Sunobrev 1
Sunobrev 2
Sunobrev 3
Sunobrev 4
Sunobrev 5
Sunobrev 6
Sunobrev 7
Sunobrev 8
Sunobrev 9
Sunobrev 10
Sunobrev 11
Sunobrev 12
Sunobrev 13
Sunobrev 14
Sunobrev 15
Sunobrev 16
Sunobrev 17
Sunobrev 18



Suno



SUNO betyr HØR!, og er uformell imperativ på bengali. Det er navnet på folkemusikkprosjekt som i perioden 2004-2008 var tilsluttet en stor bangladeshisk NGO og nå er selvstendig. Det drives av den registrerte organisasjonen Arshi Nagar («speilbyen», en term fra sanger-mystikeren Lalan Fakir) som har base i Lalmonirhat, nord-vest i Bangladesh. Økonomisk støttes det, inntil videre, ene og alene av enkeltmenesker i Norge. Det har solid forankring i folkelig og religiøs kultur i distriktene Lalmonirhat og Kurigram.

Arbeidet består i å bevare, videreføre, «feire» og inspirere lokal tradisjonsmusikk og lokale tradisjonsmusikere; kvinner og menn, muslimer og hinduer. Jenter og gutter i folkeskolealder lærer å synge (og spille!) formødres og forfedres sang og musikk.

Sangtradisjonene var nærmest blitt «stumme» da arbeidet begynte i 2004. Det fins ikke arkiv over denne tradisjonen. Nå drives femten lokale «gurugrihaer», dvs. lokale sang&musikkskoler i eller ved guruens hus. Ti på fastlandet og fem ved eller på øyer i Brahmaputra. Festivaler organiseres hvert år og fattige musikere får nye instrumenter eller gamle reparert.

Den norske støtten har frem til våren 2009 vært meget uformelt organisert og drevet av entusiasme og grasrotnærhet. Siden prosjektet og forpliktelsene vokser (se nedenfor), blir «Suno/Norge» for øyeblikket fastere strukturert med styre og ansvarsfordeling. Det skal uansett fortsette å være et grasrotprosjekt der nærheten mellom «dem der» og «oss her» er stor. Vi skal i størst mulig grad kjenne hverandre ved navn.

«Suno/Norge» ønsker og behøver støttemedlemmer som gir økonomiske bidrag, små eller store, etter evne og vilje, på årlig eller månedlig basis, og for øvrig kan bidra med entusiasme, kunnskap, nettverksbygging - og ved selve det å ønske å være med i et fellesskap der «grasrotkunst» binder oss sammen. Vi ønsker ikke å lage en felles regel for hva hver enkelt skal bidra med og når, men la giveren gi i sin egen rytme og etter beste skjønn. Hengivenhet, arbeidstid og ekspertise er også bidrag. Overfører du en pengesum og sender e-postadressen din til «Suno/Norge», vil du deretter motta «sunobrev» i mailboksen din. «Suno/Norge» har forpliktet seg til å overføre en fast budsjett-sum til Arshi Nagar, Bangladesh. Dette skal drive de femten lokale sang&musikk-skolene og kontoret i Lydstudiohuset i Lalmonirhat, honorere en stab på sju personer og drive et barnehjem/internat med seks barn. I løpet av 2010 vil også cd-produksjon ta til.

Det fins brosjyrer, kalt Hear It, om prosjektet på engelsk. Last ned som pdf her.

Cd-er produseres på basis av opptak fra besøk til besøk.

Prosjektet drives uten administrasjonskostnader i Norge.

Bankkontonummer: 1645 11 12078.

Epost-adresse: wera.sether[alfakrøll]gmail.com.



Brev 18 (Oslo 1. august 2009)

Jeg har slett ikke vært i Bangladesh siden siste sunobrev. Men det er også sant at jeg alltid er i Bangladesh. Telefonlinjen er svært åpen. En times telefonsamtale i uken blir det, minst. I tillegg er jeg der også uten telefon.

Neste lange reise vil bli 25. september-27. desember. Som tidligere: cirka halve tiden i India og halve tiden i Bangladesh. Under eid-festen etter haj vil jeg være hos våre folk i nord-bangladesh. Det vil enda en fra Norge. For en glede!

Nå som achin pakhi (ukjent fugl), internatet/barnehjemmet, for lengst er åpnet, er tettheten min til suno-arbeidet, om mulig, enda større. Fire-fem barn på tunet utenfor LydStudioHuset gjør en stor forskjell! Et par barn er kommet for etter en stund å dra tilbake til «morshuset». I et tilfelle klarte ikke moren å være uten datteren, i et annet ble datteren sendt for å hjelpe til i en svogers hus.

Vi vil ta imot et par barn til. Men det skal dreie seg om barn som ikke har noen «bak seg», dvs. foreldreløse og forlatte barn. En funksjonshemmet og foreldreløs gutt bor hos mormoren sin nær en av sangskolene våre. Han er ni år og har lært å synge. Men barnehjemmet vårt er for jenter!!!

De som bor i achin pakhi nå er Rehana, Sharifa og Anna. Ripon har vi tatt til oss, men han kamperer sammen med Bilash, sønnen til Badsha, i det lille huset ved siden av. All privatundervisning har barna sammen: i sang som i skolefag. De spiser sammen. Også Ripon er cirka 14 år. Han og Rehana går i samme klasse.

Ripon skriver dikt. Vi snakket om dikt på telefonen i går. Husk diktets rytme, Ripon, sa jeg. Som en sang! sa gutten i stemmeskiftet. Det er besværlig for ham å synge nå. Men han kan skrive!!!

Lille Anna er et mirakel. Hun går i 2. klasse og jeg er sikker på at hun vil gå langt, langt i sang. Ektaraen er med henne for lengst. Sharifa og Rehana er de to store jentene, den ene 13-14, den andre 14-15. Rehana har begynt å ta fiolinen fra Kolkata til seg. Antagelig også Sharifa.

Sharifa er et virkelig sangtalent. Vi har vært engstelige for henne, for stemmen hennes er viden kjent. De er mange, de mennene som vil ha så flotte jenter.

Boken om sangen og barna i Bangladesh er under utforming. Det har vært hovedarbeidet mitt denne sommeren. Badsha sier: ma, du må skrive og skrive om hva ungjentene i dette området blir utsatt for; hvordan de blir «torturert», altså om de ikke blir beskyttet.

Noen av dere vil huske hvor dramatisk Rehanas situasjon var tidligere dette året. Hun rømte til Arshi Nagar sammen med svogeren, Darbesh. Vi var redde for farens og, ikke minst, onkelens straffereaksjoner. Til nå har onkelen, som er familiens eldste og derfor mektigste mann, såvidt jeg vet ikke foretatt seg noe saboterende i Rehanas anledning. (Det er han som i noen år har tjent på jentas sangopptredener). Faren har besøkt Rehana. Svogeren Darbesh, storesøsteren Shahnara og barna deres har besøkt henne to-tre ganger.

Og nå begynner en ti dagers eksamen for alle skolebarn. Makan til eksamensstrev!!! Matematikk 1, matematikk 2, engelsk 1, engelsk 2 osv.

Det er grunn til å tro at disse barna vil kunne bli gode grasrotarbeidere for Arshi Nagar om noen år.

2. august reiser Badsha og Nabiar til Dhaka for å sluttføre prosedyren med å registrere Arshi Nagar som en NGO i Bangladesh. For en prosess det har vært! Det hemmelige politiets tre greiner (!), alle byråkratiske instanser i småbyen, alle, absolutt alle statlige og komunale instanser har gransket oss. Såvidt jeg vet, er alle papirer klare nå. Men i Bangladesh er det vanskelig å vite. Noen kan plutselig finne på noe... En bistandskyndig i noradsystemet sa til meg i juli at Bangladesh er et av klodens aller vanskeligste land å opprette en organisasjon i.

Samtidig med barnehjemmet og registreringsprosesessen har Badsha, Nabiar, som er den kyndige altmulig-mannen vår, og Shyamul, den musikk-kyndige dratt ut til sangskolene så ofte de har kunnet. I 2009 er tre nye skoler opprettet, to av dem i sandøy-området. Alle tre er visstnok meget vitale. Det er da også sant at det er lettere å være vital første og andre år enn femte og sjette. Også dette er en utfordring! Og så er det alle jentene på tretten-fjorten-femten! Hvordan skal vi beskytte dem?

Vi har sikkert tretti-førti av så store jenter, kanskje flere, i Arshi Nagars «telt».

Monsunregnet er ikke kommet ennå. Det er knusktørt i nord. Avlinger blir ødelagt og ny ris kan ikke plantes ut, i hvert fall ikke der det ikke fins vanning av kunstig slag. I Dhaka falt det i løpet av sju timer på tirsdag 333 mm nedbør, rekord siden 1956.

En av våre første, og en av mine aller kjæreste, guruer, Mohammad Ali fakir, er syk. Han er en av de eldste, med det største reservoaret av sanger. Da jeg hørte ham første gang i 2005, spilte han på en sur fele som han hadde fått i India. Han har fått ny fele siden det. Mohammad Ali synger til gråten tar ham, slik marfatier av det hengivne slaget gjør. Nå kan han ikke undervise mer. Han og den kjære kona hans vet det. Arbeidet med å nedtegne alle sangene han kan er påbegynt. Vi kan selvsagt ikke «sparke ut» Mohammad Ali, som er for svak og «langt inne» til å skjønne hva barn behøver. Barna behøver en annen lærer. Så skal Mohammad Ali få beholde et lite honorar og, ikke minst, æresposisjonen. Sangskolen befinner seg på hans tun. Og den skal ikke flyttes.

Badsha, Badshas kone Jasmin, Nabiar, Shyamul, Rehana, Ripon, Sharifa, Bilash og Anna hilser til dere alle.


Brev 17 (Oslo 18. april 2009)

Jeg er i Oslo. Det blir Sunokveld 29. april, hos Ellen Alexandra Lothe. Jeg håper å se dere, fortelle - og la dere få høre. Det vi får være med på i nord-Bangladesh er, i mer enn en sammenheng, ikke til å tro.

Det har med erindring og selvrespekt å gjøre.

Dette brevet ble skrevet i ensomme timer på et hotellrom i Delhi. Jeg måtte dit, siden BA har nedlagt flyavgangen Kolkata/London:

Det er første dag i det bengalske året, paila baisakh, som er 14. april 2009.

Plutselig har jeg forlatt Bengal. Natt-tog Kolkata-Delhi. En forbløffende samtale med en medpassasjer, en pensjonert professor i bengalsk litteratur. Da jeg nevnte caryapad, de buddhistiske sangene som er baultradisjonens kilde, ble han forbløffet. (Se «Bengalske sanger» i Verdens Hellige Skrifter, 2005.) Der satt vi forvåket og utvekslet bengalske ord. Da jeg sa at Rabindranath Tagore var byens og «skriftens» sanger mens Lalan fakir tilhører selve jordsmonnet, skjønte han hva jeg snakket om. Og han visste at sangen vi har hengitt oss til i nord-Bangladesh virkelig er «lupta prae»: nesten forsvunnet.

Men den forsvinner ikke, og skal ikke forsvinne.

Jeg tilbrakte seks uker i «sunoland», i februar-mars. Store uker. Arshi Nagar er ved å bli registrert som nasjonal NGO. Det har ikke vært mitt ønske å bli «NGO». Men det er en administrativ nødvendighet. For en papirmølle, for en runddans av penger og signaturer. Ingen i offentlig posisjon foretar seg noe som helst ubestukket. NGO-registreringen er en kostbar affære. Det var den regionale registreringen i september/oktober også.

Jeg vil skrive konkret. ArshiNagar ble frisatt fra den store NGOens grep i september/oktober 2008. Vi beveger oss under en stor himmel, men ofte i hard vind, nå. Ødeleggelsesenergiene, tilsynelatende uten annen hensikt enn å ødelegge det som har med andres glede å gjøre, er store.

Som både Ripon og Rehena sier: ingen ønsker andre noe godt her.

Den vidunderlige villigheten til å hengi seg å tjene, uten baktanke og hensyn til profitt som fremdeles er vital i Vest-Bengal (og India), er nesten umerkelig i Bangladesh. Det kan ikke (bare) skyldes fattigdommen, og heller ikke harde former for islam. Jeg tror det skyldes mentale konsekvenser av NGO-enes lange og dominerende praksis i landet. «Utlandet» er altfor tungt tilstede i den nye statens økonomiske liv.

Ris, hvete og olje er altfor kostbart.

Det vi i Arshi Nagar/SUNO har gjort siden oktober 2008: vi har opprettet et kontor med computer/internett samt en stab til å betjene både feltarbeid og kontorarbeid. Dette medfører selvsagt helt nye utgifter. Før var det bare Badsha vi «lønnet». Nabiar, en hardtarbeidende altmulig-mann, har vært avgjørende i runddansen mellom administrative instanser og politiinstanser, ikke minst de hemmelige tjenester, som NGO-registreringen nødvendiggjør. Shyamul drar rundt til sangskolene og underviser lærermestere (guruer) og studenter i klassisk musikkteori og instrumenthåndtering, samt stemmebruk. Shyamul er Badshas musikalske «bror», men uten Badshas sangkunnskap. Badsha er virkelig et levende sangbibiliotek...! En kvinne skal se etter jentene i det nye lyet vårt og lage mat. Shoag skal betjene datamaskin mm. Shahidul er vaktmester.

I mars ble «acin pakhi» (ukjent fugl, en term fra en lalan git) åpnet. Der bor fem jenter, deriblant Rehena. Ripon, gutt, sover i rom med Bilash, Badshas sønn. For de seks er vi/jeg totalt ansvarlig(e). De går på en god grunnskole, i 2.,3., 6. og 7. klasse. De spiser, leser lekser, går på skolen, får privatundervsning i matematikk, engelsk mm, samt solid sangundervisning. De er heldige, og jeg tror de vet det.

Tre av dem, Liza, Sharifa og Rehena, var med da jeg dro til Dhaka for å fly tilbake til Kolkata. De tre sang i Den norske ambassaden og på et seminar organisert av norske FOKUS. Det var en stor glede for alle.

Mange av dere vet noe om Rehenas historie. Hun er min første «datter» i Bangladesh og en avgjørende motivator hva det å lage «SUNO» angår. Hun var ca sju år da jeg hørte sangen hennes i 2002 og moren ga henne over til meg. Faren som hadde forlatt moren og ungene og giftet seg med en annen, kom tilbake til Rehenas mor da landsbyen hadde sørget for ku, geiter og høns til familien - med pengene jeg hadde etterlatt meg.

Rehena var utvalgt for alles åsyn. Faren og farens storebror begynte å drive forretninger med sangen hennes. Det er grunn til å tro at Rehenas sang, på scene etter scene, bidro til to familiers mat eller sørgeligere vaner. Det lille lyet «acin pakhi» ble i utgangspunktet opprettet i lys av Rehena. Men faren bråsnudde og sa med ett nei til å sende henne fra seg.

Han lot være å høre på Rehena, moren, storesøsteren, storebroren og naboene.

