My Own Books

Et essay i Gud (2024)

I «et essay i gud» har Wera Sæther skrevet en indre selvbiografi i romans form. Med åpent blikk for verden, blant hinduer og muslimer, jøder og katolikker, kunstnere, mystikere og aktivister, i Østen og Vesten, vender hun stadig tilbake til et nakent øyeblikk - bestemmende for hvem hun ble og hva hun gjorde. Hun ser, hører, får, rystes, mister og elsker; nåde blir en stein å legge hodet mot. De siste årene har en apokalyptisk følelse slått mot steinen. «Det kom ord i meg som aldri hadde vært der før. Norske ord i en fremmed dialekt; de kom direkte og utildekt. nåde er · agnus dei Hvordan kunne dette navnet, guds lam, gripe så sterkt tak i tjueåringen som hadde falt ned i en ukjent skog, og ikke hadde hatt noe med en katolsk kirke å gjøre; ja, hvordan kunne dette rare navnet bli viktigere enn penger, studier, kroppen og ønskene i kroppen.»

Tango med Elisa (2021)

Tango med Elisa forgår i Budapest og Oslo. Barnet Elisa som kan se, høre, snakke og huske, men ikke lese, er prismet historien brytes gjennom. I en dans med de voksnene nærmer Elisa seg Rita som valgte å dø, men er i alles minne. Tango med Elisa er en frittstående oppfølger til Se Europa. Der Leningrad-symfonien av Sjostakovitsj var lydspor til Se Europa, åpner denne romanen hos Bartok i Budapest. En by som er en viktg ressonansbunn for historien.​ Elisa har ørene fulle. Alle i Almassy 4 i Budapest har det. De lager lydene selv. Det kommer lyder fra høyttalerne også. Nå er det Bartok, sier mamma. Hvem er det, mamma? En musiker. Er han det nå også. Det rykker i mamma så Elisa kan se det, hun kunne tatt på det til og med. Rykket ligger i skulderen til mamma som bykser rett opp og faller ned igjen tre ganger, minst. Det går an å telle til tre. Mamma klør seg i håret. Det blir mer og mer bustete. Skillen gror igjen. Å, det hun sa om mannen var feil. Men kan en som er død være musiker også. Han kan det. Mannen er i graven og musikken er i ørene våre natt og dag hvis vi vil.

Lavlandet (2018)

Wera Sæther har reist til landet nedenfor Himalaya i en årrekke. I Lavlandet har hun samlet sin erfaring og sitt blikk i en roman der hovedpersonen like mye er en tilstand og et land, som fortelleren selv. «Barn kommer løpende i lånte klær for å være med i sangen. En jentunge tråkker sju timer i sand og gjørme og krysser tre elver for å synge, og neste dag krysser hun de samme for igjen å spise og sove hos sin mor.»

Se Europa (2017)

Leningrad 9. august 1942, Budapest 23. oktober 1956 – og ikke minst Oslo 22. juli 2011 – er alle datoer som griper inn i livet til menneskene i Se Europa. Wera Sæther maler med fotografisk presisjon et bilde av en familie og tragdien som rammer den. Restfilharmoniens oboister og strykere ville bukket under om ikke partituret til den sjuende symfonien var blitt fraktet til Leningrad under blokaden i 1942. Det var begynt å mugne rundt obohullene, og hungeren var stor i byen. Oboistene hadde sot i håret 9. august, da symfonien ble uroppført. Mugg og, i tillegg, sot. Vinteren hadde, som den pleide, vært kald i Leningrad; folk brukte det de hadde for hånden til brensel. Var det kanskje derfor det lå sot på rare, men vitale steder på instrumenter og klær. Sjostakovitsj (Dimitrij Dmitrijevitsj) døde ikke før han måtte, og uten å ha gjort seg til Stalins klovn.

Barnet, døden og dansen ; Lovet være du, søster Brød (2015)

Disse to bøkene, nå samlet i ett bind, er uløselig forbundet med en livsform. Denne livsformen var og er kollektiv, praktisk og eksistensiell. Den var fra begynnelsen av teologisk begrunnet: gud er nede. (Trykk på bildet for mer informasjon)

Ukjent fugl (2012)

Denne boken er en essayistisk, visuell og poetisk reiseskildring som vever det lokale sammen med det universelle, religion og filosofi sammen med det hverdagslige og økonomiske. Overalt i beretningen kommer kjærligheten til syne: kjærligheten slik den formidles av melodi, ord og sangere, nydelig illustrert med Wera Sæthers egne fotografier. "Det dreier seg om en reise med sangere, sang - og sangens tekster," skriver forfatter, fotograf og gjendikter Wera Sæther. Hun har i flere år arbeidet for å bevare sangtradisjoner i elvelandet Bengal, i nært samarbeid med andre i Norge som tror på betydningen av dette.

