Hva er en romanfigur. En romanfigur er en (noe) som ikke er i verden. Hun/han/det lages. Lages av hva. Fra skriveren. Bokstav for bokstav, setning for setning, og avsnittene. Fortellingenes arkitektur, taktskiftene. Noe av dette kan tenkes, annet kan ikke tenkes. Noe eksploderer. Noe blåser som det letteste siv, blåser inn når jeg minst venter det.
Her er jeg som romanfiguren lages i. Men er det «i meg»? Jeg vet ikke hvor jeg slutter, enn si begynner. Er porøs. Gjennom måneder, nei denne gangen år, lages en figur som inngår i en vev av flere figurer. Og jeg, som er verkstedet og verkstedets lille mester, må transportere meg, eller la meg bli transportert, til en figur eller flere figurer (som ikke er i verden) og som – slik er det bærende ønsket – skal «snakke til og med» lesere som er kjøtt i verden.
Selv om «tiden krymper» (Paulus), er ønsket slik.
Jeg vet ikke hva dette er, men det forlanger det jeg er. Og det forlanger i tillegg det jeg slett ikke er, men hver dag jeg setter meg ned – og også mens jeg utfører dagens hverdagsligheter, samt baler med harde, også politiske, realiteter – må jeg stemme kjøttet jeg er, disse sansene, inn på det MULIGE i denne figuren (som ennå ikke fins, og som rent prinsipielt alltid vil være uferdig, en åpen sirkel) og det mulige i figurenes vev, dette figurteppet jeg sitter inne i trådene til.
Jeg har saksen, og kan klippe av tråder. Jeg klipper av tråder, rekker opp masker. For det skal bli en form. Det skal ha stringens og tone.