En grytidlig morgen i mars i år rømte Rehena sammen med storesøsterens ektemann, Darbesh Ali. De to tråkket i sand i tre-fire timer til fergestedet i Roumari. De ringte Badsha fra ukjent telefon i båten. Vi bega oss til fergestedet på fastlandet. Så dro vi til politistasjonen i Kurigram og fortalte i detaljer hva som hadde hendt; Rehena sa sitt. Hun sang for PS: Police Super; hele politidistriktets øverste funksjonær. Vi fryktet rettssak mot Badsha, Arshi Nagar etc. Ingen anklage til nå. Raseri, sorg og kanskje nesten-sult. Er han virkelig min far, spør Rehena meg på telefon til Kolkata. For han vil meg ikke vel, legger hun til.

Du må ta oss til deg, sa Darbesh Ali. Han mente sin egen lille familie med to jentebarn. Vi skaffet ham mobiltelefon, ikke minst for Rehenas skyld.

Lille Anna kom glattbarbert til «acin pakhi». Håret hennes hadde vært en jungel med lus. Anna har en sjelden stemme og et sjeldent talent med ektara-en, baulenes enstrengete instrument. Det var mormoren som ga henne til oss. Faren rømte for lenge siden og moren druknet i elven. I det huset var det ingenting da vi kom og hentet Anna. En dag i «acin pakhi» var Anna på gråten. Hva er det, Anna. Da sa hun at de andre hadde ordentlige klær. Bare hun hadde det ikke. Det var dagen før reisen min til Dhaka. Anna, Shahidul («vaktmester») og jeg satte oss i en sykkelrickshaw og kjøpte kjole og sølv-nesering til Anna, samt skjorte til Ripon.

Ripon er en forunderlig tretten-fjorten år gammel gutt i 7. klasse med gammel visdom og et forunderlig talent hva det å skrive sangtekster gjelder. Jeg har gitt alle seks en skrivebok med 320 sider. Den som skriver mest er Ripon.

På Gendar Alga, i grenda «den sørlige bønnens øy», der misunnelse & grådighet & løgn herjet aller hardest i fjor er det fredeligere i år. Men det er ikke full fred der ennå. Der er det aller fattigst. Vi har store sangjenter der, Mausumi, Jamuna, Nupur og Rashida i 7. og 8. klasse, og har sørget for at de skal kunne kjøpe skolebøker. Også den sangbegavede Atwar bor der. Øret hans ble operert i februar. Atwar kan nå synge igjen.

Dette er et nøkternt brev etter tre harde arbeidsmåneder. Nytt «prosjekt» er påbegynt i Kolkata. Det kalles «Earthcare with Art», og har konsekvenser for Suno/Arshinagar. Feltarbeiderne i Kolkata vil med tiden kunne markedsføre og selge cd-er som produseres i Arshi Nagar Sound Studio. Både vilje og evne til å kjøpe cd-er med «matir gan» (jordas egen sang) og «bhaber gan» (sjelens sang) er antagelig større i Vest-Bengal enn i Bangladesh, der sang også har fiender – i konservativ islam.

Alle mesterlærerne (guruene) kom sammen til tre dagers utveksling, teorilæring mm i mars. Det var store dager. Jeg var med på alt og fortalte om ArshiNagars «hensikt» og historie, om dere i Oslo, om min egen fryd – og om grådigheten og misunnelsen som jeg ikke ønsker oss.

Jeg håper den første cd-en kan produseres i 2010. Så håper jeg at frukttrær virkelig blir plantet på stedene der ungene lærer å synge, ved guruers hus, samt på et jordstykke Badsha har arvet. Det kan med årene også bli en liten og stabil inntektskilde. Vi er nødt til å «investere» mht fremtidig drift. Guava, sier jeg. Ingen frukt er rikere på c-vitaminer enn guava. Og så kokospalmer, da. På klimautsatt land som hele Bangladesh må hvert eneste tre ansees som en engel.

Vi bruker en masse penger på å leie bil: når jeg er i området, når folk og utstyr skal fraktes til opptreden her og der. Kunne vi kjøpe en bil, ville disse utgiftene bli spart. Og bilen kunne bidra til inntekter. Jeg går inn for dette. Vil noen være med, så si fra.

I forhold til tiden før juni 2008 har vi to store utgifter: kontorhold og stab, samt lyet «acin pakhi». Registreringsutgiftene er éngangs. I tillegg er norsk krone fremdeles, såvidt jeg vet, svak i forhold til bangladeshisk valuta.

Alle oppfinnsomme forslag er velkomne.

På gjensyn! Og i glede,

Hilsen Wera


Brev 16 (Oslo 7. januar 2009)

Kjære alle sunovenner

GODT NYTT ÅR
Jeg kan ikke kommentere skrekkeligheten og skrekken i Gaza. Men nå som jeg om få timer reiser til Kolkata, og deretter til Dhaka og «suno-land», vil jeg fornemme, om ikke vite, hvordan folk der oppfatter overgrepene av ulike slag.

Som dere vet, lever Sunos folk uten fjernsyn. Jeg kan ikke huske å ha sett et eneste ett, og ikke aviser heller, ute blant folk. Mobiltelefoner, derimot... I Badshas hus, annekset til Arshi Nagar Lydstudio, fins det et fjernsyn.

Jeg har hatt to lange telefonsamtaler med Badsha, hans kone, Rehena og Rehenas far i går og i dag. Badshas kone er et viktig menneske i sunosammenhengen. De har en seksåring og en tolvåring. Også de barna «er med». De heter Bilash og Naushin.

Folk kommer jo stadig vekk for å «se» Arshi Nagar Lydstudio. Da ser de også kone og barn...

Awami League med Sheikh Hasina vant en brakseier i det store, og kanskje første «anstendige», valget noensinne i Bangladesh, 29. desember. Jeg sier av og til at det var «det minst verste» utfallet. Ingen politiker (der?) er ikke-korrupt. Men Awami League er kanskje mindre korrupt, og i hvert fall mer «sekulært» enn BNP, som nå blir opposisjonspartiet. Et nytt «stortingsmedlem» fra Lalmonirhat er innvalgt og han er veldig glad for arbeidet vårt! Det er godt for Badsha og alle å ha noen «venner» blant maktens menn&kvinner. NGO-registreringen av Arshi Nagar vil skje så fort landet har kommmet seg etter regjeringsskifte og muharram, om få dager.

Så til den store konkrete nyheten. Det er besluttet å bygge det «lyet» (ashray, på bengali) («Shelter from the Storm», Bob Dylan) for noen av de fattigste, mest utsatte og begavede sangjentene våre, som et tilbygg til Arshi Nagar. Nevnt i tidligere brev. Jentene skal gå på «videregående skole» og få sang/musikk-undervisning. Det er mulig jeg kjøper en fiolin og bærer med meg fra Kolkata, der fioliner lages. Tenkt til Rehena, men hvem vet!

Plutselig ble det uunngåelig å reise dette tilbygget. Jeg har overført 28 000 Nkr i dag. Med den summen, er det sagt, skal hele annekset m/bad kunne bygges. En enke, Mahomeda på 37-38 år, med erfaring fra organisasjonen BRAC, skal være «husmor» for jentene, og også utføre kontorarbeid for Arshi Nagar. Dermed vil Lovely, Badshas kone, ha en annen voksen i nærheten av seg hele tiden.

Dette blir en slags mini-gurugriha, i småbyen Lalmonirhat. Jentene skal velges av Arshi Nagar-komiteen, i tett samarbeid med mødre og fedre. NB: også mødrene! Det er om å gjøre å unngå hingsha, misunnelse. Denne store store plagen... Den eneste jenta jeg nå med sikkerhet vet skal bo i dette «lyet» er Rehena (opp i 8. klasse). De sannsynlige tre andre er: Shalma (opp i 8.) Sharifa (opp i 6.) og Liza (opp i 6.) Alle er svært fattige, Liza også morløs. De er alle også spesielt sangbegavede. Liza og Sharifa er skolebegavet. Jeg vet ikke om Shalma er det. Rehena kom sent i gang, og er den første i sin familie som har lært bokstavene.


Brev 15 (Oslo 2. november 2008)

Det er alltid så stille her. Selvfølgelig er det ikke det. Men den som kommer rett fra Kolkata, og dét i gudinnefestenens tid, får stillhet og stillhet etter tilbakekomsten til Oslo. Hun kan så å si høre tomrommet i sin egen hjerne. Jeg har mye å fortelle. I brev hjem på www.weras.net er mye for lengst blitt fortalt. Nå dette:

Ellen Alexandra og jeg vil måtte avlyse 7. novembersamlingen for SUNO. Hennes mor er døende. Døden kommer i sin egen tid. Vi kan av den grunn ikke antyde noen ny dato for Suno-samling på skrivende tidspunkt. Den 7. januar 2009 drar jeg igjen østover: til India og Bangladesh.

Mens jeg har vært i øst har børsbobler bristet og forskrekkelser lagt seg over alle som eier noe, i øst som i vest. Der jeg har reist, merker folk at flommene blir større, risen knappere og dyrere, sammen med alle andre matvarer og andre varer. Instrumenter, tinnmateriale til å bygge hus eller store bokser som skal beskytte intrumentene i fuktighet og vann, blir kostbarere.

Det er ikke børsen våre mennesker i nord-Bangladesh vet noe om. De vet mye om hjertet og om brutalitet. De, inklusive undertegnede, har på rå og harde måter lært noe nytt om å skille sant fra usant gjennom de siste månedene.

Jeg er nok ørlite grann engstelig for at at SUNOs norske venner i det nåværende økonomiske virvaret skulle slutte å gi til SUNO, nå som SUNO mer enn noen gang før behøver hver og en. For prosjektet, som befant seg under en slags beskyttelsesskjerm (en diger bangladeshisk NGO) frem til juni 2008, ligger nå utenfor. Vi har ny frihet, og nytt og skjerpet ansvar.

En ny organisasjon, ARSHI NAGAR, er registrert under Social Welfare Department, i Lalmonirhat og Kurigram. Det er den som heretter vil drive gurugrhaene, sangskolene, samt organisere festivaler, yte grasrot-nødhjelp mm. Arshi Nagar vil måtte registreres som en NGO for å kunne motta penger fra utlandet. Den vil utelukkende motta penger fra oss. Bare slik kan vi beholde friheten.

Til den store NGO-en har jeg nå sagt: NON-COOPERATION, som var Mahatma Gandhis ord til kolonimakten. Lite har jeg ant om at jeg skulle bli «en innfødt» som, sammen med ungene, lærerne og foreldrene knyttet til SUNO, skulle si nei til en pengesterk «makt», NGO-en, hvis penger jo kommer fra Vesten.

NGO-en ville overta SUNO og omskape den i sitt eget ukjente bilde, kanskje for så å legge hele prosjektet ned – eller i hvert fall for å gjøre det tannløst og «mainstream». SUNO var i fare. Badsha, «dørvakten», ble sparket ut fra NGO-en i juni og enhver kunne trenge seg inn i SUNO-huset. Muntlig kunne jeg fortalt fragmenter av historien. Skriftlig er jeg tilbakeholdende.

Jeg har på en liten måned i nord-Bangladesh lært mer om ondskap og om offervilje enn noen gang før i mitt liv. Jeg lærer, innefra mitt eget hjerte, hvert eneste sekund om hva slags ansvar jeg nå har for barna våre, og for de som barna lever sammen med. Jeg ber dere som aldri før: vær med meg. Disse barna synger som kanskje ingen andre i det bengalske språkområdet. De begynner å bli «oppdaget». Vi har laget presise regler for bruken av sangen deres.

LYDSTUDIOHUSET er nå omtrent helt ferdig og utstyret er nesten helt på plass. Også utendørs-høyttalere til festivalbruk er innkjøpt. ARSHI NAGAR/SUNO må nå melde fra, i regionen, om at vi er der, etter måneder med bakvaskelser og løgner. Vi må synge oss inn i lokalbefolkningens bevissthet og minne. Derfor ble også høyttalere innkjøpt så fort.

Jeg har ennå ikke mottatt 2009-budsjettet fra Badsha. Store utgifter er imidlertid dekket inn allerede: nemlig de som har med LydStudioHuset å gjøre. Lydstudiohuset må ha en kontorarbeider som alltid er til stede, for folk «detter inn» fra alle kanter. Badshas kone kan ikke ta seg av alle. De har jo to barn i skolealder. Badsha bør også ha en musikkkyndig «bhai» (bror) ved siden av seg. Nabiar er der. I tiden da Badsha ble truet av fiender, stilte Nabiar opp, og forlot aldri Badsha. Nabiar er en altmulig-mann for oss. Men han har ikke sangen inne.

Vi leter etter en bror og «kollega» til Badsha. Han vi trodde vi hadde, ble i løpet av august/september trukket inn i den store NGO-ens garn.

I 2009 må det holdes et bevisstgjørings/treningskurs for alle guruene. Jeg har også begynt å tenke mer og mer på de av barna som er blitt tenåringer, særlig jenter mellom tretten og femten. Gurugrhaene, skolene våre, tar, ifølge statuttene, imot barna fra de er sju til de er seksten. Men vi kan ikke slippe dem, især ikke jentene, da. De er, i tillegg til alt annet, meget begavet og den største «skatten» vi har. Jeg leter etter en mal og metode for disse jentene – for noen: rett før de gifter seg. Ungdommer behøver forpliktelser. Om metoden kunne innebære både plikter og fortsatt læring ville det vært vakkert.

Den 19. oktober organiserte Arshi Nagar/SUNO sin første festival, på sandøya dakkhin namazer char: den sørlige bønnens øy. Det skal ha kommet ti-femten tusen folk for å høre. Det kan simpelthen bety: mange! Min første datter Rehena fikk 3000 taka for sangen sin. Begeistrete tilhørere gir spontant. Slik er tradisjonen. Sarifa, en vidunderlig lalan git-sanger, fikk mindre. Men hun fikk.

Atwar på åtte, med sjelden stemme og elsket av alle, er nesten døv på et øre, med store smerter hver eneste gang han har sunget. Sammen med en ørespesialist blant SUNO-vennene i Norge har jeg prøvd å diagnostisere skaden. Alle utgifter knyttet til videre undersøkelse av Atwar blir dekket av oss. Atwars familie er mer enn lettet.

Noen av dere vil vite at SUNO var i faresonen mellom sent mai og frem til det aller siste. Mine første brev hjem, fra Bangladesh i august/september, på hjemmesiden, har mer stoff om dette. Prosjektet ble forsøkt «kjøpt opp». Guruene våre ble lokket med store pengesummer og andre goder. Badsha ble drastisk bakvasket.

Folk har måttet tenke selv. «Hva vil vi?» De har valgt Arshi Nagar. Vi har lagt ned to sangskoler fordi de ikke fungerte. En tredje vil bli ny-strukturert: samme barn, men nye guruer. Flere steder ønsker seg skoler. Vi har måttet slåss for å beholde instrumentene som er blitt gitt gjennom fire år. De er reddet nå. En SUNO-giver har gjort det mulig å kjøpe store tinnbokser å bevare dem i.

Så er spørsmålet: når vil noen besøke Arshinagar/Suno?!

Mer snart!

