Kjære hver og en,
Dette er
et minneord.
et minneord.
Jeg kom til Budapest første gang i 1997. En liten roman (A for ansikt) skulle utgis på ungarsk. Denne
min første ungarske høst ble jeg ofte gående i smug og gater, i ”Valnøttgaten”,
i ”Trommeslagergaten”; i det som, i 1944, var ghetto-området i byen.
min første ungarske høst ble jeg ofte gående i smug og gater, i ”Valnøttgaten”,
i ”Trommeslagergaten”; i det som, i 1944, var ghetto-området i byen.
Jeg gikk inn gjennom ennå åpne porter, så de
skjøre rekkverkene, der tunge tømmerstokker holdt tydelig forfalne trehus oppe,
så katter bak søppeldunker, så folk lete i dunkene etter noe som kunne holde
kroppen oppe, og der, på en søppelkasselokk, fant jeg en spennende katalog med fotografier
av Péter Korniss fra Transsilvania.
skjøre rekkverkene, der tunge tømmerstokker holdt tydelig forfalne trehus oppe,
så katter bak søppeldunker, så folk lete i dunkene etter noe som kunne holde
kroppen oppe, og der, på en søppelkasselokk, fant jeg en spennende katalog med fotografier
av Péter Korniss fra Transsilvania.
Ja jeg oppdaget en by. Ikke minst, det som
ikke var ødelagt eller formattert av store penger. Noe ved knappheten ivaretar
menneskenes ansikter og hjerter. Her jeg
bor, i Oslo, tør jeg nesten ikke nevne at knapphet,
eller ikke-forbruk, som selvsagt bevarer naturen, også bevarer oss.
ikke var ødelagt eller formattert av store penger. Noe ved knappheten ivaretar
menneskenes ansikter og hjerter. Her jeg
bor, i Oslo, tør jeg nesten ikke nevne at knapphet,
eller ikke-forbruk, som selvsagt bevarer naturen, også bevarer oss.
Der trasket jeg, i gamle bydeler i Budapest, og tok ettertenksomt
innover meg en slags sentral-europeisk erfaringsbunn. Mye kan være forvridd, undertrykt og skrekkslagent. Men sjelden latterlig. Det var og er som
å bli gjenkjent i og av alvoret. I Budapest
kunne jeg være med alvor og være intuitivt gjenkjennbar.
innover meg en slags sentral-europeisk erfaringsbunn. Mye kan være forvridd, undertrykt og skrekkslagent. Men sjelden latterlig. Det var og er som
å bli gjenkjent i og av alvoret. I Budapest
kunne jeg være med alvor og være intuitivt gjenkjennbar.
Språket skulle jeg aldri forsøke å lære.
Jeg pugget bengali i Budapest, og tok innover meg klanger og rytmer hos Lajkó
Félix og Mihály Dresch. Og Ferenc Snétberger.
Jeg pugget bengali i Budapest, og tok innover meg klanger og rytmer hos Lajkó
Félix og Mihály Dresch. Og Ferenc Snétberger.
En liten leilighet ble kjøpt i denne byen
som både adopterte og ble adoptert av vandreren. Plutselig, i 1999, hadde jeg
penger jeg ikke pleide å ha, etter et opphold i Rwanda honorert med ”statens
satser”. Dette var før syngende og malende barn i Bangladesh og øst i India
hadde fanget meg i et garn jeg ikke ville vært foruten. Det er leiligheten i
Damjanich utca 39, der flere norske poeter har skrevet dikt, romanforfattere
deler av romaner og sakprosaforfattere bokkapitler jeg kjenner og ikke kjenner.
Budapest er for noen blitt en inngang til et annet Europa.
som både adopterte og ble adoptert av vandreren. Plutselig, i 1999, hadde jeg
penger jeg ikke pleide å ha, etter et opphold i Rwanda honorert med ”statens
satser”. Dette var før syngende og malende barn i Bangladesh og øst i India
hadde fanget meg i et garn jeg ikke ville vært foruten. Det er leiligheten i
Damjanich utca 39, der flere norske poeter har skrevet dikt, romanforfattere
deler av romaner og sakprosaforfattere bokkapitler jeg kjenner og ikke kjenner.
