Dette i dag. Die-In med XR. Legge seg ned på bakken (brusteinen/asfalten) midt i Oslo. Andre la seg ned på tre steder, jeg bare på to. Oslo S og Egertorget.
Plutselig høljet det ned. Ingen som lå der rørte på seg. Vi lå urørlig mens det høljet ned. Jeg krysset Grensen med dyvåte klær.
Jeg vet ikke hvordan XR kan flytte på bevissthetene i det norske sirkuset av kjøp & salg, som om planeten var forbruksgjenstanden vår. Den er ikke det. Den er seg selv med alle insektene og sommerfuglene. Alt jeg ikke vet hva heter.
Underlig å ligge der, og å ha ligget der, og vite at nesten ingen rundt oss/meg forholder seg til hva vi/jeg ligger der for.
Det er en kontant gest om det som er en kjensgjerning nå (alle som akkurat nå ligger i grufull tørke eller i vannkanten, i tillegg til i ruiner) og det ubeboelige som utvider seg – slik isen smelter i Arktis og Antarktis og den sibirske tundraen.
Jeg skal ligge slik igjen.