Nå vet jeg mer om å tro. Motstanden i Ukraina skolerer meg. Det er å gå veien helt ut. Så er det å holde i barnet. Det er å være villig til å dø, men ikke til å slippe barnet. Så hender det en må legge barnet en kaller «sitt» i en annens hender. De er i et nåløye nå, ukrainerne. Hva skal de slippe, hva skal de holde på. Hvem skal slippe hva, og holde på hva.Pandemi-tankene er så å si borte fra det offentlige Europa. Klodens oppheting og sulten som kommer blir nevnt av de færreste. 36 % av kornet Bangladesh importerer er dyrket i Ukraina. Hvem vil få spise (nok) etter dette. Jeg krever av meg tanken på et «etter dette». Det kan hende en sannere preposisjon er «i» dette. Vi kommer ikke tilbake til den forrige formen for verdensorden. Hvem har rett til å holde luftrommet åpent og hvem kan stenge det. Ukrainerne må nå tåle konsekvensene av åpent luftrom over Ukraina. Alle må tåle konsekvensene om det stenges. Alle må snakke med sin egen skrekk og noen av oss med den forferdelige sorgen over brente landsbyer og knuste byer. Diktatoren har beregnet tap & vinning. Han hadde antagelig ikke tenkt seg en så langdryg og redselsfull bakkekrig i byer og landsbyer og så opprørske bevisstheter fra Lviv til Sibir. Men han har ikke mistet taket i sin taktiske og strategiske hjerne og inviterer syriske tropper som er erfarne i bykrig. Han er ikke gal, men presis og med kniver i blikket. Selv prestene sies å være underlagt ham. Et storfyrstedømme-konsept. 7. mars 1971 holdt Sheikh Mujibor Rahman, grunnleggeren av nasjonen Bangladesh, en tale som på engelsk begynner slik: «My brothers, I have come before you today with a heavy heart.All of you know how hard we have tried. But it is a matter of sadness that the streets of Dhaka, Chittagong, Khulna, Rangpur and Rajshahi are today being spattered with the blood of my brothers, and the cry we hear from the Bengali people is a cry for freedom, a cry for survival, a cry for our rights…» Denne talen – holdt med myndig stemme – er tatt inn i Unescos arkiv over den muntlige verdensarven. Han som talte så myndig ble drept, talen ble bevart. Øst-Pakistan ble til Bangladesh i 1972. Bengali, ikke urdu, var og er morsmålet.Jeg minnes dette og tenker på Volodymyr Zelenskyys stemme. Betydningen av stemmen som kommer fra tro og viljen til å gå veien helt ut er innlysende. Han som taler er dødelig. Det han har sagt blir ikke borte.
At barna lærer å synge folkesanger og spille melodiene i Bangladesh trøster meg. Seksti barn, mange av urfolks slekt, satt i går og malte for første gang, på en liten øy i Bengalbukta, mellom leirhytter som nesten ligger under vannoverflaten. Barna fins, og krokodillene. Mangrovene fins, og rødfargen. Det er alltid umulig å vite hvem som får leve lenge, og hvordan. Det iscenesatte drapet rykker nærmere og nærmere. Men ikke påkall trøstende krisepsykiatre, for de vil kunne avlede oss fra alvoret. Ukraina er (og blir!) nabobygda.
(denne teksten ble også lagt på facebook idag)