Mannen og datteren (2010)

Det hender at noen blir sviktet. Til og med av sin egen familie. Det hender at en som blir sviktet trekker seg inn i seg selv, mister troen på seg selv, blir ensom, men uten å miste drømmen av syne. Det hender at en som er ensom til slutt møter noen som åpner stengte dører. Et slikt møte kan være spennende. Wera Sæther har skrevet en poetisk fortelling om en svært ensom mann som opplever noe vidunderlig.

Rett øst (2009)

"Rett øst" er en billedbok med korte, poetiske tekster og flotte fotografier. Boka tar leserne med på en reise til Kolkata i India. Her møter vi hunder og katter, barn og voksne - som sover, leker og arbeider i gatene. Boka egner seg godt for mennesker med utviklingshemming, men kan også være til glede for andre lesere, både voksne og barn som liker bøker uten for mange ord. Siden debuten i 1973 har Wera Sæther (f. 1945) skrevet poesi og prosa, romaner både for barn og voksne og dokumentarer fra Rwanda og Guatemala, men især fra India. Hun har hatt flere fotoutstillinger med India som tema. Wera Sæther tar oss denne gang med til Kolkata, som hun kaller sin aller kjæreste by.

En annens navn i munnen

"Den gangen hadde de tredd jordbær på strå. Nå kunne han ikke tre ordene sine på en setning engang. Den gangen hun lå på knærne eller satt på huk, med øynene så nær hans som bare mulig, alldeles fortrollet nede hos mosen, var alt helt stille." Rut er ganske alene i verden. Faren er på sykehjem, senil og døende. Det var faren som forstod henne da hun var liten. I nåtiden har hun lille Joakim å snakke med og presten Williams nye kone, russiske Anna, som hun skal lære norsk. Stemmen, motet og ordene til Patti Smith har vært med henne lenge.

MammaRitaHuset (2006)

Bokstavene og mormor O, a, i, lang i, u, lang u, rhi, e, oi, lang o, ou, k, kh, g, gh, c, ch. Uma nynner bokstaver hvor hun enn sitter eller står og hver kveld før hun sovner. Rett som det er tar mamma tak i en av bokstavene hennes og lager en liten sang som begynner med akkurat den, der de ligger på stråmatta og det er like mørkt for den som er blind som for den som ikke er det. Når månen er like sped som en av de tynneste sigdene pappa pleide å slipe i smia den gangen for lenge siden, er det akkurat like bekmørkt for begge to. (Klikk på bildet for mer informasjon)

Umas øyne – barnebok (2004)

Hovedpersonen i denne romanen er den fattige piken Uma, som figurerte som biperson i Saras reise. Sara så Uma på toget til Benares der hun og den blinde moren hennes tigget. Sara og Uma ble kjent på denne togturen, og i Umas øyne fortelles det om konsekvensene av dette møtet. De to bøkene utfyller hverandre, men kan like gjerne leses hver for seg. (Klikk på bildet for mer informasjon)

Inn i India (2002)

Omtale Inn i India En frodig, kunnskapsmettet og klok bok, stappfull av fortellinger fra indisk hverdagsliv og mytologi, med samtalene på toget som høydepunkt. Dette er beretningen om en tre måneders reise i India i år 2000. Forfatteren reiser sammen med en bengalsk familie, to billedkunstnere og deres sønn på sju år. Reisen foregår for det meste med tog, lokaltog som langdistansetog, i øst, vest, sør og nord. Toget er et gjennomgangstema. Reisen oppleves i stor grad gjennom den indiske familiens øyne og ører, med festlige og innsiktsfulle kommentarer til alt som foregår rundt dem. Fortelleren lytter, noterer, fotograferer og trekker til seg inntrykkene med alle sanser. Toget i India er en mangfoldig og fargerik verden, full av lyder og lukter, og ikke minst en stor variasjon av mennesketyper. Det er dette som gjør denne boken til en så utrolig fascinerende lesning, vi lever og ånder med forfatteren og hennes reisefeller. Med sin store innsikt i den indiske, særlig bengalske kulturen, og med sin erfaring fra de mange tidligere reisene i India, vet Wera Sæther hva hun snakker om.