Vennlig hilsen Wera


Brev 14 (Oslo, 19. mai 2008)

Jeg påbegynner dette brevet i Budapest. Dere vet det alle: Suno vokser. Det er ikke uten forskrekkelse jeg tar denne veksten innover meg. Med lykke, selvsagt. Men ansvaret er stort. Ansvar er selvsagt ikke uten lykke. Ja, det kan til og med være at lykke er et av ansvarets navn, eller omvendt.

De siste dagene har jeg tenkt ofte, og mye, på jentungen Rehena som satt på huk i en liten kortbukse og sang, aldeles konsentrert, for meg, en bitteliten meter fra ansiktet mitt, i februar 2002. Vi befant oss på hennes øy, sandøya Manush Mara, i Brahmaputra. Jeg, for første gang.

I Rehenas sangrepertoar gjenkjente jeg de gamle sangene fra indisk Bengal. Hun, den muslimske jentungen, sang hinduenes gamle fromhetssanger til guden Krishna, uten skyhet. Ja, dette absolutte fraværet av skyhet hos Rehena. Kom til huset mitt, sa hun. Og jeg, som såvidt hadde begynt å lære bengali den gangen, og som var enda «vestligere» da enn jeg er nå, svarte at det ikke var mulig å bli med henne hjem (på grunn av begrenset tid...). Da så ungen på meg med fast blikk og sa: Sambhab hobe. Som betyr: det blir/skal bli mulig! Med autoritet. Og jeg ble med henne hjem. Der sa moren: ami apnake diye dilam. Som betyr: jeg gir henne til deg/Dem.

Kjærlighet som et lyn mellom en åtteåring syngende unge på en sandøy i Brahmaputra og en femtiåring fra Norge som ikke hadde annet ærend der enn å høre sangen. 2002-besøket mitt hadde ingen klar hensikt eller oppgave. Jeg hadde vært i Bangladesh i 1998 og reiste tilbake som en som var trukket dit... av sangen.

Den eneste jeg, inntil 16. mai 2008, hadde snakket med på telefon i Bangladesh var/er Badsha. Så fikk jeg vite at «mesterklassen» skulle begynne 15. mai og vare til 25. mai. Og jeg visste på forhånd hvilke 20-25 barn som, med sanglærere, ville være samlet i disse ti dagene og at Badhsha, med mobiltelefon, også ville være der: som koordinator og sanglærer. I tillegg visste jeg at jeg ville være i Budapest for å skrive og få negativer skannet og bilder forstørret. Ut i byen og lete etter billigst mulige tellerskritt-kort Budapest-Lalmonirhat! Så kjøpte jeg telefonkort og prøvde. En tynn tynn telefonlinje, små små stemmer. Men det var stemmene deres! Den ene etter den andre etter den tredje av sangungene våre. Jeg har ringt annenhver dag.

De er i rommet her i Budapest, i meg. Rehena fra første dag og til nå. I går sa jeg til henne: ta deg av de som er mindre enn deg! Og hun sa: ja, ma, det skal jeg; det gjør jeg jo... En dag jeg ringte sang Laki. Laki ville ikke gi seg med å synge (også for meg i Budapest!), en sang med mange vers. Selvsagt gikk telefonkortet ut! Heldigvis hadde jeg ett til, og kunne ringe tilbake. Da spurte Rehena: ma, tumi ki bhab pele.... ma, fikk du «følelsen».

Dette uoversettelige ordet bhab, som er en nødvendighet for kunstnere, denne følelsen av flyt og frihet; en egen «fylthet»... Altså: fikk du denne følelsen da Laki sang?

De er cirka 35 personer samlet i Training Center i Lalmonirhat, sanglærerne i to puljer: de er jo 30 (15 skoler x 2). Skole nr. 16 er inoffisiell, den med Chand Miah! De cirka 20 utvalgte barna er der alle dagene. De får spise, ja de får spise godt. Og de er blitt tatt med til Arsinagar, det nye Lydstudiohuset. For en glede i dem over det huset.... Noe solid der tingene jo ellers ikke står fast. Forstod jeg Badsha rett, kommer det en lydtekniker med opptaksutstyr i dag, og i morgen også. Ungene skal få høre sin egen sang, og gjøre det som var «feil» riktig. De har lært om «sangens grammatikk». Jeg bad på telefon Jamshed Ali, som er gammel nå, om å lære fra seg så mange sanger han kunne.

Ting forsvinner fort i verden. De som husker Europas Shoah dør ut; de som bærer tradisjonssangen mange steder i verden dør også ut. «Vesten» er veldig og altfor sterk.

En kveld i Budapest ble jeg invitert med på en konsert med Saharas tuareg-musikere. Sterke stemmer og skikkelser. Elektriske gitarer, en smule fransk rapping. Ingenting av dette er i og for seg feil; publikum ville ha det. Ingen kan pålegge noen å holde seg fattige: altså å la være å gi folk det folk vil ha, og tjene penger slik. Likevel merket jeg den store tristheten. Må denne prisen betales om en vil bli hørt. Kan en ikke synge de gamle sangene med de gamle sangenes rytmer og likevel bli hørt...

I 1999 var jeg i Rwanda for, som et rart og krevende «eksperiment», å inspirere noen av de overlevende fra folkemordet på Rwandas tutsier til å skrive det de hadde erfart. Noen i gruppen sa at de ville skrive «slik at Vesten kunne forstå». Jeg sa til dem, med rette eller urette: skriv til deres egne barn og barnebarn slik at de kan vite og huske....

Jeg tenker meg ikke at sunobarna, og de som er voksne musikere nå, skal synge i Vesten. Håpet i meg er at de skal synge i sine egne liv, og for andre som forhåpentligvis vil kunne leve videre i dette utsatte elvelands-landskapet... altså for seg selv, hverandre og de nærmeste andre. For oss også, men ikke tilpasset oss.

Igjen: takk til dere alle som har gjort også denne «mesterklassen» mulig. En av dere spurte i et brev om det ville kunne lage seg et a-lag og b-lag på grunn av mesterklassen. Jeg kan jo ikke vite om det vil skje. Jeg tror likevel at barna er gavmilde og vil ta med seg styrken og dele den med de andre; både styrken og kunnskapen. Og jeg vet at sunolærerne må lære; de er det svakeste leddet i sunosystemet. Alle grender har selvsagt ikke voksne som både er gode musikere og gode lærere....

Fra Gendar Alga kom fem barn, flere enn fra de andre skolene. Kanskje skyldes det min spesielle tilknytning til Gendar Alga dit jeg kom aller først, i 1998. Men også at stemmene der har en egen «upolert» kraft som det ville være så fint om fastlandsbarna kunne ta til seg. Noen av fastlandsbarna er sangskolerte; et par jenter med hindubakgrunn har sunget rabindrasangeet (sangdikt av Rabindranath Tagore). Det er vakkert. Men det er "kunstmusikk". Tradisjonen er mye mye eldre enn dette...

I morgen ringer jeg fra Oslo. Telefonlinjen blir bedre. Tellerskrittene er langt rimeligere. I denne sammenheng takker jeg Telenor for innsatsen i Bangladesh! Ønsket er å snakke med dem alle før de skilles på søndag, for igjen å dra til sine femten forskjellige steder.
***
Og i dag, 23. mai, har jeg snakket med alle lærerne og alle ungene. Lille Attwar, en henrivende åtteåring, lurte på om ikke også jeg hadde lyst til å komme og være sammen med dem. Ripon nærmer seg stemmeskiftet... Rehena sa at hun kan akkompagnere seg selv på harmonium nå. Og Parina var henrykt for hun hadde sunget så bra! Noen av lærerne satt i møte for å dele ut geiter med klokskap; de geitene som blir gitt i matkrisebistand til de som har minst å spise....

Vennlig hilsen Wera



Brev 13 (Oslo, 28. april 2008)

Det er kald vår i Oslo. Da jeg nettopp snakket med Badsha, var det storm og strømbrudd i Suno-regionen. Bruk Google Earth, du som kan! Det er mulig å sikte seg inn på tettstedet Lalmonirhat.

Fra 16. mai og i ti dager fremover skal Sunos første "mesterklasse" finne sted. Da kommer de utvalgte guttene og jentene fra Sunoskolene på sandøyene og fra skolene øst, vest, nord og sør på fastlandet til Lalmonirhat for å synge og lære mer. Rehena vil komme fra øya Manush Mara etter fullført eksamen i 7. klasse. Bestått, håper jeg....

Ungenes sangiver er større enn jeg, selv med mange års praktisk viten, har fantasi til å forestille meg. Grensen vi butter mot er knyttet til noen av lærernes manglende kunnskap og erfaring med å være lærere. Da Suno-frøet ble sådd for ca fire år siden, hadde det, i et par tiår minst, vært lite tradisjonssang å høre i regionen. Musikerne hadde gitt opp. Få bad om sangene deres, fattigdommen var trykkende, gurutradisjonen var utdøende. Suno kom, slik sett, i siste liten. Lærerne våre får, i dagene med "mesterklassen", møtes og, i beste fall, skolere hverandre ørlite grann.

Det er mye godt nytt nå: lydstudio-huset er nesten ferdig bygd. Om ikke altfor lenge blir det elektriske arbeidet fullført. Isoleringen av studiodelen gjenstår det å gjøre. En rådgiver ble tilkalt fra hovedstaden Dhaka. Han har sagt at to rom, og ikke bare ett, bør lydisoleres.

Huset heter allerede Arsinagar (Speilbyen, etter en sang av Lalan Fakir). Det er et solid hus som ikke vil bukke under i flom før absolutt alt i denne regionen bukker under.... Jeg ser huset for meg som et håp for folk som selv bor i gebreklige hus. Det skal være sangernes & musikernes eget hus i denne delen av Bangladesh som sies å være en spesielt "tilbakestående" region.

Huset skal selvsagt brukes til innspillinger men også være et samlingssted. Det kan tenkes som et hus for kunst og også, langt mer indirekte, for helse. Det hender at musikerne våre behøver å dra til Lalmonirhat for å oppsøke legen.

Kommer de langveis fra, som fra sandøyene, kan de bo i Arsinagar.

Det er gavmilde Suno-givere i Norge som har gjort det mulig å overføre ganske store summer for å ferdigstille lydstudio-huset så fort. Det var ønskelig å ferdigstille det så fort som mulig siden regntiden jo setter inn om to-tre måneder, og også fordi kostnadsnivået øker drastisk i landet. Dette gjelder, som mange av dere vil vite, ris og andre matvarer. Men det gjelder også byggevarer.

Ventet vi med ferdigstillelsen, kunne kostnadene doblet seg på få måneder.

En viss del av pengene som er blitt overført til Suno/Arsinagar i det siste blir brukt til mat til de aller fattigste av våre, men især til kjøp av geiter. Blant våre folk fins det nå noen som ikke lenger kan kjøpe ris, og er henvis til å spise "spinatvarianter" (gress) som vokser vilt, og lite annet enn det. Om få dager drar Badsha sammen med Mozammel, min første "lillebror" og venn i Bangladesh, for å sondere – og deretter beslutte hvem som skal få geit og evt. krisemat.

Snart blir det norsk sommer. Jeg kommer sikkert til å skrive minst ett brev til før sommeren, med nyheter om "mesterklassen" og om lydstudio-huset. Som skrevet før, reiser jeg østover 14. august. August/september pleier å være monsuntider. Det er i år også tiden for fastemåneden ramadan.

Det er allerede avtalt Sunokveld med musikk og fortelling 7. november. Hold av datoen!

Vennlig hilsen Wera



Brev 12 (Oslo, 12. mars 2008)

Dette blir et lite brev, nærmest for et notat å regne; et slags veinotat fra en vandrer som har slått seg ned på steinen her nord for en stund - for å arbeide i morsmålet, altså skrive, og for å arbeide videre med musikken og bildene fra Bangladesh og India. Jeg tenker mye på de enkelte sangerne, både på barna og de gamle, på «steinen» her jeg nå sitter. Som Sadek Ali sa: vi vet ikke hvordan det ser ut der du bor, vi vet bare at det er langt dit.

Han kan ikke se for seg det som er hér, for han har aldri sett det. Dere som leser dette har ikke sett det som er dér. Jeg er her med det som er her og det som er der: Det er lykkelige omstendigheter (!). Og det er samtidig et spenningsfelt.

Vi har mange barn nå, fler enn tre hundre. Og vi har ikke bare barn, vi har de gamle musikerne også, de som barna er avhengige av for å lære. For det er ved mesterens føtter tradisjonssangen (også kunstsangen, den som kalles ´klassisk´) kan læres. En gurugriha, som er det vi ved Suno prøver å opprette, er knyttet til guruens hus der barna lærer av den som kan mer, og som i sin tid lærte ved en eller flere mesteres føtter. Det er lett for oss som bor her, i en post-industriell (?) fold av «utvikling», å se ned på av andre måter å lære og erkjenne på. Vi bør ikke le. For det er i konsentrasjon og hengivenhet virkelig læring kan skje; enhver poet vet dette.

Nå har jeg, om enn ganske fort, sett gjennom det digitale billedsstoffet fra «Suno-land» oktober/november 2007. Jeg har brent 15 cd-er fra de siste musikkopptakene. Denne gang gjorde jeg færre tekniske feil under opptak enn før. Så mye også jeg må lære, ikke minst i det digitale feltet, for å utføre min del av Suno-arbeidet.

Og som de synger... lille Attuar og Jhoshna på cirka åtte, for eksempel. Det som i fjor ble annonsert som «master class» vil finne sted innen et par måneder, før regntiden. Jeg venter på listen over de tyve utvalgte barna.

Hvordan Badska skal kunne velge ut noen barn, og ikke andre, fatter jeg ikke. Noen gutter, noen jenter, noen fra fastlandet, noen fra øyene, noen av de minste, noen som har sunget i lenger tid... Så skal disse utvalgte være sammen i ti dager, med alle lærerne, tredve i alt, i to puljer på femten. Da blir det lyd i treningssenteret og gjestehuset i Lalmonirhat!!!! Ripons stemme har vokst i myndighet og kraft siden sist. Muktas også. På øya Gendar Alga synger Rashida med en helt egen «heshet». Bob Dylan har en lillesøster i henne... Rehena behøver en sang-guru for viderekommende. Jeg lurer på hvordan det skal løses, ute på øya.

Jeg har nevnt Horisonter&Fragmenter www.horizonsandfragments.no før. De er en kunstnergruppe, under Stavanger 2008, som har knyttet seg sterkt, om ikke til Suno, så til Rehenas øy Manush Mara, som er et ekstremt utsatt landskap. Horisonter&Fragmenter er et kunst-i-landskap-prosjekt; et klimakunst-prosjekt:

På en stein i landskapet på øya Bru utenfor Stavanger skal det skrives inn hvor mange personer, familier, kyr, geiter, høns som levde på Manush Mara i 2007, deretter i 2008, i 2010 osv. En har på grunn av årlige oversvømmelser gått ut fra at tallene på levende vesener vil synke. Og øya ble da også nesten halvert under flommen i 2007. En håndfull mennesker døde, langt flere flyttet vekk fordi hus og jorder ble tatt av vannet. Hvor fattigfolk skal dra hen, i Bangladesh som i andre kyst-og elveland, og i ørkenområder, er et kolossalt etisk og politisk spørsmål.

Markeringsdagen for prosjektet på Bru er 8. juni.

