Oslo

      Øyet til en hest,
det ser på meg; og på oss. Bildet er fra Ungarn i sør-vest, en gang jeg plukket
traktkantareller der.

 Oslo, 10. april 2016

En blogg er, kanskje, også et brev. Bloggen
min heter ‹weras-steder›. Knus formatet, tenkte jeg i går. Ut av rammene. Ny
blogg nå! Ny adresse, og så videre. Men bloggene ligger på hjemmesiden ‹weras.net.›
Derfor opprettes det – foreløpig – ingen annen adresse. Men det skal, å
bevissthetens illusjon!, skrives i en annen temperatur. Løsere, kanskje
lettere, enn før. Ikke så stedsbundet. Ikke så – formattert. Jeg vil la tankene
tenke seg ut og bilder slippes ut. Ikke usortert. Men uten ferdig og forstandig
og lineær hensikt. Ikke herfra og til dit, punktum. Jeg skal ikke røske vekk
alt mulig ugress. Ikke redigere i x omganger.

Når jeg er øst i verden rekker jeg ikke å
redigere, uansett. Derfor, om jeg tør, litt mer akutt, litt barere også her i
Oslo. 

Skrive uten hensikt. Kan det være det. Jeg
vil la meg få lete, på dette en smule offentlige stedet som er bloggen også etter
hva det er å skrive. Skrive nå. De som har lest tidlige bloggbrev
vet et og annet om bevegelsene jeg har foretatt øst i verden. Fortsatt vil jeg
bevege meg slik. Så lenge jeg tror på det, og så lenge kroppen tåler
strabasene, vil jeg det. Behøver det, kanskje… Ja, det kan dreie seg om et
”behov” for noe annet enn dette osloske – som jeg jo behøver. Behovet for, i
bolker, en mindre formattert livsform. Og så denne sterke forbindelsen til
mennesker som har mindre å dekke seg med. Mindre å bli borte i. Selve det å
lage forbindelser mellom sangere, farger, folk, sangtekster og tanke i en
uforutsigbar motstand mot ensretting, entydiggjøring, flathet.

Jeg ber om sangen. Undres over ‹gud og
sangen›.

Så lenge hengivenheten gis og kroppen
tåler. Tapet når jeg er der, i øst, er det praktiske tapet av konsentrert
skrift og det å lese.

Ikke dagbosnotater, dette. For slike har
et annet dokument. Det blir hos meg. Jeg skal ikke ‹utgi meg selv›. Kanskje en
og annen (litterær) tekst, et bilde som peker på noe jeg vil du skal se. Det
som i gamle dager, da skriftens løsarbeidere kunne skrive en artikkel i en
dagsvis, få den trykket og bli honorert, og som i 2016 ikke lenger er mulig. Jeg
vil heretter, slik tenker jeg denne 9. april-helgen, skrive om løst og fast.

‹Før› skal ikke idylliseres. Forskjeller
fra det som var og hendte og ble gjort før kan forsøksvis gripes. Men
før, på hvilket sted og for hvem? ‹Før› skal ikke substantiveres.
(purbo, før på bengali, er også ordet
for øst.) Før var ikke for alle en større lykke.

For barna her vest i verden var det, om de
kunne spise, en tid med større anledning til konsentrasjon. Jeg fikk selv
være barn i konsentrasjon, og tenker mye på konsentrasjonens konsekvenser og
også konsekvensene av det motsatte. Tapet av konsentrasjon kan merkes. Jeg kan,
tross et utvetydig valg av nettopp dette, konsentrasjon, til tider merke tapet
av min egen. Jeg må aktivt ønske konsentrasjonen. Nå: dette. Her: dette. Ikke
det og det og det. Men dette. Denne teksten. Det nøyaktige lightroom-arbeidet
med dette bildet. Ikke andre arbeidsprosesser, eller andre bilder. Men: dette.
Ødelagt konsentrasjonsevne har bevissthetsmessige og derfor også politiske og
økologiske konsekvenser.

Forfatterens ensomhet var før en
selvfølgelig størrelse. Den skrivende skriver alene. Det må være slik. Jeg
legger ut dette.  

Det
siste menneske er en leser, skriver Steinar Opstad
(2015).   

Hilsen Wera