Saras reise – barnebok (2001)

Sara sitter på toget fra Calcutta til Varanasi. I posen hun har på brystet ligger en hemmelighet av det brennende slaget, et gammelt fotografi mamma gav henne før hun døde. Sara har vært enebarn bestandig. Hvem er da det andre barnet som mamma holder så tett inntil seg på bildet, og hvor er han nå?Når du blir 11 år, hadde mamma sagt, skal du reise til dai-ma, jordmoren din. Hun kan fortelle deg resten av historien. Saras lange reise blir en tankenes og minnenes og møtenes reise. Toget er som et lite samfunn, et India i fart. Og hovedtemaet er de evig aktuelle spørsmålene: Hvor kommer jeg fra, hvor hører jeg til, hvem hører jeg sammen med? En god bok å lese høyt, eller lese selv for bokslukere fra ca. 10 år. Wera Sæther er kjent for et bredt forfatterskap for voksne. For barn har hun tidligere utgitt bl.a. tre fotobildebøker fra India og Guatemala.

Brent barn

Med poetisk kraft og psykologisk tyngde skildrer Wera Sæther ulevd sorg, tapserfaringer og følelse av forlatthet, men også ulike avskygninger av kjærlighet og kjærlighetens fundamentale betydning.Alle mennesker har sitt hjertemenneske. Mira har en sønn og mannen Johan. Johan taper verden av syne fordi han har en sønn han aldri har sett i Bengal. For Mira kan det finnes en vei til Bengal og tilbake til kjærligheten for henne og mannen. Det gjelder å lete. Men poetisk kraft skildrer Wera Sæther ulevd sorg, tapserfaringer og følelse av forlatthet, men også av avskygninger av kjærlighet og kjærlighetens fundamentale betydning.

Adresse i vinden. Indiske reiser (1999)

I mer enn 20 år har Wera Sæther reist i India – til Calcutta og til ørkenen i Rajasthan, til Mor Teresas hus, urfolk i skogene i Orissa og til Bengals sangere, baulene, de som synger at deres adresse er i vinden. Ørkenen med farger, overvintrende traner og trusselen fra prøvesprengningene er et tema. Bengal med vennskap, musikkfestivaler og oversvømmelser er et annet. Og sexarbeiderne som går ut på gatene i Calcutta for å kreve arbeidsrettigheter er også India.

Adresse i vinden. Indiske reiser (1999)

Anton, en gammel mann, sitter alene og husker sitt liv. Sin kone Klara, sønnen Lille-Emil, jødiske Rosa, de 27 døde barna og Lille- Isaak som satt og spiste sjokolade under flyvingen. "Støvets sønn" er en roman om forskjellige former for kjærlighet, og kan leses som en frittstående roman og som en oppfølger til Wera Sæthers tidligere romaner, "Ruts bok 1989" og "Om mitt hode var vann".

Denne krukken er knust (1998)

Mannen har levd i et ekteskap med to barn i nesten et helt liv. Opp gjennom årene har han truffet kvinnen som forteller denne historien flere ganger. De har innledet et forhold som gang på gang har blitt brutt fordi han tross alt ikke ville bryte med sin kone og fremfor alt sine barn. Gjennom et intimt og bekjennende klageskrift i dagboks-form, bearbeider kvinnen sviket og sorgen og vinner litt etter litt innsikt og en forsoning hun kan leve videre med.

Om mitt hode var vann (1997)

I denne romanen er presten Wilhelm (fra «Ruts bok 1989») den bærende stemmen. Wilhelm er den som hører. Helt fra han var guttunge har han måttet høre; om faren, begravet eller ikke begravet, i utlandet, om moren, som forrådte landet. Som prest tar Wilhelm inn over seg sognebarnas betroelser. Han spiller piano, og siden orgel, for å holde ut kunnskapen og skammen. Han skammer seg over det han bærer på og over det han mangler. En dag betror et sognebarn ham at en skamløs kvinne har flyttet inn i sognet. Da begynner Wilhelms nye reise. «Om mitt hode var vann» er en tett oppfølger til Wera Sæthers forrige roman «Ruts bok 1989», og forfatteren planlegger flere romaner i denne syklusen. I 1996 mottok Wera Sæther Dobloug-prisen for sitt forfatterskap.

Det uhørte Guatemala – fagbok (1997)

Forfatteren og fotografen Wera Sæther er på reise i landet hvor overgrep har fått prege menneskene hun møter. Stillferdig og uten fakter forteller de om sine liv; om hverdagen, om gledene - om sorgen. Forfatteren beretter historien videre. Lavmælt, vakkert og poetisk - med dypfølt harme og sjelden respekt.