Huset med lydstudio, rom for rehearsal, gjesterom, rom for Badsha, kona Beauty (!), sønnen Bilash (ti år) og datteren Bindu (seks år) er i ferd med å fullføres. Gjesterommet vil også kunne brukes av musikere som må til tettstedet Lalmonirhat av medisinske grunner. Eller av gjester langveisfra! Huset har nå vann og elektrisitet. Lydisoleringen i studioet er ikke ferdig ennå. Utstyret er ikke innkjøpt. Budsjettanslag for dette siste: 90 000 NOK.

Jeg skal ha en liten utstilling i Cafe Neptun i Son. Tema: Terskel. Alle fotografiene er tatt i India. Åpning 19. april. Fortellerkveld, der jeg vil være tilstede, 23. april. Jeg håper å se noen av dere der. Tog fra Oslo S til Sonsveien, og derfra matebuss.

Velsignet Påske

Hilsen Wera



Brev 11

Utdrag fra Suno-dagbok: 6. november 2007, Lalmonirhat nord i Bangladesh:
Søvnen er kommet, jeg lar den komme. Det som må skrives blir skrevet i morgen. Bare dette nå: Badsha sa at hadde jeg «fått deg» før, da ville jeg aldri giftet meg. Da ville jeg gjort dette, bare dette, sa han. Altså Suno-arbeidet. Han sa det da vi kom fra bairagienes hus. I de husene fins det ingenting. En sengebrisk, et par kokekar. Ellers ingenting. Men stemmen. Tre enker, jeg «fikk» dem for to-tre år siden. Plutselig satt vi på tunet hos dem igjen. Jeg husker en halvveis knust dotara, strengeinstrumentet, fra forrige gang. Den ble brukt som den var. Nå fikk jeg vite at de har snakket om «meg» mange ganger siden. Ingen annen med min slags hud er kommet til det nabolaget. Den ytterste fattigdommen står å lese i barnekroppene. Mange hinduer prøvde å flykte vestover under Delingen av India i 1947. Grensen i nord ble stengt, så disse kom ikke lenger. Om meg har de tre har sagt hun kommer ikke, hun kommer sikkert ikke tilbake. Men en annen kvinne, en slektning har sagt at hun kommer helt sikkert. Så kom jeg og kvinnen med tillit lyste. Jeg bad dem vise meg husene. Hus med ingenting i. Men livet lever. De fikk 500 taka hver seg. Jeg sa: kjøp klær. Da sa en av de tre: gutten min har eksamen, nå får han eksamen. Jeg vet ikke hvilken gutt, kanskje et barnebarn. Kanskje får han virkelig eksamen. De satte seg på bakken og sang om Govinda, som er Krishna. Det er Govindas ønske at jeg, gjesten, kom tilbake. Jeg fikk se en gravlund med ni små jordforhøyninger, samadhi. Bittesmå røde «pynter»; rester etter Durga puja, på gravene. Inn i den jorden skal de tre også. Det er som det er. Om jeg bare kunne dra til dem av og til, sier Badsha. Ha med meg noe og dra dit og gi det.

5. januar 2008
Jeg er fremdeles i India. Kroppen har sin innlevde rytme. Den begynner å «øve seg» på Norge to-tre uker før tilbakereisen. Jeg tenker på arbeidet som venter. Et romanmanuskript, en bok for psykisk utviklingshemmede med bilder og tekst om Kolkata og etterarbeid med råfilene, alle de tusener av råfiler som er en frukt av denne reisens arbeid.

Jeg har fotografert digitalt denne gangen, for første gang. Alle filmene mine ble jo, som noen vil huske, ødelagt under x-raymaskinen på en eller annen flyplass i fjor. Denne gang har jeg møysommelig overført filer fra minnedisker til harddisk til cd-skiver. Jeg bærer mer enn hundre cd-skiver med meg tilbake til Oslo.

Nå har jeg en ledig time eller to alene, her i Bhubaneswar. Romanen kan jeg ikke gjøre noe med her jeg er. Men et Sunobrev til dere, kjære medbevisstheter, det kan jeg påbegynne.

Jeg hadde akkurat forlatt Bangladesh da syklonen Sidr slo til ved kysten i sør. Mange av dere viste at dere tenkte på meg og Sunofolket da. Våre mennesker var blitt hardt rammet av flommen et par måneder før. Men de ble ikke rammet av syklonen, så langt nord som de bor.

Hvis dere visste hvordan hver krone dere gir blir anvendt, ville dere blitt lykkelige. Ja, hver eneste krone blir anvendt... mange ganger! De femten Sunoskolene drives, noen med forbløffende fruktbarhet, andre i større grad av motvind. Det fins ikke gode musikere som også er lærere på alle Sunostedene. Noen vil så gjerne være lærere, men alle som vil kan ikke. Noen nabolagskomiteer, de som skal se etter skolene og sørge for at lærerne blir betalt, er en smule uvirksomme; andre er samlet og samlende. Sunoarbeidet er også kollektiv landsbyorganisering.

Det er lysende klart at lærerne behøver å lære. Når spesialklassen for de ivrigste og mest talentfulle guttene og jentene blir organisert, kommer alle lærerne også til å være til stede - og lære. Klassen vil vare i ti dager. Hver skole har to lærere. Hver skoles to lærere vil få fem dager sammen med alle barna og halvparten av de andre lærerne. Alle barna får spise næringsrikt og rikelig i ti dager.

I 2008 vil dette være en ny stor hendelse: kurset for de mest talentfulle.

Jeg har i sju år hatt en datter som er min på en sterkere og mer total måte enn de andre. Nå har jeg tre. Rehena var, er og blir... antar jeg. Mausumi og Jamuna, Gendar Algas, døtre, på cirka fjorten–femten, er kommet inn i hjertet. Noen vil alltid si sitt eget navn, og også mitt, som er maa, mor, på en mer presis og konsentrert måte enn andre. Dette er syngende jenter. Mausumi og Jamuni unngikk såvidt å bli giftet bort i fjor. SUNO må, i tillegg til å undervise i sang, også bevissgjøre guttene, jentene, lærerne, foreldrene og landsbylederne i denne sammenhengen, og bidra til at ingen blir giftet bort før de er atten år, og at de kan synge etter inngått ekteskap også.

Det er på Gendar Alga, der hungeren var størst under og etter flommen i august/september 2007, og der ingen bevegelse var mulig uten båt, Jamuna og Mausumi holder til. Dette var mitt første sted i Bangladesh. Det er her kvinnene sang: du skal ikke be gud om annet enn gud, i 1998, og sikkert før, og sikkert siden også... Nå er det kvinnenes døtre som synger. Å, som de synger!

Med Badsha og Mozammel besluttet jeg denne gang å muliggjøre en egen «skole» på Gendar Alga. Det blir bygd et hus. Det huset skal brukes av SUNO. I tillegg vil alle barna i Gendar Alga gurugriha få «tuition», dvs. privatundervisning hver dag. Også den daglige undervisningen skal finne sted i den nybygde skolen. En dyrlege i nabolagskomiteen har gittt oss/SUNO tomt. Skolehuset blir bygd nå i januar.

Alle skolebarn i Bangladesh og India sies å behøve privatlærer i tillegg til den vanlige skolelæreren. De vanlige grunnskolene har altfor mange barn i hver klasse, ofte mer enn hundre.

Festivalen for/med de eldste ble organisert i småbyen Lalmonirhat, og ikke i en landsby, slik jeg hadde ønsket. De som er ansvarlige for sikkerheten, politiet m fl, torte ikke annet. I Lalmonirhat kunne de ha oversikt over alle hendelsesforløp og farer. Ikke slik i en landsby ved tett skog. Det er fremdeles unntakstilstand i landet. De eldste sang; de var lykkelige. De som lyttet var henrykt - og forbauset. Mange musikere kom langveisfra, mange hadde aldri før sunget fra scene. Noen av småbyens gale beveget seg usjenert foran scenen. Politimannen så på meg, «er det i orden?», og jeg så på politimannen med et nikk; alt var i orden. Sangen pågikk til halv fire om morgenen. I unntakstilstandens Bangladesh er det... et klart unntak. Stedets DC (the District Commisioner) åpnet festivalen og vil alltid komme til å ønske seg flere festivaler som dette.

Nyere enn alt annet, stort, vanskelig å tenke seg frem til og vidunderlig å tenke på, er lydstudio-prosjektet. Vi var flere som tenkte fra alle de vinkler vi kunne på hva slags organisasjonsform som var ønskelig: innenfor eller utenfor den lokale NGO-en som Suno med stor autonomi er podet inn på. Denne NGO-en, RDRS, som står for Rangpur Dinajpur Rural Service, ønsket seg lydstudioet og ville gi tomt. Men jo mer jeg hørte på det grasrotarbeiderne og musikerne hadde å si, desto tydeligere ble det for meg at lydstudio-prosjektet burde være atskilt fra, men i hengiven respekt for, RDRS.

Slik er det blitt. Stor tomt med et halvferdig hus med fem rom i første etasje og en mulig annen etasje og uutbygd tomt som gjør to bygg til mulig, er kjøpt. Tomten har stille beliggenhet. Huset må bygges ferdig og lydstudio-rommet må gjøres brukbart som lydstudio før utstyret innkjøpes. Dette er utgifter som venter. Jeg har vært dristig nok til å si at vi skal klare dette i 2008.

Badsha, Mozammel og jeg hadde en første konsultasjon hos en advokat: lydstudioets navn ARSINAGAR kom fra advokaten. En organisasjon vil bli registrert under det navnet, som betyr speilbyen, en term fra en av Lalan Fakirs sanger. Et styre er opprettet med bl.a. tre av gurugriha-lærerne. Badsha Alam og Mozammel Hussein, min første tolk og bror i landet, er faste styremedlemmer. Ingen avgjørende beslutninger vil bli fattet (i de første årene) uten rådslagning med «Norge».

Når huset er istandsatt og utstyret er på plass vil det være folk på stedet som blir økonomisk ansvarlig for lydstudio-driften. Jeg har forpliktet meg/oss til å bidra med penger til reise, mat og andre livsnødvendigheter for musikerne. Dette lydstudioet vil ha en dobbelt funksjon: kunstnerisk og kunstner-«tjenende».

Huset er stort nok til lydstudio, øvingsrom og oppholdsrom, i tillegg til å bli hjem for Badsha, hans kone Lovely, sønnen Bilash (av meg kalt Buddhinur) og datteren Bindu (av meg kalt Cokhsundori). Et lydstudio kunne ikke under noen omstendighet stått tomt; det som kan stjeles blir som oftest stjålet.

En ekstra og «uformell» Suno-skole blir opprettet, med instrumenter og større grad av administrativ frihet enn de andre. En av de beste sangerne&musikerne i våre trakter, Cand Miah, et ubegripelig nærværende og vennlig menneske, må overleve. Han sa han hadde prøvd seg som deltids-rickshawsyklist. Men det skadet sangen. Det er ikke oppdrag nok for sangere nå. Han og familien har vært sulten nær. Badsha og jeg bestemte oss ganske raskt for å gi Chand Miah de samme basisinstrumentene som alle de femten regulære Suno-skolene har fått, harmonium, strengeinstrumenter, tromme, cymbaler mm, og å honorere ham med 1500 taka per måned, samt la ham velge sine egne studenter og holde skolen på eget tun. Så lykkelig han ble.. Og jeg vil ikke bli overrasket om denne irregulære skolen, uten komité og uten bokettersyn, vil bli den beste skolen av alle.

Jeg har sagt at jeg vil gjøre mitt for å komme tilbake i regntiden i år, dvs. i annen halvdel av august, for å være vitne til folks liv også i den årstiden. Det vil bli vanskelig å bevege seg og å bruke kamera og opptaksmaskin. Men erfaringen er nødvendig. Ramadan begynner ca. 15 september. Siden folk vanligvis ønsker å gi gjesten (meg) te og kjeks, om ikke mer, bør jeg holde meg unna ramadan, da muslimer ikke kan spise eller gi mat (?) før solnedgang.

Suno-Norge vil fra 1. januar 2008 dekke hele Badsha Alams lønn. Badsha vil altså i prinsippet arbeide for SUNO på heltid. En kyndig kollega, Arif, vil arbeide for SUNO en dag i uken. Lærerne vil motta et noe økt honorar per måned. Driftsutgiftene er derfor høynet, til cirka 110 000 NOK i året; da er «talentkurset» medregnet.

I tillegg til dette må det samles penger til ferdiggjøring av lydstudio-huset og studioets utstyr. Dette er selvsagt éngangsutgifter.

Noen av dere gir mer enn dere kan; noen gir mye. Noen gir fast, andre i rykk. Alt dette er godt. Jo før dere kan overføre i 2008 (før sommeren), desto lettere vil det bli for meg å budsjettere.

Hvis noen kan verve en Suno-venn til, så gjør det.

Ps: fra Oslo 27. januar 2008:
Jeg er tilbake her. Så stille det er. For sansene er det som en.... søvn. Sansene får ligge inne ved roten og hvile. Jeg reiser tilbake til Kolkata og Dhaka ca. medio august 2008.

For SUNOs tid er nå. (Et stort arbeid for Indias sadhuer er også nå.) I siste samtale med Badsha for tre dager siden fikk jeg vite at Sarifa, en av våre, skulle synge på fjernsyn fra Dhaka. Jentene våre blir «oppdaget». Ansvaret vårt skjerpes. De som oppdages kan misbrukes...

Hilsen Wera



Brev 10 (25. september 2007)

Dette er den vakre tiden i Norge. Et lite bitt av kulde, eller av kulde-som-skal-komme.

Jeg vil ha dette kuldebittet, og være med bladene som endrer seg fra farge til farge. Noe er så godt med å bo i dette landet.

Takk for sist til alle som kom til SUNO-kvelden for snart tyve dager siden. Jeg kan ikke vite hvordan det var for dere å lytte til Rehena, Ripon, Dhirendranath og Phultibala. Men det etterlot seg en stor og rar og vemodig følelse i meg. Jeg ser hver enkelt av dem for meg på tunet der vi satt da sangen ble gitt. Det er dét det heter: å gi sangen. Den som tar opp musikk må først, sammen med medarbeiderne sine, stanse all annen virksomhet, som motorsykler, hoste- og nyserier, formaninger osv. Armen som holder mikrofonen blir sliten; en gang ble det i absolutt stillhet lagt et instrument under armen min for å støtte den.

Jeg befinner meg på et vippepunkt, forunderlig konstant, mellom hér og dér. Det er slik det er. Som ethvert vippepunkt er også dette, i beste fall, meditativt. Dere som holder SUNO-arbeidet oppe knyttet meg til Norge. Dere vet neppe at dere gjør det. Men dere, samt det å lage bilder og bøker, det som kan kalles kunstnerisk arbeid, kan antagelig (for meg) bare gjøres her. Og derfor er jeg her.

I neste uke drar jeg igjen østover, denne gang utstyrt med et 30-dagers visum til Bangladesh. Og antagelig med et 5-års visum til India. Jeg lander i Kolkata 5. oktober, før den store årlige gudinnefesten Durga Puja, og blir i Vest-Bengal til rett etter gudinnefesten; det vil også si til etter Eid-al-Fitr, som er festen etter muslimenes fastemåned ramadan.

