Da jeg var barn, var radioen det fjerde familiemedlemmet. Vi stolte på den og trodde ordene vi hørte var sanne. Kanskje var sanne ord like sjeldne da som nå. Kanalene var færre, skjelningsarbeidet mindre krevende. Nå hamrer det i mange kanaler. Kjøp dette, og så dette, og dette! Og: se på krigen i nabolaget, se på de andres monstrøsiteter.
Hva skal jeg velge å tenke på. Men kan den det hamres på, velge? Hun må det.
Jeg velger meg avmilitarisering. Den får jeg ikke. Jeg velger meg en beboelig klode med en temperatur menneskekropper, mangrover, bier og reinsdyr kan tåle. Den får jeg høyst sannsynlig ikke. Jeg velger meg vill kunst som ikke lar seg temme. Den fins.
Europa er i krig. Bare de som er dopet kan la være å se den. En kan velge å dissosiere: det der er ikke meg. Det er ikke familien min. Det ER ikke. En kan deportere deler av virkeligheten vekk fra seg. Dette gjør vi uten å vite det.
Krigen mot vill natur pågikk for fullt lenge før krigen mot Ukraina ble militær. Krigen mot de fattige i alle land også. Jusen plukker ikke opp de kroniske krigene. Men det er flere år siden en nasjon invaderte en annens landjord med tropper «her hos oss». De vi gjerne vil sammenligne oss med – oss selv inklusive – har deltatt med våpen og militære styrker i mange kriger etter 1945. La Jemen være nevnt.
Jeg vet at indere ikke uten videre vet om invasjonskrigen i Europa. Putins regime har økonomisk makt i India. Ytringsfriheten der er selektiv. Kanskje kan folk på andre kontinenter ikke forestille seg krig-i-Europa. Krigen i India og Bangladesh er først og fremst den med Pakistan. Og hvorfor skulle sørasiater tenke på ulykke i Europa som har så mye og har forsynt seg så grovt. Og hvorfor skal ikke vi (indere) bruke like mye energi som dere (europeere og amerikanere).
Fremdeles pågår den europeiske krigen i en eneste fold av kjolen Europa. Det er kolossal fold. Den kan bli strukket ut og bli langt større. En krisepsykiater i NRK ville at foreldre skulle trøste barna ved å fortelle at denne krigen i hvert fall ikke kan komme hit til oss, og i hvert fall ikke bli kjernefysisk. Barn skal trøstes med sanne ord og pålitelig nærvær. Denne krigen kan opplagt bli kjernefysisk. Det fins såkalt taktiske kjernefysiske våpen. Disse ødelegger ikke Alt overalt. Men de ødelegger Alt der de anvendes.
Så hva skal jeg tenke på. Det jeg ikke slipper unna. Det som for lengst tilhører livs-og erkjennelseslinjen min. Krig = død i flertall. Det er ikke bare folk som dør. Det er villdyr, kjæledyr, våtmark og alle former for vidunderlig poetisk og annet mangfold.
En rakett blir ikke mindre rakett av å være laget i USA og brukt av marine eller luftvåpen i USAs eller NATOs navn utenfor Europa. Men: Putin-regimets imperiefantasi må stoppes. De som har vært med på å gjøre denne fantasien kolossal, og så brukbar, nemlig mange vestlige regjeringer og finansfolk, bør erkjenne sin egen delaktighet. «Vi» har vært med på å lage de nye oligarkene som muliggjør denne krigføringen. Fantasien om det storrussiske imperiet stammer lenger øst fra og er laget av russiske filosofer og ideologer.
Nedenfor, eller under, krigen med våpen fins en stillere totalkrig: den mot en beboelig klode. I sin konsekvens er det en utryddelseskrig. «Vi» har gjort oss avhengige av russisk olje og gass. (Norsk olje blir ikke mindre olje av den grunn.) Hvilket «vi» er dette? Det er i hvert fall også et europeisk «vi». Dette «vi» har kjøpt fra det russiske autokratiske regimet har styrket Putin og hans leiebillionærer. Det Putin-oligarkiske regime er altså blitt holdt oppe av «oss». Store deler av London er blitt kjøpt med disse pengene.
Og i dag, i radioen jeg fremdeles hører på, dukket spørsmålet opp om kjernekraft kunne løse oss ut av avhengigheten av russisk olje og gass og ut av den tiltagende heten – og gjøre planetens «kode rød» mindre rød. Kjernekraft istedenfor olje og gass, altså. Men da måtte den komme sammen med en garanti mot kriger, jordskjelv og det som kalles menneskelig svikt. Kjernekraftverk kan ikke bygges der krig kan komme til å pågå – om ikke byggherren er radikalt selvmorderisk og morderisk.
Kjernekraftverk i krig. Nei. Det har blusset opp flere branner ved Tsjernobyl i det siste.
Jeg er en som har elsket det russiske. Navnet mitt er russisk fordi moren min leste russiske romaner, W- en i navnet har annet opphav. Inntil jeg skjønner noe nytt, tenker jeg at russiske opposisjonelle, kunstnere og andre, må få komme til oss og være så lenge de holder ut i blassheten her. De behøves i Russland. Men de kan ikke gjøre opprør om de er døde.