Maisbarnebarna (1996)

«Selv om erobrerne herjet, ble mayaindianerne ikke borte. Språket Mam ble heller ikke borte. Og maisplanten gir mat til barna sine fremdeles. Vi er maisens barn, sier de. Maisens barnebarn og barnebarns barn. La oss lage maispannekaker, Lucía, sier bestemoren hennes.»

Ruts bok 1989 (1995)

26 år gammel kjemper Rut fremdeles for å slippe løs fra morssymbiosen og bli sin egen. Det er en gripende, usentimental fortelling med komiske situasjoner og et poetisk språk fullt av overrumplende bilder og snåle konstellasjoner. Det er Ruts språk - hun som vet at så lenge hun ikke slutter helt å spise, vil de ikke legge henne inn igjen og hun kan fortsette å lage sine egne ord. Hun som bruker den ville rockartisten Patti Smith fra Chicago som sitt speil: Hvis Patti Smith engang ga seg med å synge, ville det bli mye tammere på jorden.

Gudinnen med det skinnende sverdet (1995)

Boka handler om kultur og religion i Bengal, India, slik det oppleves av jenta Shilpi på 6-7 år. Mormor Kalyani forteller historiene om gudinnene, om hvor de kommer fra og når de kommer. I oktober kommer Mor Durga, da er det fest . Vi får høre om alle gudemakerne som gjør penger på festen, og om ofring av dyr som Shilpi synes er avskyelig. Tre uker senere kommer Mor Kali. Disse festene foregår mens det er tørketid i Bengal for det er upraktisk med mye regn når man har fest. Til slutt reiser gudinnene vannveien tilbake til fjellene. Bare Mor Ganga, elvemoren med de lange armene, er hos barna bestandig. (Klikk på bildet for mer informasjon)

Rwandas øyne

Dokumentar

A for ansikt (1994)

Romanen handler om en barnløs norsk enkemann, en pensjonert fabrikkarbeider, så ensom at han er uten navn. Han ønsker at noen skal se ham, lengter etter å bli noe annet. Forfatteren skildrer hans sinn og hans innerste tanker, mot en bakgrunn av bestialiteten i Europa fra tredveårene av.

Kan kamelene synge? (1994)

Kan kamelene synge? er første bok i en serie som i tekst og bilder vil fortelle norske barn om barn i andre samfunn og kulturer, med andre religiøse tradisjoner. I denne boka fra det fargerike ørkenlandet Rajasthan i det nordvestlige India, er det barna og den kunstneriske tradisjonen som står i fokus. Vi kan lese om Dilwar, sangeren i den altfor store skjorta, om tøytørkerbarna og dukkemakerbarna, om musikerguttene, om gjeterjentene, og om Patra på ni år som skal giftes bort i april.

I Naomis hus (1993)

Mellom Uganda og Zaire ligger det kriserammede landet Rwanda. I hovedstaden Kigali er mer en en tredel av kvinnene i fruktbar alder HIV-smittet. I seks uker bodde Wera Sæther sammen med AIDS-syke Naomi og storfamilien hennes der. I Rwanda er kvinnene offer for et undertrykkende system. Her har forfatteren latt kvinnene snakke, og med hver sin stemme nærmer de seg samfunnet, tradisjonene, kulturen og hemmelighetene. Wera Sæther forteller også om sitt eget møte med Rwanda og om det å være eneste hvit blant svarte. Boka er illustrert med forfatterens egne fotografier.

I lys av døden (1992)

Døden er tema i denne boka. Gjennom et essay og en beretning fra et dødsleie skildres det dypt personlige ved denne siste etappen i livsprosessen og siste handlingen et menneske utfører i verden. Mens forfatterens mor dør blir hun fotografert. Hun er et levende menneske, døende... Illustrert.

More books

Jeg tar asken og går, 1989
Berøring forbudt, 1988
Rommet med det rare i, 1988
I samme land, 1988
Fravær Nærvær, 1987
Vi overlever ikke alt, 1987
Kjærlighetssang, 1986
Afrika, Ordfrika og andre hemmeligheter, 1986
Sol over gode og onde, 1985
Comiso, en klage, 1984
Hvit sol, 1983
Vei, 1980
Lovet være du, søster Brød, 1979
Barnet døden og dansen, 1978
Der lidelse blir samfunn, 1975
Kvinnen, kroppen og angsten, 1974
Mellom stumheten og ordet, 1974
Barnet og brødet, 1973