SUNO-koordinatoren Badsha Alam kommer 22. oktober til Dhaka fra tettstedet sitt Lalmonirhat, som er sentrum i SUNO-regionen. Jeg antar at vi to deretter drar til Lalmonirhat med buss de åtte-ni timene det tar, etter at vi først har gjort det byåkratiske og økonomiske arbeidet som bare kan gjøres i hovedstaden. Jeg er alltid utålmodig etter å komme meg ut til sangerne og musikerne, de som på en så sterk og forunderlig måte er "mine egne". Ja det kjennes som å ha et folk, eller være av et folk: hengivne, opprørske, fattige, utholdende. Av samme indre slekt som munker, nonner og andre i Burma nå.

Dere som kan: se Tony Gatlifs filmer, især Latcho Drom, om sigøyernes vandringer med musikk vestover fra Rajasthan gjennom Iran, Tyrkia, Romania, Ungarn og til Andalucía. Det er en vidunderlig om enn også opprivende film. Jeg må ha sett den i 1994 første gang, og antar at den siden det har vært med i den indre resonanskassen, som en forutsetning for ønsket om å gjøre mitt for å bidra til å styrke det musikalske (eksistensielle) uttrykket øst i India og i Bangladesh.

Mange av dere vil vite at selve grunnen menneskene våre, Suno-folket, bor på er flyktig. Det gjelder især for de som bor på sandøyene, der SUNO nå driver fire «skoler». Landskapet endrer seg og vil endre seg atskillig mer de kommende årene.

Øyfolket har nettopp holdt ut to måneder med hard flom. Landskapet er blitt oversvømt og forandret to ganger. Augustflommen kunne vi lese om i norske og andre vestlige aviser; men ikke om septemberflommen. For hvorfor skulle det rapporteres om noe det allerede var rapportert om. Den siste flommen var verre enn den første. Jeg aner ikke hva Rehena og familien gjorde med harmoniumet, et slags bærbart orgel-trekkspill den begavede jentungen fikk i 2006, da vannet kom så voldsomt for et par uker siden. Eller med husdyrene. Også Mohammad Alis og Sadek Alis hus stod under vann.

Om mulig, vil jeg være der i (deler av) monsunen i 2008 for å være vitne når vannet kommer, vitne til vannet og til hva folk da gjør med dyrene, spebarna, risen og huset. Jeg har hørt at bambusen mange hus er bygd av blir «demontert» og fraktet i båt til et annet sted.

Ingen av våre er døde. Men mange, især på sandøyene i Brahmaputra, har sultet. Hus har, som nevnt, stått under vann i dager og uker. Hvor mange husdyr som har omkommet vet jeg ikke. Heller ikke om hus er blitt ødelagt for godt. Og ikke hvor mange som er blitt syke av vannbårne sykdommer, luftveisinfeksjoner eller malaria. Men jeg vet at all mat er blitt enda dyrere enn den var. Mat har vært dyrt hvert eneste år, sammenlignet med hva mat er for oss i Norge, og så mye dyrere enn den er for indere.

Jeg vet at de som ville synge i fjor vil synge i år også. Hva er dette ønsket om å synge. Gir det en følelse av kraft. Er det en gudegitt plikt, et slags kar for alle klagene, en bekreftelse av forbindelsen med de døde, overskridelse av hverdagen, lengselen hjem til en annen virkelighet, ekstasens mulighet.

Jeg har i tidligere brev nevnt festivalen med og for de som ble født før Delingen (av India) i 1947. Det er da Pakistan med en fløy i vest og en i øst ble dannet. Uavhengige Bangladesh ble til i 1971. Denne festivalen vil være «De eldstes fest». Alle sangerne og musikerne vil være seksti år eller eldre. Ideen til den dukket oppp da Phultibala i februar 2007 sang for mikrofonen og etterpå sa: nå har jeg sunget, nå har noen hørt, nå kan jeg dø. Min oversettelse: nå har jeg gitt det beste jeg har og er, nå er alt i orden, nå er jeg ferdig her!

Å, som jeg gleder meg til denne festen, som vil finne sted nær Lalmonirhat mellom 25. og 28. oktober. Det er fremdeles umulig å tro det jeg har hørt Badsha si på telefonen: at 3-400 sangere og musikere har sagt at de kommer. Fins de virkelig så mange syngende! Noen skal lage mat til oss alle. Hinduer og muslimer selvsagt, i felles måltid. Kitschouri, en ris-og linseblanding, servert på store blader... Hvordan jeg skal kunne gjøre opptak, aner jeg ikke. Men jeg håper at SUNO-ungene og foreldrene og naboene vil komme og høre. Det skal være en læredag for barna, og en gledesdag for alle. Jeg håper at SUNOs fiender ikke vil forstyrre gleden...

2008-budsjettet er kommet som vedlegg til e-post. Kurset for de mest begavede barna, nevnt i invitasjonen til Sunokvelden 7. september, er tatt med i budsjettet. Ideen til den kom etter en fjernsynsdokumentar om et stort musikalsk prosjekt i Midtøsten, drevet av Daniel Barenboim og nå avdøde Edward Said. Klassisk musikkskolerte ungdommer fra Egypt, Syria, Israel, Palestina og Jordan spiller sammen. Pengesterkt og mobilt, men sammen. De er «de beste». Og jeg tenkte: også noen av våre barn er «de beste». Hva om de en gang i året får reise fra hvert sitt sted i SUNO-regionen og tilbringe et par uker med de beste lærerne. Som tenkt, så gjort. Det er vidunderlig kort vei fra ide til utførelse! Det betyr et tillegg i budsjettet på ca 15 000 NOK.

Ti barn, foreslo jeg på telefonen. Nei, tyve, sa Badsha. De beste lærerne, sa jeg. I budsjettet ser jeg: 20 barn og 15 lærere, dvs. en lærer fra hver av SUNO-skolene. Det er klokt tenkt av Badsha. Så oppstår det ingen misunnelse mellom «skolene» av den grunn. Hver skole har to lærere, men så kan jo den andre læreren være med neste år! Heldige barn som nesten får en lærer hver seg. Kurset, «the master class», skal finne sted i RDRS Training Center i Lalmonirhat. (RDRS er den lokale NGO-en SUNO er podet inn på). De får spise og sove der, samt at reisepengene dekkes for alle. Slik får de også spise ordentlig i to uker.

Jeg har bedt Badsha samle sangtekster som har med vann å gjøre. Regn, elv, sjø, hav. Jeg vet ikke hva sangerne og musikerne vet om klimavarslene for landskapet de bor på. De vet jo det de vet med egne sanser. Badsha vet mer. Det er to eller tre år siden han sa til meg at det er de som kommer til å drukne først.

Sandøyene våre, spesielt Rehenas øy, er med i et kunstprosjekt under Stavanger 2008. Klikk deg inn på www.horizonsandfragments.no.

På øya Bru utenfor Stavanger henger tolv sandøybilder på en vakker vegg i noe som en gang var et fjøs. Øy på norsk vestkyst, øy i Brahmaputra.

Det er gjort et langt intervju for Transit P2, av Kjetil Bjørgan. All musikken fra 2007 er hos ham. Programmet vil antagelig bli sendt i oktober, etter at jeg har reist. Intervjuet med lyd og fotografier (av Suno-musikerne og sandøy-landskap) vil bli lagt ut på nettet.

Ha en god høst og vinter.

Varm hilsen Wera

Brev 9 (Oslo, 8. april 2007)

Se for dere en jentunge på cirka ti, Parina; hun synger dansende, tårene renner, det er lengselstårer; og Parina er omsluttet av en halvsirkel av andre syngende barn, flest jenter, og av en annen halvsirkel, nemlig av voksne kvinner og menn, på øya Gendar Alga, der jeg traff mødrene i 1998, og nå er det disse mødrenes (og fedrenes!) barn som er med i en av de nyeste sang- og musikkskolene til SUNO.

Jeg er tilbake i Oslo. Det har vært en lang reise, den lengste av alle jeg har foretatt i mitt ganske lange liv. Jeg landet i Kolkata 9. januar, dro til Ganga Sagar, en hellig øy i Den bengalske bukt, og deretter til Allahabad og Benares; til alle mine kjære og plagede steder i Bangladesh, og så igjen til Kolkata, for deretter å reise vestover mot indisk ørken, og så nordover mot Himalaya, der jeg har sett isbreene som smelter langt fortere enn forskerne til nå har trodd og langt, langt fortere enn det de rike og de fattige på det indiske, og ganske spesielt det bengalske, lavlandet, altså i (indisk) vest-Bengal og i Bangladesh, vet.

Bangladesh er nå et land i unntakstilstand. Regjeringsvalget som skulle vært avholdt 22. januar 2007 ble ikke avholdt. Isteden overtok en «caretaker government» regjeringsansvaret. Jeg landet i Dhaka 29. januar og dro straks nordover til SUNO-regionen, for jeg hadde ikke en eneste dag å sløse bort på grunn av visumets korte varighet: bare 15 dager.

Langs alle veier så jeg sjapper og hus som var, eller holdt på å bli, revet. Interimsregjeringen kastet seg umiddelbart og med kolossal entusiasme inn i antikorrupsjons-arbeid. Lær ordet durniti: det betyr korrupsjon. Hus ble revet på grunn som var tatt eller okkupert ulovlig. De som mistet hus og sjapper, var enten folk som, kanskje for lenge siden, hadde stjålet grunnen huset var bygd på eller som hadde leid seg inn, antagelig uten å vite at grunnen eller huset var stjålet: altså de meget fattige.

SUNO er ikke til å tenke og ikke til å tro. For tre år siden var SUNO såvidt en tanke; ikke et frø engang, bare en bitteliten tanke. En bønn, det må være det sanneste navnet. Nå drives femten, ja 15, sang- og musikkskoler med de midlene vi her i Norge samler sammen. Ikke bare drives de femten skolene, alle med innkjøpte basisinstrumenter; instrumenter deles også ut til de mest trengende musikere; festivaler organiseres og livshjelp ytes. SUNO har stilt opp med penger til lege og medisin mer enn én gang.

Det ble femten – 15 – skoler langt tidligere enn jeg hadde tenkt. I løpet av 2006 ble ti nye skoler igangsatt. Hvert eneste tettsted eller hver eneste øy i Lalmonirhat/Kurigram-regionen ønsker seg sin skole. Musikere som har levd en stund vil så gjerne få undervise. De er ikke alltid skikket til det. Vi butter mot mangelen på klassisk skolerte lærere. På noen steder må vi, altså SUNO, drive «konfliktarbeid», fordi alle ønsker å være med i nabolagskomiteen. Alle kan ikke være med. Det er nabolagskomiteen som i prinsippet peker ut kommende lærere.

De som er med i nabolagskomiteen blir ikke honorert; likevel vil de være med. Det er nabolagskomiteen, en slags liten «panchayat», som ser etter driften av skolene fra uke til uke. Det er den som deler ut honoraret til hver skoles to lærere. Dette honoraret er lavt og bør heves. Men ingen lærer sier at han/hun ikke vil være lærer fordi honoraret er lavt. Et par ganger har jeg hørt en tynn bønn om å øke honoraret fra 800 taka i måneden til 1000 eller 1200. (10 taka=1 NOK).

Vi kan ikke heve honoraret nå. Men hvis prosjektperioden utvides med to år til, fra ut 2009 til ut 2011, da bør honoraret heves fra 2010 av. En slik forlengelse av prosjekttiden er ønsket. (Den forutsetter at dere som leser dette brevet, fortsatt vil være med og støtte SUNO.) Det er også ønsket at et husstudio, med utstyr til cd (og kanskje kassett-)produksjon, skal være på plass før vi i Norge langsomt trekker oss tilbake, rent økonomisk sett. Vi må samle og spare penger til bygging av og utstyr for studioet.

Jeg reiste rett nordover, til den lille byen Lalmonirhat, som alltid. Etter det var jeg på et nytt skolested så å si hver dag. Hver eneste en av de femten skolene skulle besøkes. På hvert sted hadde skolens lærere og elever forberedt en liten festival. Dette var ikke planlagt av Suno-koordinatoren Badsha. Bengaleres gjestfrihet er kjent. Gjesten, atithi, er et gudsnærvær. Jeg fikk merke det. Det hendte jeg gråt.

På øyene i Brahmaputra er det nå fire skoler. Det var bare én der i fjor; den på Manush Mara, der Rehena, jentungen som sang for meg i 2002, i kortbukse og med et lite kjede om halsen, bor. Rehena er nå en sann drivkraft i SUNO. Hun har stemme som en urkraft og tydelige lederevner; hun samler jentungene og er ikke redd for å si mennene i mot. Rehena kunne verken lese eller skrive bengali i 2002; nå lærer hun seg engelsk i tillegg til alt annet. Hun fikk eget harmonium, et slags bærbart «piano», i år for å kunne øve seg i klassiske skalaer. På øya bor familien i et lite rom rett ved husdyrene. Og rommets mest dyrebare gjenstand er Rehenas harmonium. En enstrenget ektara bar jeg med meg til henne fra India i 2005.

Jeg kan ikke skrive om alle skolene. La meg få nevne den på Gendar Alga, med utsyn mot Assam. Dette var mitt aller første sted i Brahmaputra og i Bangladesh. Det var her kvinnene sang for meg i 1998, med direkte blikk og større frihet enn jeg ellers hadde sett i Bangladesh. Nå er det dissse kvinnenes barn som synger i skolen vår. Bare én gutt og resten er jenter. Hvorfor er det slik, spurte jeg. Bare jenter blir født i denne landsbyen, ble det sagt. Bare jentene tør og vil… Jeg har ingen fødselsstatistikk over marfati-landsbyen «min» på Gendar Alga (marfati=sufi).

Til Gendar Alga kom jeg i februar sammen med tre grasrotarbeidere. SUNOs egen Badsha, samt hjelperne Zofiar og Jamshed Ali. Vi fire kom fra båten på to motorsykler; de tre dro rett til leiren (campus). Jeg steg ned fra motorsykkelen og ble tatt rett inn i landsbyen. Og der på tunet satt lærerne og ungene. Ikke før hadde de sett meg, så begynte sangen. Den sluttet ikke. Kraften i stemmene på øyene er helt annerledes og langt råere enn kraften på fastlandet.

En jente der, som er en slags lillesøster til min første Rehena, er altså Parina. Hun kan være cirka ti. Marfatiene synger på sin måte: en er «forsanger», så istemmer de andre rytmisk. Som i et refreng. Sangeren beveger seg i sirkelen av de andre. Det gjorde alle. Men jeg velger meg nå Parina.

Det er neste dag, det er tidlig formiddag og noen timer før vi skal bryte opp og dra til neste gurugriha («skole»). Vår egen Sadek Baul er også der. Han er lærer i en gurugriha på Raumari, men er kommet til Gendar Alga noen timer unna for anledningen. Parina synger lengselssanger til Vennen, til Guruen, til Gud. Tårene renner nedover kinnene hennes; tårene renner nedover nesten alles kinn. De renner på meg også. Parina synger med tårene. Hun legger hodet i fanget til den ene ettter den andre av de voksne, også i mitt. Reiser seg opp igjen, og synger. Alle synger, alle gråter. En stor stor kjærlighet. Det går ikke an å glemme dette.

