Kolkata

kjære hver og en

I HelligHjerte-kirken ved Sealdah Jernbanestasjon hengte
kirketjeneren opp fargede papirgirlandere mellom alter og tabernakel i går. Det
var rart å se, og gammeldags europeisk; det skal feires jul. Kirketjeneren hadde antagelig
nettopp feid gulvene; jeg har sett ham feie dem før. En ung mann lå foran
alteret i gråt, eller bønn. En nonne i
hvit sari med blå bord, en ”barmhjertighetssøster”, satt der. Vår Sudhamay gikk
ikke inn. Hvorfor ble han stående på trappen? Han hadde ikke vasket seg
(helkropps) den morgenen. Altså: ‹jeg er ikke ren›. Slik er den gamle regelen
for hinduers besøk i tempelet. Binod svarte momentant at det ikke er den
renheten som teller. En går jo inn for å bli litt ”renere” enn en var før.

En gang for lenge siden fikk jeg en krans
(mala) av ildrøde jhoba-blomster for å
legge det foran gudinnen Kali i et hustempel ikke langt herifra. Jeg, uvitende,
la blomsterkransen ned foran gudebildet. Husets eier ble rasende, for jeg hadde
tatt i blomstene uten å vaske meg først, og lagt det foran den Hellige. Han kastet blomstene ut. 

ytterst ute i Bengalbukta, rester av trær

Det er harde tider i dette landet. Sikkert harde tider i alle land,
for alle (?) lands regjeringer er underlagt et globalisert system av finans-
og varetransaksjoner. Nasjonenes militære og økonomiske autonomi og integritet er
for lengst rått redusert. De som tjener på dette er et fåtall av anonyme eller
ikke så anonyme; jeg kjenner dem ikke.

Jeg vet ikke om et eksperiment i noe annet land, noen gang, som ligner det som
nå blir gjennomført av Narendra Modi-regjeringen i India, dette subkontinentet med
megabyer, landsbyer av fattige og et stort skogsbelte av nesten utstøtte
”tribals”. Eksperimentet kalles, på engelsk, ”demonetization”. Det er aldeles
praktisk, og gjelder alle. Men det rammer ikke alle. Noen kan tenkes å bli styrket.
Jeg vet ikke hvor «indisk» dette eksperimentet er. Det fortoner seg som et kolossalt kirurgisk og puritansk, ja puritansk,
inngrep. Det urene, i form av ”svarte penger”, skal fjernes fra landet,  klint skilles fra hvete. Pengesedler som
hadde verdi, 1000 rupi-sedler & 500 rupi-sedler, ble kvelden 8.
november med ett erklært ugyldige. Disse sedlene kan være tilintetgjort nå; nye
pengesedler er et knapphetsgode.

Uttak fra minibanker er strengt begrenset.
De fattigste bruker, uansett, ikke minibanker. Varekretsløpet er langt mer
fysisk for flertallet. Regjeringen vil gjøre landet rent: for svarte penger, for
falske sedler, for store ubeskattede penger; ”terrorisme” skal ikke lenger
kunne finansieres. Hensiktene kan være edle. Det fins et ordtak på norsk om en
viss vei som er brolagt med ”gode hensikter”.

Det hele kan selvsagt også dreie seg om en
gigantisk avledningsmanøver fra brennbare ”saker”, som ”Kashmir”. Eller: terrorisme på indisk er jo knyttet nettopp til «Kashmir».

Jeg så, i går, lenge på en kvinne, utenfor Hellighjerte-kirken; hun
var kledt i tilfeldige filler, med en plastpose foran seg der en gulrot var å se. Dette eide
hun, og hun holdt seg i det.  Den enkle
lykken er borte fra de fattiges og nesten-fattiges markeder. Folk kjøper en
løk, en eneste, en hvitløk, en rødbet. Linser kan de ikke kjøpe; det er for
lengst altfor dyrt. Langt langt billigere hos Frukt&Grønt på Grønland.

De som kan det kjøper gull. Jeg innrømmer
at jeg i går, med skam og med klump i halsen, men med våken tanke, kjøpte
gull. For visakortet mitt, som nesten ikke kan brukes til noe annet for tiden, kunne
brukes til dette. Så kan de nye gullmyntene ligge i huset ved Ur-Ganga, og
veksles inn i banken hvis tilstanden for dem som er mine egne her, blir enda
mer prekær. Der, i gullbutikken, gjorde jeg meg nye tanker og så nye syner.Det var ikke lett.

Tilgi meg. Jeg er akkurat her. Men jeg  vet at livs- og dødskår er hardere i Aleppo.

Jeg har en barnetendens til økonomisk panikk. Etterkrigstid,
matmangel, en far som ødslet og påførte familien gjeld som umulig kunne betales
ned, en mor som laget unders mat ut fra en potet +. 

Nå må jeg samle
barnepanikken og den faktiske kunnskapen om fare, også for oss, i et meditativt
hjerte. Snart kommer, i puljer, noen av musikerne fra nord-Bangladesh hit. Vi må kunne lage mat til dem og
sørge for kraft, trøst og glede, i samvær, ettertanke og sang. De har vært
gjennom krenkelser og store sorger. De
ønsker å fortsette å synge og undervise; de skal få gjøre det. Jeg håper de får
gjøre det uforstyrret. Krenkede behøver oppreisning, kunstnere behøver å få gå
ut over seg selv – og gi ”alt”. Sangere behøver å synge.

i urfolksområde i Sundarban, ved Bengalbukta

Og jeg behøver, aldeles
ikke-konspiratorisk, å få vite mer om hva som har foregått i organisasjonen jeg
var medstifter av nord i Bangladesh. Nå er den norske organisasjonen jeg var
medstifter av, Suno-Norge, formelt oppløst. Jeg har gått inn for nedleggelsen.
Jeg kan ikke gå inn for løgn – når jeg vet at det dreier seg om løgn.  Men det gjenstår mye å erkjenne. Den enes
kunnskap, blikk og ”empiri” ligner ikke den andres. De som snart kommer, såfremt
strupetaket av visatrøbbel slipper tak, vil opplyse oss. De opplyste oss i
september/oktober da Maria og jeg var i området. Jeg ønsker å få vite mer. Men
først og fremst: å la dem vite at noen ønsker at de skal synge, om så med
krenkelser, forferdelser, merker etter 
piskeslag på ryggen: synge synge synge. 

Hilsen Wera