Kolkata

Kjære hver
og en,

i bloggbrevene
gjennom denne høsten har jeg skrevet om mange barn, ofte ved navn, og jeg har
skrevet om mangroveskogene som beskytter lavlandet her.

Vi må
holde fast på det store kollektive og samtidig holde fast på det lille, det som
har ett navn og ett ansikt.

Nå gjør vi
rent i huset, for det skal lages jul. Et stort måltid med barn og voksne. En
baul, en fakir, en marinbiolog, en aktivist på indiske fattigbønders vegne, en
fotograf, en vever, en yogalærer, mer enn en alt-mulig-mann og noen veveres
døtre. Kanskje kommer Momena. Det er hun som har undervist vevernes døtre i
bruk av naturfarger.

I går ble
en ny ”maleskole” åpnet i en grend med mange adibasier, som er urbefolkningen. De satte seg ned, de ”mediterte”,
de fikk en hvitt ark og en hard kartong å legge det på. De fikk blomster eller
hentet blomstene selv. Så begynte de å male uten en eneste kjøpefarge.

Da merket
jeg en glede som den i Arshi Nagar
nord i Bangladesh når barna synger. Ja, vi er inne på noe. Det er elementært og
rått og vidunderlig. Jeg tenkte: dette er signaturen.

Jeg har
ventet på disse barna. De som ikke behøver linjal og viskelær men kan bruke
hvert kronblad i en blomst og slik komme nærmere både blomsten og sin egen
skaperevne.

Plutselig
kan en jentunge, som antagelig aldri har hatt et hvitt ark i hendene, lage en
fugl i gult, grønt og fiolett. Ingen har sagt hun skal lage en fugl, denne
fuglen, og slett ikke i disse fargene. Hun laget den selv.

Dette er
min julehilsen til dere som kanskje har lest bloggbrevene mine gjennom høsten.
Det fins en forunderlig glede i å skape og bli skapt.

God jul
til hver og en.

Glem ikke
suno: www.suno-norge.org. Vi behøver hver eneste venn.

Hilsen
Wera