Jeg håper å få dra tilbake så tidlig som i oktober/november 2007. SUNO-arbeidet er blitt (noe av) det viktigste jeg gjør i denne perioden i livet. Det skal lages en mela, en festival, med sangere, menn og kvinner, hinduer og muslimer, som ble født før the Partition, altså Delingen i 1947. Alle vil få reisepenger samt et lite honorar. Og alle skal spise sammen. Kitschouri, dvs linser og ris. Selvsagt skal jeg ta opp musikk og fotografere.

Den eneste sorgen i år er at alle, absolutt alle, filmene mine ble til intet i strålingen fra x-raymaskiner på en av «mine» flyplasser. Mer enn hundre blanke filmer; det er en egen og helt ny erfaring…


Hilsen Wera



Brev 8 (Oslo, 13. november 2006)

Det er valgkamp i Bangladesh. Jeg vet ikke hvordan våre folk i Lalmonirhat&Kurigram, i nord-vest, er rammet. Jeg håper at barna synger, at de spiller; at de lærer. Og at kraften og verdigheten som menneske, gutt og jente, mann og kvinne, hindu og muslim, hindu med muslim, bevisstgjøres i hver og en. Så langt borte som jeg er for øyeblikket, kan jeg ikke se det; jeg kan bare håpe med hele meg. Om vel to måneder vil jeg igjen være der, på det bangladeshiske fastlandet ved grensen til India og på øyene i Brahmaputra.

Jeg er nettopp kommet tilbake fra Kolkata og en stor foto-utstilling i The Academy of Fine Arts; det var en glede og en inspirasjon. Kunst er – også – å komme hjem i sitt indre meneske. Det er det jeg håper at sangen er og gjør for SUNOs folk.

En dag i oktober ringte Badsha Alam, SUNOs koordinator, til Kolkata. Han var på øya der «min», nei vår, Rehena bor. Jeg var ikke i huset da oppringingen kom, og det kom ikke en oppringing til. Telefonisk er Bangladesh lenger borte fra India enn Norge er (fra India).

I morgen sender jeg visumsøknaden av sted til The Embassy of the People´s Republic of Bangladesh, i Stockholm. Bangladesh har ingen ambassade i Oslo. Å sende passet fra seg… Det er en egen noe sitrende følelse forbundet med det. Denne lille røde boken som så mye beror på… det er stor forskjell på folk som har en slik liten rød, blå eller svart bok og de som ikke har det.

De budsjetterte pengene for 2007 er for lengst sendt og mottatt, i Dhaka. Jeg tar alltid med meg en ekstrasum; i 2006 ble den bl.a. brukt til innkjøp av en SUNO-motorsykkel. Det fins alltid folk som trenger geiter, ender, voksenopplæring – og kanskje et nytt hus etter hard monsun. Penger som kan brukes utenfor byråkratiets spilleregler, ut fra spontant diagnostiserte behov, er et gode.

Min tidligere tanke om at en gitt sum skal øremerkes til lege&medisin er blitt utsatt for nøye og krass vurdering i Oslo. Så lenge vi ikke kjenner en solid og ikke-korrupt lege i området, og heller ikke den medisnske tradisjonskunnskapen som fins der, vil ikke lege&medisiner bli «offisielt» prioritert. (Men krisefondet består, og vil også kunne brukes til dette.)

Jeg vil reise med sansene åpne i forhold til hvem, i vårt område, som har kostholdsinnsikt, hygieneinnsikt og innsikt i hva mødre&barn behøver.

Jeg reiser tilbake i januar 2007, først til India (som før), og deretter til Dhaka og nordover, en ukes tid senere enn vanlig, nærmere bestemt 28. januar. Januar 2007 er valgmåned i Bangladesh. Det vil bli voldelig. Det er for lengst voldelig. Ifølge konstitusjonen må valget, såvidt jeg vet, være avholdt innen 27. januar; det kan bli avholdt i første eller annen uke av januar. Selvsagt kan volden tilta etter opptellingen av stemmene og en følelse av å ha blitt lurt, på den ene eller den andre siden av «seierherre og taper». Volden i verden kan ikke beregnes. Den kan være heftigst før, under eller etter valget. (Aviser dere kan lese på nettet er The Daily Star og New Age.)

I 2007 er jeg forberedt på å gjøre enda en reise til SUNOs territorium, til høsten også, for å intensivere arbeidet. Det hender jeg tenker – men, å, måtte jeg få leve i et par tiår til – at det beste å etterlate sine materielle goder til her i verden, er det som er forbundet med «de fattiges kunst»; dét, samt alt som har med praktisk miljøkunnskap & miljøvern å gjøre. Og, selvsagt, alt som kan anspore til samtaler mellom «fiender».

Alle de som har erklært seg som SUNO-støttespillere har ennå ikke betalt inn til SUNO-kontoen 1645 11 12078, i 2006.

Det fins fremdeles SUNO-cd´er som kan bestilles og sendes, ja, i tide før jul. SUNO selger en dobbelt-cd for NOK 200. SUNO kan tilby to dobbelt-cd´er: en vokal og en instrumental. Vokal-cd´ene er redigert ut fra en anelse av sangerens alder, med de yngste først. Mange er barn i SUNOs gurugrihaer, dvs de uformelle sang-og musikkskolene. Instrumental-cd´ene er redigert ut fra øre og «følelse».

De som måtte ønske å bestille SUNO-cd´er , bes maile meg og nevne hva de ønsker, vokal og/eller instrumental, samt hvilken adresse cd´ene skal sendes til.

Pengene for cd´ene blir, som andre SUNO-bidrag, brukt til det budsjetterte arbeidet, med å drive skolene, honorere lærerne, lage festivaler, kjøpe instrumenter, eller til spontan «livshjelp».

Med vennlig hilsen Wera Sæther SOM ØNSKER ALLE EN FREDFULL ADVENTSTID



Brev 7 (Oslo, 29. april 2006)

om litt av hvert

Alle Sunobrev skrives i Oslo. Også i Nord-Bangladesh skriver jeg – observasjoner, episoder, det som ikke må glemmes; altså dagboksnotater med eller uten tilknytning til «prosjektarbeidet». Å skrive er der den eneste forbindelsen jeg har til morsmålet og den ensomme ettertanken. Norge er morsmålslandet og Norge er for tiden det solide kretsløpet av venner som gjør SUNO-arbeidet mulig, ikke bare økonomisk sett. Også idé- og vurderingssamtaler er nødvendige og kjærkomne. Det fins ingen grunn til å forakte eller se ned på penger. Det fins tusen måter å forvalte penger på slik at trær gror og bærer frukter for mennesker og dyr, og kanskje for neste generasjon også.

Det forrige brevet var et rapportbrev skrevet på begeistringens utpust. Jeg hadde hørt og sett så øret var stort som hele kroppen og øyet betatt. Alle disse guttene og jentene og gamlingene og fedrene og mødrene som ikke holdt noe tilbake, men sang – og laget seg tilfluktssteder, små «asyler», i en beinhard hverdag av fattiggjøring og religiøs-politisk tvang og frykt.

Nå har jeg vært i Oslo i mer enn en måned. Jeg har hørt sangopptakene, noen gode, noen «overstyrte» på grunn av feilforståelse av det nye opptaksutstyret. Jeg har laget et fort SUNO-fotoalbum med et utvalg bilder av «våre mennesker». I mørkerommet kan alt tenkes. Der er det vidunderlig stille. Tilbaketrekkingen fra alt som kunne forføre meg til å tro at det er viktig, er nesten total i mørkerommet.

Jeg mener at SUNO-arbeidet er viktig. Men hvordan kan jeg vite det? Helt enkelt fordi det er bedre at mennesker lever i sitt eget uttrykk enn at de dør uten dette uttrykket. Glede er bedre enn det motsatte. At hinduer & muslimer er i samme rom er bedre enn at de ser bort fra hverandre. At de gamles sanger blir bevart er bedre enn at de forsvinner.

Mange av «våre» mennesker i Bangladesh er bevisst marginale i forhold til konvensjonelt tros- og arbeidsliv. De kan sies å ha valgt sin utsatthet som annerledestenkende. Det ble sagt at det ikke er de som mottar ulltepper når frivillige organisasjoner deler ut slike. De stiller seg antagelig ikke i køene, men har en annen ensomhet – og verdighet. Jeg sikter nå ikke til barna i skolene våre, gurugriha-ene. De er barn og har ikke gjort harde og store livsvalg ennå. De jeg tenker på er de som har sunget og spilt lenge og bruker navnene baul, fakir eller marfati om seg selv. Marfatiene er mange i våre trakter. Bauler og fakirer er færre. De er heterodokse og de er især på grunn av håret synlige. Det gjelder i hvert fall mennene.

Fra indisk Bengal vet jeg at muslimske fakirer i noen regioner er blitt forfulgt av mer konvensjonelle trosbrødre: de får ikke ta opp vann fra landsbybrønnene og slett ikke synge offentlig. Religiøs-politisk forfølgelse av våre folk er ikke utelukket i Bangladesh heller. Men stemningen er langt vennligere i nordvest enn nærmere hovedstaden Dhaka lenger sør.

Mens jeg husker sangerne våre og alle de ivrige ungene, tenker jeg ofte på snøsmeltingen som pågår i Himalaya, slik den gjør i Arktis og Antarktis. Floden Brahmaputra kan bli kolossal i og med altfor fort nedsmelting av isbreene i fjellene. Og deretter vil floden bli mindre og mindre og mindre fordi det fins mindre is som kan smelte med de konsekvensene dette har for jordsmonn og avlinger.
    Da kunne man tenke seg at SUNO-arbeidet ikke gavner. For traktene rundt Brahmaputra vil om noen tiår kanskje ikke være beboelige lenger. Men nettopp derfor kan man også tenke seg at SUNO-arbeidet er særdeles viktig. Det må gjøres nå. Det er nå noe kan reddes. Alt som kan reddes, må reddes. Det er selvsagt jorden vi – alle – har å redde. Men alt redningsarbeid må være konkret.

Jeg skulle gjerne lære mer om klimaforandringer som for lengst har satt inn og etter all sannsynlighet vil tilta i Himalaya og de Himalaya-nære traktene i de kommende årtier. Kanskje har alle mennesker sitt utvalgte sted på kloden; for noen er det der de ble født, for andre er det lenger borte. For meg er det «området under Himalaya».

Jeg skulle også gjerne lære mer om kosthold, vann og forebyggende medisin, især folkemedisin, og om de vanligste sykdommene i «vårt» område. Våre folk tilhører de fattigste i en region der nesten alle er fattige. SUNO har satt av et lite krisefond for musikerne. Det er budsjettert med 50 000 taka for 2006, tror jeg. Oversatt til norsk: cirka 5000 NOK. Badsha, SUNO-koordinatoren, og jeg har snakket om bruken av disse pengene. Til legebesøk, undersøkelse og medisiner, sa Badsha. Jeg er ikke uenig. En enkel legevisitt koster 300 taka. En ukes antibiotikakur, som jo av og til behøves, koster 600 taka. Våre folk kan ikke betale for dette. (En geit koster 1000 taka, det enkleste strengeinstrumentet 1200).
    Hvis noen av SUNO-vennene har tanker om dette, så nøl ikke med å sende meg disse tankene.

Og så, det som fikk meg til å ville skrive dette brevet nå, en gru av en historie jeg leste i boken Testimony, som er den russiske komponisten Dmitrij Sjostakovitsjs memoarer fra stalintiden, samt før og etter. I Ukraina, sier komponisten, hadde det i uminnelige tider vandret blinde landsbysangere og fortellere omkring, de ble kalt lirniki. Ingen skadet dem; hva kunne vel vært mer forkastelig enn å slå ned de mest forsvarsløse, som blinde jo er. Midt på trettitallet ble det i Ukraina laget en ‘Partikongress for Blinde Sangere’. Mange hundre sangere strømmet sammen. Det var et rent museum av folkesang. Og… alle de blinde sangerne ble skutt.
    Hvorfor ble de det, spør komponisten seg – og oss. Kanskje, svarer han, fordi de blinde folkesangerne umulig kunne sensureres og sensurere seg selv. En blind kan ikke underskrive på et propagandaskriv. En blind sanger er trassig. Han (og hun?) har overlevd lenge og tålt mye.

Den som har hørt og sett blinde sangere i India og Bangladesh gjenkjenner dette. Feltet mellom blindhet og sang er stort og forunderlig.

Drapsmetodene er så mange. Redningsmetodene er også mange. Selvsagt kan man komme til å drepe et og annet i «redningsaksjonen». Så skarpt må øyet være at det vil vite dette også. I SUNOs sammenheng er det umulig å skille mellom den som redder og den som reddes, mellom det som reddes og det som redder. Det fins ingen tvil i meg om at Rehena som synger de gamle kjærlighetssangene sine også til mitt øre ute på øya Manush Mara, som betyr Mannedreper’n, også redder noe i meg: en tro på kjærlighet. Og dét i all slags sand og vær, for å si det slik.

Hilsen Wera som ønsker alle GOD VÅR



Brev 6 (Oslo, 17. mars 2006)

Sitater fra dagboksnotater Lalmonirhat, i Nord-Bangladesh februar 2006:

«Noen har sagt til sangerne våre at det SUNO gjør, ikke gavner dem, altså sangerne & musikerne. En sanger svarte da, og fortalte siden hele historien til Badsha, at han ikke var ute etter det som gavnet, men etter det som gjorde ham lykkelig.»

«Ungene på sandøyene lærer kanskje ikke de korrekte sangordene, men de har kraften og rytmen og tonen. De kommer rett fra fuglene. Jeg tenker at større kraft enn dette er ikke mulig hos så små barn. Fastlandsbarna synger mer «polert». Men denne råheten skal få være. Rehena behøver den – så lenge hun får lov. Jo mer hun får uttrykke seg nå, i lyd og bevegelse, desto sterkere vil minnet om bevegelsen bli værende i henne. Jo mer hun får synge før hun ‘må’ gifte seg, desto bedre.»

Badsha: «I løpet av SUNOs tid skal ti jenter, «ti mødre», gjøres klare til å synge.»

(Badsha er SUNOs grasrotarbeider og Rehena på cirka tolv var det første barnet jeg, i 2002, hørte synge.)

*

Hvem kunne ant at jordsmonnet var så fruktbart. Tro meg, jeg ante det ikke. Tre ganger hadde jeg besøkt Nordvest-Bangladesh før «visjonen» om SUNO ble formulerbar, først for noen i Norge, deretter for noen i Bangladesh. Mitt ønske om å lage SUNO ble tatt imot, og deretter institusjonalisert, innenfor en lokal bangladeshisk NGO. Et frø, tenkte jeg. Dette er bare et frø. Det skal aldri vokse og bli til mange planter, men vedbli å være lite med følgende formål:
    arkiv, instrumenter ut til fattige musikere, festivaler der hinduer og muslimer, menn og kvinner kan synge for hverandre og andre samt opprettelsen av gurugrihas, uformelle skoler på ettermiddagstid, der barn som vil og kan sitter ved føttene til lærere utpekt av SUNO og pålitelige folk i nabolaget.