Budapest er for noen blitt en inngang til et annet Europa.
Alvoret i den musikalske lidenskapen, ja ved
kunsten, slutter ikke å beta meg i byen der et flertall av innbyggerne er
fattige, og likevel betaler mer enn en dagslønn for å høre en fremragende eller
helt ny fiolinist spille i samme bydel eller langt borte; den kollektive
transporten er jo solid.
kunsten, slutter ikke å beta meg i byen der et flertall av innbyggerne er
fattige, og likevel betaler mer enn en dagslønn for å høre en fremragende eller
helt ny fiolinist spille i samme bydel eller langt borte; den kollektive
transporten er jo solid.
Det er lenge siden 1997. I 2000, under en konferanse organisert av
Leger mot Atomvåpen i Paris, traff jeg Makoi Zita. Barnelege fra Budapest. Det
ble begynnelsen til en lang og stor samtale. Hun fulgte meg dit hun ville og
dit hun kanskje ikke ville, som til jødiske gravlunder i byen. Zita med hele
kunnskapen, jeg med kameraet. Hun var barn av jødisk slekt i Budapest under det
fascistiske forakt- og drapsregimet på førtitallet og siden barn, ungdom og
voksen under tiår med repressive sovjetregimer etter 1945.
Leger mot Atomvåpen i Paris, traff jeg Makoi Zita. Barnelege fra Budapest. Det
ble begynnelsen til en lang og stor samtale. Hun fulgte meg dit hun ville og
dit hun kanskje ikke ville, som til jødiske gravlunder i byen. Zita med hele
kunnskapen, jeg med kameraet. Hun var barn av jødisk slekt i Budapest under det
fascistiske forakt- og drapsregimet på førtitallet og siden barn, ungdom og
voksen under tiår med repressive sovjetregimer etter 1945.
Zita med indisk yogamester og
trommeslagermester fra Mali. Hun bad om en annen kroppslighet enn den
sentral-europeiske. Hun lot meg fornemme den nye nasjonalismen, i EUs tid, ofte
i ly av en katolsk ortodoksi som er meg pinefullt fremmed. Vi trasket langs
Donau, vi hørte Lajkó Felix med den poetiske jazzfiolinen, der sigøynerne likesom
har lagt inn århundrenes ekstatiske sorg, i en båt på Donau.
trommeslagermester fra Mali. Hun bad om en annen kroppslighet enn den
sentral-europeiske. Hun lot meg fornemme den nye nasjonalismen, i EUs tid, ofte
i ly av en katolsk ortodoksi som er meg pinefullt fremmed. Vi trasket langs
Donau, vi hørte Lajkó Felix med den poetiske jazzfiolinen, der sigøynerne likesom
har lagt inn århundrenes ekstatiske sorg, i en båt på Donau.
Med Zita til grønnsaktorget, synagogene, til
butikker med afrikanske trommer, edle steiner, sjeldne oljer, bruktmarkeder –
og samtaletimer i hundretalls der hun var den jødiske og vegetariske
matkunstneren. Zita har hørt meg grunne over Rehana, Anando, Binod, Badsha,
Sujan, over feltet mellom dem alle, over tekstene til Lalan fakir og fargene
laget av planteekstrakter i Bengal. Hun laget kakene, laget grønnsakrettene,
laget det farmoren en gang hadde laget.
butikker med afrikanske trommer, edle steiner, sjeldne oljer, bruktmarkeder –
og samtaletimer i hundretalls der hun var den jødiske og vegetariske
matkunstneren. Zita har hørt meg grunne over Rehana, Anando, Binod, Badsha,
Sujan, over feltet mellom dem alle, over tekstene til Lalan fakir og fargene
laget av planteekstrakter i Bengal. Hun laget kakene, laget grønnsakrettene,
laget det farmoren en gang hadde laget.
