forgårs. Det er omsider hverdag i byen. I går dro vi sørover, retning Canning, i
Sundarban, som betyr ”skjønnskog”. Det er der mangrovene, her kalt bandha bon, som må bety skog-som-binder-jorden
eller skog-som-holder-jorden-oppe, vokser i vannkanten.
med det intrikate rotsystemet, lysekronerøtter, som er synlige i lavvann, med
utskillermekanismer for saltet. Egenartede beskyttere av land og det
levende.
daddelpalmer, kokospalmer, banyantrær, sukkerrør, neem, babla, og det digre
osot-treet med kolossale hengende bikuber i greinene. Jeg telte
nitten bikuber, i ett eneste tre.
Regjeringer går inn for veier, i nord som i sør-øst. Bilene, ja
bilene. Oljen, ja oljen. Mitt nei til å hente opp mer olje. Men jeg satt jo i en bil. Det
er ikke min bittelille privatøkonomi med sære prioriteringer som redder klodens
klima.
Sundarban – som holder Kolkata oppe. For å tenke poetisk om Sundarban må jeg
se landskapet og høre hva folk nær saltvannsskogene sier.
23. mai 2009 flommet vannmasser innover
deltalandet. Det var dag, ikke natt. Derfor kunne de aller fleste redde seg. De
ble ikke varslet, men observerte rare krusninger i vannet og skyndte seg til det
høyeste stedet. Meteorologiske myndigheter visste om syklonen. Men de røpet
ingenting til småfolk. Hadde det vært natt, ville det vært den siste. Det var
det de sa, mennene ved tesjappa i Gosaba i går. Hvem skulle vi reddet, sa han.
Oss selv, eller landsbyens eldste.
på kjerreplanet, innover mot urfolkslandsbyer. Det var som å gro inn i grønnsværet. Som
å være i mange planetariske tider samtidig: en opphavstid, likesom før vann ble
skilt fra land, en mellomtid, der folk bruker mange tungemål og noen vet at
dyrene ikke er å forakte, og heller ikke vannet, eller honningen, samt tiden
for det lave landets sannsynlige neddykking, med alt og alle som ikke i tide er
blitt evakuert, men hvor.
Sove i båt? Eller i skogen, og våkne der, i et hus av bambus og leire, sammen
med de dyrene som våkner først, og folk som trasker langt for å hente drikkbart
vann. Arsen i det vannet? Ja, antagelig arsen.
lille (vestbengalske), tenker på veiene. Det gjør utfarten mer bekvem. Bekvem
utfart mot et vidunderlig lavland.
I en ajurvedisk sjappe i Gosaba satt en kabiraj, en ajurvedisk lege; vi kjøpte
jern- og kalciumpreparater hos ham. Han diagnostiserte Binod og meg ved å
kjenne på pulsen vår. Det han sa til hver og en av oss forbløffet. Han
ble momentant en av den lille flokken av de som tenker ikke-lineært.
meg kirkene: en katolsk, en anglikansk, en Assembly of God. Vi spurte en kvinne om kirken var åpen. Hun sa det var dagen for
de døde, gå til gravlunden.
fromme ved graver pyntet med blomster og lys. Messen ble feiret. Bergprekenens
ord om å kle og mette de fattigste og forlange rettferdighet ble uttalt med solid stemme av den lokale presten.
For Sundarban. For denne skandalen av en by, Kolkata. For biene. For de
herreløse hundene. Og for de syngende barna i Bangladesh.