Hva som er blitt til på et år er ikke til å fatte, med små midler: 7000 USD ble sendt fra bank til bank i oktober 2005. I tillegg hadde jeg, i februar 2006, med 1400 USD til innkjøp av motorsykkel til bruk for SUNO, og dessuten 2–3000 NOK som kom inn på SUNO-kontoen på slutten av 2005. Denne siste summen ble brukt til to–tre geiter, en sykkel, privatundervisning til kvinnene på sandøya Gendar Alga og varme sjal til ti syngende bhairagier, hinduer i vaishnava-tradisjonen.

5 skoler ble opprettet i 2005. Jeg har besøkt dem alle: fra Patgram helt i nord, ved grensen til India, og til Manush mara, en sandøy i Brahmaputra. Det er der Rehena med den kraftige stemmen bor. Hun er cirka 12 år og fungerer som inspirasjon for de enda yngre jentene: de tør å synge fordi Rehena tør. Selvsagt vil de, for sangen er det beste fattigfolk har, og alle barn har lyst til å lære noe sammen hos lærere med begeistring og kunnskap. Hver gurugriha får sine egne instrumenter; det viktigste er harmonium. Det er ikke et folkeinstrument, men et slags bærbart piano-trekkspill som er viktig for undervisningen.

Den politiske uroen i Bangladesh er stor. Fattiggjøringen av de forlengst fattige, og av middelklassen også, er påtagelig. Ris, hvete, grønnsaker, fisk, bensin, geiter, ja, alt er blitt betraktelig dyrere på et år. Antallet madrasaer, koranskoler, er økende; presset på kvinnene til å bære burka er også blitt sterkere. På Manush mara hørte jeg at en bestefar og en skolelærer hadde nektet henholdsvis en gutt og en jente å være med i den lokale gurugriha, for slik sang er ikke i overenstemmelse med Allahs vilje. Dette gjør SUNOs arbeid enda viktigere, og selvsagt temmelig delikat. Vi må være modige, og noen ganger lure.

Entusiasmen for musikkskolene er stor. Lærerne er forpliktet til å undervise 3–4 timer to ganger i uken. Noen steder underviser de seks ganger i uken. De utnevnte lærerne blir honorert med 800 taka i måneden, cirka 90 NOK. Det er nabolagskomiteen, som består av pålitelige menn og kvinner i et gitt nærområde, som er ansvarlig for å påse at lærerne gjør det de skal, at ungene kommer og at lærerne blir honorert! Uteblir ungene, blir hjemmet deres oppsøkt. (De uteblir visstnok sjelden.) Kvinner er med i noen komiteer. Jeg har insistert på behovet for kvinnelige musikklærere.

«Alle» steder ber om å få en musikkskole hos seg. En slik skole er blitt en inspirasjon og en stolthet. Fem nye skoler skal opprettes i 2006. Vi har valgt ut fire av stedene. Det femte var ikke valgt ut da jeg forlot Bangladesh. I et distrikt ville tre nabolag ha gurugriha. Da må det vurderes fra mange synsvinkler: om det fins lærere der, om det fins solide folk til en nabolagskomite etc. På ett sted måtte vi si nei fordi stedet er for flomutsatt og en madrasa, koranskole, ligger for nær. Det fins ingen grunn til å utfordre de som tenker i hardere gudskategorier enn gurugrihas sanglærere.

Tre av skolene opprettet i 2005 ligger i landsbyer der et flertall er hinduer, to på steder der et flertall er muslimer. Bare en av skolene, den på Manush mara, har utelukkende muslimske elever. De fleste av disse hører til marfati- (sufi)familier. Skolene har mellom 20 og 40 elever. Flere har «venteliste»! Det lages en slags inngangsprøve. Deretter synges og spilles det løs.

Helt uventet og overveldende for meg var en utsab eller mela, en hel sangdag den 27. januar. Den første store baul-utsab i de trakter, i byen Lalmonirhat. 10 elever fra hver av de fem skolene pluss lærere og frivillige voksne kom, samt et syttitalls enkeltmusikere innforfor baul/fakir/marfati-tradisjonen. Mat, reise og honorar ble betalt av SUNO. Hver musiker mottok cirka 200 taka. Det sies å være en verdig sum. En baul sa: jeg har ikke kunnet synge fra en scene på cirka ett år på grunn av bombetrusler; hva er det nå som skjer? Sadek Baul, som sa dette, lever av å synge. Nå har han fått en ny fele og han blir sikkert lærer i en gurugriha cirka 20 kilometer borte fra hjemmet, for hans «fuglehus» av bambus ligger for flomutsatt til til at stedet kan brukes til gurugriha.
    Den innkjøpte sykkelen vil bli brukt av Sadek Baul.

SUNO gir ikke midler til skolehus. Hus som allerede fins blir brukt. Landsbyer som vil det kan selv lage et hus. Gurugrihas får matter, tavler, skrivehefter, penner.

Jeg gjorde digitale opptak denne gang: cirka 14 timer. De er blitt kopiert i Bangladesh. De er SUNOs «eiendom». Noen må redigere dem og lage cd-er?!

Drømmen om å lage et studio, en skikkelig bygning, der musikere kan gjøre profesjonelle opptak med tanke på kassett/cd-produksjon er levende. Jeg tenker meg dette når SUNO er fem år gammel. Kanskje skal den norske innsatsen avsluttes da, kanskje skal den slett ikke avsluttes, fordi frøet til de grader blir gjødslet og vannet, og kan bli til et stort tre som mange kan søke ly under – med litt vennskap fra oss.

Dette brevet skal ikke gjøres for langt. At jeg er lykkelig, og takknemlig, og egentlig ganske overveldet, fins det ingen grunn til å prøve å skjule. SUNO kom i «tidens fylde». Jeg kan ikke ønske annet enn at dere som har gitt til SUNO før, fortsetter å gi. Hver krone blir brukt; ikke en krone blir sløst bort. Badsha, en medarbeider og jeg satt i flere timer i en instrumentsjappe i Gamle Dhaka 9. februar. Der ble handelen avgjort: fem harmonium samt mange andre instrumenter ble bestilt. Instrumentmakerne var lykkelige og vi tre også.
    Men de aller lykkeligste blir lærerne, og ungene, og nabolagene, og foreldrene.

Jeg drar tilbake i januar 2007 for en måned. Det er strabasiøst, med overnattinger her og der, lange vandringer i sand, fergereiser, store følelser, hundrevis av unger og voksne som glor og glor, for de har aldri sett en slik skikkelse før. Jeg har selvsagt ingen vei ut av dette feltet, og denne kjærligheten. Jeg har ikke noe ønske om utvei heller.



Brev 5 (Oslo, 19. oktober 2005)

Dette brevet begynte uventet. Det vil arte seg konkret og praktisk etterhvert. Men det begynte, assosiativt, i en bok.

Før det igjen begynte brevet i og med orkanen Katrina. Dere vet hvor orkanen rammet først: i den tidlige slave- og jazzbyen New Orleans. Orkanen Katrina, som minner oss – også oss i Vesten – om at «Moder Jord» er voldsom, som visse regjeringsbyråkrater i USA uttrykte det. Men denne voldsomme «Moderen» bærer avtrykk av oljeanlegg, biler, flyreiser. Råvarer forflytter seg, raffinerte varer forflytter seg. Og folk. Jeg forflytter meg hver gang jeg krysser hav og land for å dra herfra og til Kolkata, og så videre til Dhaka. Klimagasser, oppvarmingen av verdenshavene. Nå også som skade hos «oss». Ikke bare i Sunos områder for de fattigste.

Tilbake til boken der Sunobrev 5 begynte: «Ved forstandens grense» av essayisten Jean Améry. Essayisten er jøde som skriver at det er Katastrofen som gjorde ham til dét: jøde. Han er den som ikke har tillit til verden. Her kommer bindeleddet til Sunobrev 5. For på side 154 (norsk utgave, Document Forlag) dukker uttrykket opp: «Hør, verden».

SUNO betyr HØR. Det er en imperativ form, sagt til «deg» eller «dem». En fortrolig imperativ. Det er på sett og vis opplagt at et musikkprosjekt har verbet lytt eller hør i navnet. Ja, jeg insisterer fortsatt på at Sunos idé er en idé om å bevare musikalske tradisjoner, bidra til å videreføre dem, la dem leve og utføres i et blandet samfunn av folk som kaller seg muslimer, hinduer, kristne, urfolk – eller ikke noe av dette. Vi skal ikke annet enn å «ta vare på musikk»: fortidig og nåtidig.

Suno har ingen annen hensikt. Dette skriver jeg som en som – mer enn noen gang før – tror det er avgjørende for mennesket å gjøre noe som ikke har egen eller andres profitt i blikket.

Men våre folk nordvest i Bangladesh er fattige folk. De er ytterst fattige. Da jeg plutselig, i en fjernsynssending en gang i august eller september, så et innslag fra Niger som viste en kvinnes lykke over den ene geita som var blitt til to og tre geiter, og som gjorde at ungene kunne løpe velfødd til skolen, da tenkte jeg: Ja, geiter! Geitene må være med oss i Suno. Det blir ikke musikk eller musikkbevaring av geiter. Men. Kanskje blir det likevel det. For den som er altfor underernært kan ikke lenger synge. Jeg vet ikke hvor underernært en bengaler må være for ikke lenger å kunne synge. Men tilværelsen er kroppslig. Derfor: geiter. Noen av midlene dere har gitt, vil bli omdannet til geiter.

HØR. Og disse syngende menneskene er nettopp – «uhørte». De bor der ingenting er tiltrekkende for børsen. Skulle noen med økonomi eller ideologi i blikket komme dit utenfra, måtte det være saudi-arabere. De rykker inn i Bangladesh for øyeblikket, har jeg lest. Jeg vet ikke hvor langt inn, og med hvilken agenda. Man kan ane. Jeg vil ikke det. Ikke nå. Jeg vil bidra til å samle meg og oss om Sunos arbeid.

Tidligere har jeg skrevet at de fem første skolene, kalt «gurugrihas», er åpnet. Såvidt jeg vet, er de i ukentlig drift. Jeg har grunn til å tro at barn og unge samles i hus med musikk-instrumenter og to musikklærere to ganger i uken. Fra og med 2006 blir det flere skoler. Til slutt skal ti «skoler» drives gjennom resten av prosjektperioden. Instrumentene for 2005 er delt ut til musikerne som behøver dem og vil bruke dem. En del geiter er innkjøpt. To sett med fjorten cd-er ligger her fulle av sang. Et slikt sett skal jeg bære med til Bangladesh når jeg drar dit neste gang. Og da vil også de første regionale festivalene, i Sunos regi, bli organisert.

Jeg har skaffet nytt og hel-digitalt Marantz-lydutstyr. Det må jeg lære å bruke før neste reise. Når jeg kan det, vil det bli lettere å bruke enn minidisc-opptakeren jeg har brukt til nå. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle måtte bli teknisk skolert som dette…

Suno må kjøpe motorsykkel til prosjektet, helst innen jeg ankommer i januar. Alle skoler og «utvalgte» musikere skal gjestes! Det fins ingen annen måte å komme seg frem på i de trakter – bortsett fra til fots. Også den måten blir brukt i stor grad. Men den er ganske langsom. Og alle kropper eldes. Prosjektområdet er stort. Så stort som Hedmark og Oppland fylke til sammen? Det kan faktisk være tilfelle. Til dem som har gode kart, bruker jeg stikkordene: Lalmonirhat og Kurigram inklusive noen sandøyer i Brahmaputra.

Jeg reiser til Kolkata 13. desember og videre til Dhaka cirka en måned senere. Kan hende vil enda et brev bli skrevet innen avreisen. Hjemkomst til Oslo er 15. mars 2006.

God høst. God Allehelgensdag.

Vennlig hilsen Wera S



Brev 4 (30. juni 2005)

Det er blitt sommer her. Jeg lurer på om monsunregnet høljer ned over øyer og fastland i nord-Bangladesh. Det er underlig å se - på øyene laget av elveslam - hvordan land som hadde en form et år, har en helt annen form et annet år.

Forrige Suno-brev ble skrevet i entusiasmen rett etter hjemkomsten fra India og Bangladesh i april i år. Entusiasmen er ikke mindre tre måneder etterpå. Suno er i «konsolideringsfasen», for å si det på fremmedspråk.

Jeg har fått overført minidisc-opptakene fra februar 05 til 13 cd-er. Det er lydmeister Meny Bloch ved Det norske Teatret som har gjort Suno denne store tjenesten. Et sett cd-er skal til Bangladesh og et sett skal være her i den norske «filialen». Kanskje blir det en ordentlig plateutgivelse en dag, med musikk, bilder, tekster og alt.

Skoler
Det som er gjort i Suno i Bangladesh siden april i år er:
at fem - 5 - guru grihas, altså uformelle «skoler» med en eller flere sang- og musikklærere (guruer), er blitt opprettet på 5 forskjellige steder i området LALMONIRHAT OG KURIGRAM, som også omfatter CHARS, altså sandøyene som er laget av elveslam og blir værende til vannet eventuelt skyller dem bort igjen.

Sunos fotfolk i Lalmonirhat/Kurigram ønsker å opprette fem skoler til i 2006, slik at det blir ti i alt: Suno er altså med på å drive, og det med ganske beskjedne midler, fem skoler, og skal kan hende drive ti, for jenter og gutter, hinduer og muslimer og dem som ikke vet hva de er, teologisk sett, i dette området. Det er selvsagt slik at guruene, barna og Sunos fotfolk, grasrotarbeiderne som gjør arbeidet. Det er Badshah og Jibhon, tidligere nevnte grasrotarbeidere, som insisterte på at guru grihas er det viktigste vi kan gå inn for.

Jeg har mailet til Bangladesh for å spørre om de virkelig har tid og overskudd til å følge med på ti skoler på et stort område. Selvsagt er dette også en økonomisk sak. Sanglærerne skal honoreres og basisinstrumenter kjøpes inn til skolene, blant annet et harmonium, et slags bærbart «piano» til hver skole.

Det er skolene som krever at vi/jeg finner mer penger i 2005 enn vi/jeg fremskaffet i fjor. Det koster cirka 3000 NOK å drive en musikkskole med to lærere i et år.

Grasrotaktivister
To grasrotaktivister skal del-lønnes av Suno. Budsjettmessig betyr det 6-8000 NOK i året.

Instrumenter
Jeg kjøpte - av ekstramidler - ti sarindaer og dotaraer i februar 05. Dette er de to viktigste strengeinstrumentene i området. Et fint instrument koster cirka NOK 100. Suno i Bangladesh har budsjettert med ti nye instrumenter som skal gis til trengende musikere hvert år i det som, igjen på fremmedspråk, kalles prosjektperioden.

Livshjelp
Av budsjettetforslaget jeg har mottatt (og som enhver som ønsker å se kan få tilsendt som vedlegg) ønsker man seg at ti musikere per år, nye hver gang, mottar en begrenset sum, en slags «hjelp til selvhjelp», hvert år. De fattigste musikerne er ekstremt fattige. En geit utgjør forskjellen på misère og noe annet. Jeg har hver gang hatt med en ekstrasum gitt av naboer og noen venner og kjøpt husdyr og klær for. Nå ønskes dette inn i budsjettet.