Faren ble, i 1944, deportert til Auschwitz
som firehundre tusen andre ungarske jødiske menn, kvinner og barn.
som firehundre tusen andre ungarske jødiske menn, kvinner og barn.
Da jeg i juni 2015 omsider fikk vite hvor jernbaneperrongen for
togtransportene nordover til Polen en gang hadde ligget, i Józsefvaros, var
Zita for lengst diagnostisert med akutt myelogen leukemi. Hun, den mest vitale
av ”oss alle”, og som sa: spis quinoa-frø!, som lot meg få smake
ikke-pasteurisert melk slik at jeg ikke lenger kan nyte annen melk, hun måtte bøye seg
for den eneste organiserte helsekunnskapen ungarske europeere vet om, cellegift; hun den
skarpe legen, som meget syk, gransket det hovne øyelokket mitt i mai og dro meg
med til en offentlig øyenlege i bydel 13, var dødssyk og nevnte aldri ordet
‹død›. Hver dag i en måned undersøkte Zita, på avstand, i frykt for
infeksjoner, hun med det svekkede immunsystemet, øyelokket mitt og sa: stryk på
så mye antibiotika-salve, oppe og nede, eller bare oppe; legg omslag over øyet
om natten.
togtransportene nordover til Polen en gang hadde ligget, i Józsefvaros, var
Zita for lengst diagnostisert med akutt myelogen leukemi. Hun, den mest vitale
av ”oss alle”, og som sa: spis quinoa-frø!, som lot meg få smake
ikke-pasteurisert melk slik at jeg ikke lenger kan nyte annen melk, hun måtte bøye seg
for den eneste organiserte helsekunnskapen ungarske europeere vet om, cellegift; hun den
skarpe legen, som meget syk, gransket det hovne øyelokket mitt i mai og dro meg
med til en offentlig øyenlege i bydel 13, var dødssyk og nevnte aldri ordet
‹død›. Hver dag i en måned undersøkte Zita, på avstand, i frykt for
infeksjoner, hun med det svekkede immunsystemet, øyelokket mitt og sa: stryk på
så mye antibiotika-salve, oppe og nede, eller bare oppe; legg omslag over øyet
om natten.
I forgårs døde hun.
Noen mennesker er hjertemennesker. Når de er døde blir det
annerledes å være i verden. Budapest vil aldri bli uten-Zita. Heller ikke Oslo,
eller Kolkata. For vi legger inn synsmåtene våre, frekvensene, sansen for
alvor, mat, fandenivoldskhet og hellighet i hverandre, og de blir lagt inn. Den
ene kroppens død, som er stor, er ikke den andres glemsel.
annerledes å være i verden. Budapest vil aldri bli uten-Zita. Heller ikke Oslo,
eller Kolkata. For vi legger inn synsmåtene våre, frekvensene, sansen for
alvor, mat, fandenivoldskhet og hellighet i hverandre, og de blir lagt inn. Den
ene kroppens død, som er stor, er ikke den andres glemsel.
Jeg har sett Claude Lanzmanns filmatiske
mesterverk Shoah (Utslettelse) igjen
denne sommeren.
mesterverk Shoah (Utslettelse) igjen
denne sommeren.
Et menneske kan åpne en by for et annet.
Det kan krysse en by før det blir dag for å gi fra seg et stykke kake. Det kan,
som i Shoah, fjerne gull fra en
annens tenner og håret fra skallen hennes og skille pust fra knokler.
Det kan krysse en by før det blir dag for å gi fra seg et stykke kake. Det kan,
som i Shoah, fjerne gull fra en
annens tenner og håret fra skallen hennes og skille pust fra knokler.
GOD SENSOMMER OG HØST til hver og en.
Hilsen Wera