var blitt utryddet.

Jeg dro i
dag til Orzcy-plassen på leting etter jernbanesporene. Spurte den ene, spurte
den andre. Vet ikke, sa de. Så et eldre par krysse gaten, løp etter dem og spurte:
hvor var jernbanestasjonen. Der, sa de og pekte. Men det er så lenge siden, sa
mannen. Nå er det bare svartinger og tyrkere her. Jeg ser dem ikke, sa jeg
forbløffet. Stå tidlig opp om morgenen, og du vil se dem, sa han. Det brune
huset der var den opprinnelige stasjonsbygningen. Men jernbanesporene ble
fjernet for noen år siden.

Den
nåværende regjeringen, blå eller brun i politisk farge, vil ikke ha fremmede
inn i landet. Sigøynerne er de faste fremmede. Så vidt jeg vet velsigner
kirkelige ledere fremmedhatet.

I dag er
det årlig ”opprydningsdag”, kalt lomtalanitás,
i bydel 7. Folk lemper ut på fortauet det de vil kvitte seg med. I morgen
kommer kommunens lastebiler og henter det hele. Jeg trasker i nabolaget,
fotograferer, noterer. Research til romanen! Før kunne alle forsyne seg, og kanskje
selge det brukbare. Et festlig og nødvendig gjenbruk. Fra i år av skal alt være
”statens”. Dette er en ordre, og lovlydige ungarere er meget lovlydige. De
andre ler den gamle svarte undergrunnslatteren, dissidentenes, fra andre
repressive regimers tid.

Dette rare
og absolutt bevegende påfunnet av en kollektiv ryddedag i året er altså
sabotert av statsmakten. Små mennesker skal ikke få bruke oppfinnsomheten med
økonomisk sans. På fortauet stod likevel en sigøyner med rullings i metalletui,
snakket litt engelsk, la leninportrettet på plass, fotoalbumnet, kommunistisk
trash, den tynne dukken, en madonnastatue, noen gamle mobiltelefoner, en rar
gitar. En fortausbutikk ble til rett foran meg. Fra tredjeetasjen i bygården strømmet
det ut fiolintoner. Sigøynere har av og til dette motet.

Men
statsministeren og hans apparat vil altså ha noe annet. Orden i sysakene, en
stat og en kirke som hegner om det rent ungarske, det fra før Trianon-traktaten
i 1920, da det ungarske landområdet ble solid, og krenkende, redusert.

Fra en
orgelkonsert i den kalvinske kirken i sentrum, gjennom gettogatene fra 1944, og
tilbake hit til bydel 7. Skrap og rariteter fra ”opprydningen” på fortauet. Hauger
med sykkeldekk, en kartong full av syltetøyglass. Men sigøynere satt ikke
stolte på små kongeriker av gjenstander. De offisielle har tatt over. De er
meget hvite.

Dette årenettet
av skapende forbindelser som et samfunn får lys og saft fra. Vi skal da ikke gå
opp i fjernhet…   

Hilsen
Wera