Kolkata

kjære hver
og en,
Her sitter
jeg på ”skrivesengen” i Kolkata, men stedet jeg skriver i/fra er Sundarban.
Deltalandet ved Bengalbukta. Der sov vi i båt. Vi dro utenfor enhver
telefonforbindelse. Mangroveskog på begge sider av elven(e). Det er mangrovene,
saltvannstrærne, som beskytter lavlandet. Noen vet dette.
Men hva er det
å vite? Å bli slått av. Å bli snudd av. Å bli en annen av. Det er hva
erkjennelse dreier seg om. Alt annet er – forpostøvelser.
Jeg hadde,
i båten i Sundarban, en sterk fornemmelse av ”engel”, eller ”engler”. Et stort
anonymt flertall: mangrovetrærne. Landet er beskyttet av saltvannstrærne. Enhver
minister i enhver regjering, i hvert fall de indiske, skulle overnatte i båt
her, se månesigden eller fullmånen over vannet og den egenartede skogen, og ta
innover seg at den beskytter oss så lenge den beskytter oss. Ukjent tidsspenn,
ukjent tidspunkt for vannmasser som en dag kan bli ustyrlige.
Plutselig,
der i båten, hørte jeg en ny, både liten og sterk, lyd av vann. Flo. To ganger
i døgnet høyvann, to ganger lavvann. Ikke en eneste menneskelig lyd fra
elvebredden, ikke noe merkbart inngrep av ”vilje”.
Men
inngrepene foregår jo, på lang avstand. All søppel blir igjen, i en eller annen
form.
Der hegnet
altså disse særegne trærne, som tåler saltvann, på bengali kalt saltvannstrær,
om det hele. Alt var så nært. Gunvor Hofmo ville sett det. Mange med gammel
norsk viten om skog ville merket det. Båten tok oss med nærmere og nærmere det
store bengalske havet, Bengalbukta, i elver brede som fjorder og inn fra elvefjordene:
brede og smale fjordarmer. Ukjente soner. Jeg er her, sa det i meg. En elv
heter Thakuron, som betyr gudenes
sted.
En stork
her og der; på utkikk etter fisk. Vi i båten kjøpte fisk fra fiskerne, især
store reker; de sprellet i spannet. Kjøpte ikke vi da ville andre kjøpe –
sprellende fisker. Døde fisker blir neppe solgt på fiskemarkedene her. Jeg
ville gjerne bade, men de sa ”krokodiller”, og jeg kunne se den harde strømmen.
I lavvann
ble mangrovetrærnes røtter avslørt, som digre hvitlige lysekroner, for så å
dykke ned i det salte elvevannet ved neste flo.
Jeg vil
lære mer om mangrover. Dette uanselige. Det nødvendige. Den myndige
sårbarheten.
Jeg tenkte
på det store ”klimatoppmøtet” i Paris fra 12. desember av. Hva vet de som lager
protokollene, for ikke å nevne de som tjener på størst mulig utslipp. (For ikke
å nevne de som har politisk makt her.) Og om de så visste at ”englene”
beskytter det hele, i hvert fall titalls millioner på det bengalske slettelandet,
ville de kanskje likevel slett ikke velge mangroveskogen fremfor en diamantring
på fingeren.
Mangroveskogen
skinner ikke der den bare står og er til; den gjør sitt.
Jeg er her
i Kolkata og vet at det ene mennesket sjelden gjør hva det andre behøver og
solidaritet mellom generasjoner og arter mangler
Vi dro i
båt mellom elvebredder der folk ikke bor.En stor urfolkslandsby i nærheten av
fergestedet heter Sabuj Bazar. (Grønt
torg.) Der lever folk av krabbefangst, fiske og honningsanking. Vi vandret i
retning landsbyen. Langs veien vraltet kolossale hvitlige griser. Unger lekte
med sykkelhjul. Unger og mødre dukket opp foran oss, noen med nysgjerrig skrekk.
Noen unger føyk vekk, andre nærmet seg årvåkent.
Jeg opprettet
et midlertidig ”studio”: en leirvegg. Stå der! Bare jentebarn. Der stilte de
seg opp de som torte. Det ble noen eiendommelige portretter. Et jenteansikt var
annerledes enn de andre. Jeg kunne se at hun ikke har lært bokstavene. En
riktig skogsjente. Når faren og brødrene fanger krabber gjør hun det samme. En
jentunge rå i motet. (Har lest Gösta
Berlings saga
på reisen. En egnet lesning!) En mann i hvitt sa: kom med
meg. Han gikk fort, jeg gikk fort. Solidaritet i gangen. Måtte gå fort på grunn
av kommende mørke. Kanskje åtte kilometer i alt. Tophon, den hvitkledte, sa at
han var så mye sammen med adibasiene
som han kunne. Når de stoler på et menneske, kan de dø for det mennesket. En
kvinne, tydelig fordrukken, kom skrikende ut på stien. Tigeren tok mannen
hennes i fjor. Nå måtte vi gi henne ”erstatning” eller trøst.
Vi drakk
te i flokken. Så trasket den hvitkledte og jeg som en fortropp til båten. Han,
en partikamerat  i the Communist Party Marxist (CPM), er trofast mot dem han har gjort
til sine egne.
Da
telefonnettet igjen virket kom meldingen om myrderiene i Paris. Europa er blitt
et uforutsigbart sted. Jeg tenker på flokken av oss som, i 2003, stod foran
regjeringsbygget i Oslo og sa ”Nei til krig i Irak”. Så tenker jeg på den store
klimakonferansen i Paris. Sikkerhetsforanstaltningene kan der bli viktigere enn
regnskogene.
Hilsen
Wera