Notat 11. april 2024
Jeg går ut. Ned Akersbakken. Et galleriverksted med Hans Normann Dahls navn har vært åpent og innbydende lenge. Jeg har ikke gått inn der før denne dagen.
Jeg var nettopp fylt nitten, 1964. De tre årene ved Asker Gymnas, som elev og skoleavisredaktør var over, jeg bar et tungt nøkkelknippe i asylgangen til Blakstad Sykehus – og beslutningen var: til Paris 4. september! Der var fransk språk, fransk sang – og dit skulle algirske Ali komme.
Men først måtte jeg tjene penger å leve av i Paris. Derfor, og av nysgjerrighet på menneskehjernen, og kanskje «de utsatte», de internt deporte: tre måneder som pleiemedhjelper i asylgangen, den med de galeste.
I juni 1964 ble jeg invitert, sammen med han som ble redaktør i skoleavisen Excelsior etter meg, Ola Lars Andresen, til fest hos Hans Normann Dahl. Der snakket Georg Johannessen hele natten. Tekstilkunstner Siri Blakstad var til stede, nettopp hjemkommen fra Polen. Fra henne fikk jeg lære at en kvinne kunne være kunstner – og om Polen.
I går var bestemmelsesstedet Galleri Dobloug med malerier av Bjørn Carlsen, og før det: en stille stund i St Olav. Men jeg gikk først inn i HN Dahls Galleri. Der hang tresnittene hans og jeg så dem og gjenkjenne dette menneskets raushet. Han var aktiv i Nei til Atomvåpen på åttitallet. Jeg så ham av og til i slike sammenhenger – etter den viktige festen i 1964.
I rammeverkstedet stod Magnus, sønnen, og laget rammer. Født etter 1964. At jeg traff faren før han var født! Rammerksted, innenfor dette: galleri, og innenfor dette: et sittested med bøker. HN Dahls bøker. Det var bevegende.
Jeg snakket med en Åse, medeier. Jeg har lenge tenkt at maleriene med plantefarger, de laget av barna og de unge i West Bengal, kunne stilles ut i en profesjonelt galleri en gang. Jeg nevnte det for henne. Hun var høflig! At innramming er et gammelt tema for meg, nevnte jeg også. (The framing, avgjørende for en fotograf! Hva er utenfor, hva er innenfor, og beslutningen om dette i det fotografiske øyeblikket). Både Magnus, Åse og en tredje: Helge, ble nysgjerrig på min opptatthet av ramme og rammemaker. Plutselig husket jeg sangteksten Rammemakeren fra albumet I alt slags lys med Deepika/nå Deeyah i 1991/92. Jeg laget alle sangtekstene til den. Jeg nevnte dette, og Rammemakeren, og de måpte: Vi har hørt så ofte på den her, sa de. Teksten skulle hengt på veggen. Jeg svelget, sa ja: jeg signerer den før den rammes inn, gikk videre. Inn i St Olav, og videre til galleri Dobloug og Bjørn Carlsens malerier. Der satt han, den trofaste gallerieieren, og der snakket en besøkende ivrig i telefonen. Jeg bad henne ikke tie. Hun avsluttet samtalen, så på meg og sa men du er jo W. Hun bodde i leiligheten min i Budapest rett før pandemien, gir ut en diktsamling snart. Og med ett sa hun: så modig du er på facebook. At du der tør nevne …..et essay i gud.