Festivaler
Våre folk i Bangladesh vil lage Sunos første festival allerede i januar 2006. Det planlegges festival hvert år, og en større festival etter de fem årene, altså i 2009. Festivalens «hensikt» er at musikere skal treffe og lytte til hverandre og at folk i området skal bli kjent med musikerne og musikken.

***

Langsomt kommer det nye Suno-venner til. Når en bengalsk musikervenn kommer til Oslo i august/september 2006, håper jeg å invitere alle Suno-vennene til huskonsert her i Fredrikke Qvamsgate 9.

Nytt brev vil komme til høsten. Her dreier det seg om å gi etter evne og ønske, uten press. Man kan selvsagt overføre to ganger i året. Gjør det helst innen 15. september.



Brev 3 (Oslo, 4. april 2005)

Jeg er nettopp, dvs. for tre–fire døgn siden, kommet tilbake til Oslo etter tre måneder i det østlige India og Bangladesh.

I dette brevet skal jeg holde meg til Bangladesh. SUNO, som – for å gjenta det – betyr LYTT! på bengali, selvsagt skrevet med helt andre bokstavtegn enn de vi «latinere» bruker, har prøvd seg ut «i felten». Det ble en sterk prøve.

Jeg reiste til Dhaka 1. februar, og videre til Rangpur i nord-vest, i en periode med voldsomme hartals, eller streiker, som la all bevegelse på veiene i landet øde, forbudt å bevege seg i kjøretøy, altså ikke forbudt å gå til fots. Og jeg reiste med stor bagasje av spørsmål, usikkerhet – og en viss skjelving. Jeg var der i tre uker.

Jeg hadde med de cirka 24 000 NOK som var blitt gitt av dere i løpet av 2004. TAKK! Jeg visste hvem jeg håpet å få samarbeide med. Men jeg visste slett ikke om disse kunne og ville. Jeg visste ikke om de ville «få lov» av den bangladeshiske frivillige organisasjonen, RDRS (Rangpur/Dinajpur Rural Service) som jeg ble kjent med i 1998 og som de arbeider i.

Alle frivillige organisasjoner i Bangladesh balanserer på tynne liner i forhold til strikte byråkratiske tiltak fra de politiske myndigheter. Det er svært vanskelig å få importere utenlandsk valuta.

Suno-visjonen er «vill, gal og skapende», og lar seg ikke innordne under allerede etablerte formålsparagrafer; dette visste jeg fra ideen dukket opp for knapt et år siden. Dessuten visste jeg at de to grasrotarbeiderne jeg ønsket å samarbeide med, for lengst hadde altfor mye å gjøre innenfor sin organisasjon – og meget knapp lønn.

Det var de to, Badsha Alam og Jhibon Kumar, jeg reiste rundt til landsby etter landsby, til øy etter øy i Brahmaputra med. Vårt ønske for Suno sammenfaller med de to sitt. Det har nå utkrystallisert og konkretisert seg sammen med dem. Det er nesten ikke til å tro.

Alt er ennå ikke klart, ikke i det byråkratiske. Det kan dukke opp skjær og fresende fisker i denne elven. Men Suno-visjonen stemmer med det svært mange lokale og lutfattige sangere og musikere ønsker seg. Den stemmer også med det noen som er litt mindre fattige ønsker seg. Jeg er høyst forundret, for ikke å si lykkelig, over denne samstemtheten.

Jeg har sett mer enn øyne kan tåle og hørt barns sang, gamles sang, kvinners, menns, muslimers, hinduers.. samt sanger fra dem som ikke vil definere seg selv dogmatisk. Jeg vet nå at det vi i og med Suno vil inspirere til, er en ønsket bevegelse – på grasrotnivå. Ved selve sin åpenhet, og sin mangel på sans for økonomisk profitt, er Suno neppe ønsket av bosser og «fundamentalister». La oss se hva som skjer videre. Begynnelsen er forbløffende!

Om et par måneder vil jeg, det er å håpe, vite mer. Byråkratiske papirer, som trengs for pengeoverføringen, er ennå ikke i hendene mine. Disse papirene er avgjørende også for at jeg skal kunne få visum til Bangladesh en gang i året.

Men la meg få fortelle:
Jeg har reist fra landsby til landsby, inntil den indiske grensen i nord, på sandøyer i Brahmaputra, også i sandstorm, i skoger, sittet på kalde tun, innendørs hos folk som ikke eier stort annet enn sangen, krysset små elver, hørt guttesang i mørket, tatt opp Rehenas sang i åkeren med sennepsplanter og kvekkende frosker, gått ned fra motorsykkelen jeg satt på baksetet av, dratt frem opptaksutstyret, og til sammen lagret sikkert tyve timer med musikk.

Jeg har sammen med Badsha og Jhibon, de to ønskede unge grasrotarbeiderne, skrevet ned sangtekster til cirka tyve sanger, med tanke på en dobbelt cd. (Sangene vil kunne oversettes, men ikke i denne uken!) Alt dette, og mye mer.

Ti instrumenter, ektaraer, dotaraer og sarindaer, ble bestilt og laget i et verksted Badsha og Jhibon kjenner mens jeg var i området. Vi bestemte hvem som skulle få de første instrumentene og delte dem ut. Noen av sangerne gråt… med det nye instrumentet i hendene. I tillegg har vi kjøpt 9 geiter, av penger utenfor Suno-budsjettet. Geitene er blitt gitt til syngende folk.

Jeg har innsett at det også er nødvendig å ha med penger utenfor Suno-budsjettet, til klær og geiter.

Som sagt, reisen, totalt strabasiøs, var mer skapende enn jeg kunne ha drømt om. Som om tiden var fullmoden for Suno. Jeg har gått inn i en 5 års-avtale. Altså: i 5 år skal Suno-prosjektet vare. Jeg har nesten lovet Badsha og Jhihon at prosjektet, når det avsluttes, skal etterlate seg et lokalt studio for produksjon av cd-er og kassetter som musikerne/sangerne skal kunne selge på det innenlandske markedet. Dette skulle være økonomisk mulig for oss. Av alle praktiske og mentale og kunstneriske grunner er det viktig at folk på stedet kan gå videre, skapende, uten norske midler – og at vyene er sterke allerede nå. Altså: et lokalt studio med ordentlig opptaksutstyr.

Men fremdeles er Suno et spedt barn. Slik ser «formålsparagrafene» ut:

Vi skal holde oss til det geografiske området som består av distriktene Lalmonirhat, Kurigram og chars (sandøyene i Brahmaputra).

Mine to ønskede medarbeidere er nå (også) våre: Badsha Alam og Jhibon Kumar. Begge er sangkyndige med pedagogisk praksis og talent. Den ene er av bakgrunn muslim, den andre hindu. Den ene, Badsha, har fast ansettelse i RDRS, mens Jhibon er midlertidig ansatt. Jeg håper at han via SUNO kan bli fast ansatt. Badsha har to barn. Begge tjener cirka 500 NOK i måneden. Det er ikke billig å leve i Bangladesh. En kilo ris koster mer enn 3 NOK.

SUNO i 2005:

1.
Det skal opprettes 5 – fem – gurugrihos, altså små «skoler», for 5–7 barn som vil lære å synge og spille folketonene. Hver av disse gurugrihos (lærer-hus) skal ha en, to eller tre lærere; f.eks. en sanglærer og en instrumentallærer som så lønnes beskjedent, ordentlig og månedlig fra Suno. Det skal dannes lokale grupper av folk som følger med på arbeidet på stedet. Barna kommer til sin lærer minst en gang i uken.

I tillegg kan det hende at spesielt ivrige og talentfulle barn, som Rehena og en gutt som heter Shahidul, følges opp spesielt.

Vi har til å begynne med valgt oss tre «lette» og to «vanskelige» steder for gurugrihos. Lærerne er i stor grad allerede valgt.

2.
En liten festival i året fra januar 2006 av. Dette for at lokalbefolkningen skal bli kjent med stedets og nabostedenes sang, og for at sangerne og musikerne skal bli kjent med hverandre. Utgifter til mat, reise og et lite honorar til hver av musikerne skal tas fra Sunos penger.

3.
Det skal lages, oppbevares og gis lokale instrumenter til musikere som ikke har noe brukbart instrument og til barn det er grunn til å tro vil kunne og vil ønske å lære å bruke det.

4.
Det skal lages et bibliotek med bøker og bilder som har med sangtradisjonen å gøre og et musikk-arkiv som jeg i første omgang blir ansvarlig for å legge grunnlaget for ved mine musikkopptak.

Flere detaljer vil bli fortalt dere siden. Det ble kjøpt inn et Olympus-kamera og to mono-musikkopptakere til bruk for grasrotarbeiderne, i tillegg til hefter, loggbøker, der alt som er av betydning for dokumentasjon og ideer, samt hvem som har akutt behov for et instrument, vil bli skrevet inn.

ETTERTANKE: Såfremt alle nødvendige byråkratiske «papirer» ordnes, de som har med pengeoverføring og visa å gjøre, og Suno kan kalle seg grunnlagt, som en selvstendig liten grein podet inn på treet RDRS, vil jeg skrive et nytt fellesbrev. Jeg sa til lederen for Social Development i RDRS i Rangpur at jeg regnet med å kunne samle inn en noe større sum (enn i 2004), som så skal overføres innen 1. november 2005, minst 35 000 NOK for 2006-budsjettet. Vi bør tenke på å kunne del-lønne Badsha og Jibhon – og lage flere små «gurugrihos».

Denne økte summen kan skaffes ved en noe økt støttekrets.

Kjenner dere noen, så si fra til dem om «prosjektet» – eller til meg om dem: wera.sether@eunet.no.

Med takk og vennlig hilsen
Wera Sæther



Brev 2 (2. desember 2004)

Aller først: hjertelig takk til dere som med engasjement og penger har støttet Suno-prosjektet så langt. Jeg er svært glad for interessen. 4. januar reiser jeg østover, først til Kolkata, deretter til Dhaka og nordover i Bangladesh.

Siden forrige Suno-brev har flommen herjet over vårt område i nord-vest, inkludert sandøyene i Brahmaputra. Der bor flere av musikerne jeg håper Suno-prosjektet kan nå. Jeg vet ikke hvem av våre (til nå: «mine») som har mistet hus og geiter. Men jeg tror jeg vet at det siste de mister er SANGEN.

Jeg skal gjøre mitt beste for å tale Sunos sak overfor folk som til nå har hatt med vestlige NGO-er å gjøre. NGO-er arbeider ganske annerledes enn Suno. Selv ønsker jeg sterkt at Suno blir et grasrotprosjekt av radikalt slag. La oss se. Men det er allerede nå helt klart at Suno må pågå noen år for å monne…

Jeg reiser med mikrofon og minidisk-opptaker, som forrige gang. Kanskje hørte noen av dere TRANSIT-programmet som ble sendt i P2 i slutten av september, med musikkopptak og fortelling fra forrige reise. Forhåpentligvis begår jeg færre tekniske bommerter neste gang. Men det er mye å håndtere: mikrofon, husdyr, lyder fra kjøretøy, kamera, notisbok og dialekt-bengalsk på en og samme tid.

Hvis noen kjenner en og annen som kunne ha sans for prosjektet, så meld fra. Summen som står på konto per 2.12.04 er 19 050 NOK. Suno hadde på forhånd en startkapital på cirka 7000 NOK. Før jul foretar jeg vekslingen av NOK til EURO og drar avsted med det.

Jeg reiser fra Kolkata til Dhaka cirka 4. februar 05 og regner med å bli i Bangladesh i 3 uker. Selvsagt skal jeg fotografere og skrive. Men det viktigste denne gang blir å «sette i gang» Suno. Jeg vet at det fins et ønske der om å ha en som arbeider fulltid med Suno. Med de midlene vi har kan en person ikke lønnes, siden det jo for Suno dreier seg om «instrumenter ut til folket», arkivering og det å lage en folkemusikkfestival (hinduer & muslimer sammen) om to-tre år.

Det kan hende jeg likevel vil innse at det beste ville vært en fulltids-grasrotarbeider for Suno. Hva skal vi gjøre da? (Da skal jeg selvsagt ta tankene med tilbake til Oslo, og skrive brev 3!)

Etter Bangladesh-oppholdet blir jeg enda en måned i India. Et stort oversettelsesarbeid for «BENGALSKE SANGER» (til Verdens hellige skrifter) skal gjøres. I april lander jeg i Oslo. Og det er faktisk ingen spøk!

En vakker dag, når prosjektet har festnet seg, må vi feire det … med musikk. Nå, slik tenker jeg, må alt her i landet som kan skape gjøre det; alt som kan utgjøre små celler av motstand mot «regimet» vi lever i, må samle seg og si … ja til en annen «virkelighet».

Velsignet advent
Hilsen Wera




Brev 1 (6. juli 2004)

Aller først: takk til dere som har sagt dere vil være med og støtte folkemusikk-prosjektet SUNO i nord-Bangladesh. Vi er, tror jeg, allerede mange nok. Jeg begynte med å spørre dem (dere) jeg veldig gjerne ville ha med, ut fra forestillingen om at det beste er en engasjert og «slitesterk» gruppe. Den kan ennå utvides.

I forrige omgang kalte jeg mitt utspill en sondering. Nå er den første sonderingen foretatt, i Norge og også i Bangladesh (per mail). Der er musikk-kyndige folk jeg kjenner fra tidligere besøk, begeistret. Jeg drar ikke tilbake før på nyåret 2005. Da vil pengene bli tatt med og plassert trygt.

De to første tiltakene antas å bli som følger:
a) det blir dannet en arbeidsgruppe i Rangpur, den største byen i nordvest. Arbeidsgruppen skal bestå av «stifinnere» og praktikere som så skal vurdere behov (og innspillingsmuligheter!) i landsbyene; på fastlandet og, ikke minst, på sandøyene i floden Brahmaputra. «Stifinnerne» må tjene til den daglige ris på annet vis. Ingen skal «ansettes» av SUNO.
b) det blir opprettet kontakt med instrumentmakere i Rangpur og omland som så lager et visst antall strengeinstrumenter for å dele ut disse når «stifinnerne» vurderer det som riktig og fruktbart - til fattige musikere som behøver nye instrumenter eller til unge potensielle musikere, som ønsker å lære å spille.

Pengene vil bli forvaltet av pålitelige folk i en lokal organisasjon, RDRS. RDRS arbeider allerede med musikk og teater i sosial bevisstgjøringssammenheng. SUNO poder seg inn som en autonom grein på et tre, RDRS, som allerede står der. Skulle noe likevel feile fullstendig, fins det - som tidligere nevnt - alltid folk som behøver klær, geiter og skolegang.

Sammen med «lydmeister» Meny Bloch ved Det norske teatret har jeg rå-redigert minidisc-opptak fra min forrige Bangladesh-reise. Det er blitt til to cd´er (hver i fire eks). Med tiden kan det bli laget en cd av de beste opptakene, en cd som deretter kopieres og gis, eller selges, til dem her i landet som virkelig vil lytte. Kanskje vil vi kunne få Unesco eller andre interessert…? I Bangladesh er cd-spillere forbeholdt de bemidlede i byene. I landsbyene er selv en radio sjelden. Men det må lages kassetter, og selvsagt et arkiv «for fremtiden».

GOD SOMMER
Vennlig hilsen Wera